Når oppdraget blir å forebygge tragedier
– Når kjennetegnene er såpass klare at man kan snakke om varslede drap, så er det jo virkelig en grunn til å lete etter det som kan forebygge tragediene, sier UiT-professor Lena Bendiksen.
I begynnelsen av september oppnevnte regjeringen Partnerdrapskommisjonen. Bak tiltaket ligger dystre tall: Hvert fjerde drap i Norge begås av en ektefelle, samboer eller kjæreste. Partnerdrapene beskrives ofte som varslede drap, der enten offer eller gjerningsperson har vært i kontakt med offentlige tjenester før drapet.
Den regjeringen ville ha som leder av den permanente kommisjonen var Lena Bendiksen, professor i rettsvitenskap ved juridisk fakultet ved UiT Norges arktiske universitet.
– Har fått en utfordring
I 2020 leverte et offentlig utvalg NOUen «Varslede drap?» etter å ha gjennomgått 19 partnerdrap. Utvalget konkluderte med at det var et potensiale for å kunne forebygge denne type drap.
– Det er dette potensialet kommisjonen har fått som utfordring å lete etter, sier Lena Bendiksen, som er veldig klar over at statistikken etter utvalgets NOU fortsatt er like dyster.
– I mange av disse sakene har det vært kontakt med politiet og hjelpeapparatet i forkant. Partnervold har vært en gjenganger i de fleste av sakene. Vi ser også levekårsutfordringer som går igjen. Så kan det hende at de ulike delene av hjelpeapparatet ikke har snakket godt nok sammen, eller ikke tatt i bruk de forskjellige verktøyene de sitter med. Når kjennetegnene er såpass klare at man kan snakke om varslede drap, så er det jo virkelig en grunn til å lete etter potensialet som kan bidra til å forebygge tragediene, sier Bendiksen.
– Potensialet er motivasjon god nok
Hun beskriver omkostningene ved et partnerdrap som «vanvittig store»:
Hele familier blir rammet på begge sider, barn mister ikke bare en forelder, men begge
– Dette er drap utført av din nærmeste. Av den du virkelig skal føle deg trygg sammen med. Det er veldig ofte barn involvert. Hele familier blir rammet på begge sider, barn mister ikke bare en forelder, men begge. Vi er nødt til å lete etter hva vi kan gjøre for å forebygge og forhindre dette.
– Og der ligger din motivasjon for å delta i kommisjonen?
– Absolutt. Dette er selvfølgelig et svært viktig område. Jeg har jobbet med barnerett i veldig mange år, også når det gjelder å beskytte barn mot vold og overgrep, inkludert det å være vitne til at foreldrene blir utsatt for det samme. Å få være med på å kanskje finne det uforløste potensialet som gjør at hjelpeapparat kan samhandle bedre og dermed kunne forebygge noen av disse tragediene, det er selvsagt motivasjon god nok.
Engasjerte studenter, engasjert foreleser
I 1995 holdt Lena Bendiksen sine første undervisningsrekker i høyere utdanning. Da hadde hun ennå to år igjen av cand jur-studiet ved UiT. Straks 30 år senere er det en like engasjert og dedikert foreleser studentene møter, skal vi tro tilbakemeldingene.
– Det at man får lov å jobbe med unge, nysgjerrige, lærevillige mennesker som har lyst å lære, som har et brennende engasjement og som er nysgjerrige ... altså … Hvis det jeg gjør kan bidra bare litt til at de opprettholder nysgjerrigheten og engasjementet så er det ufattelig givende. Møtene med alle studentene gjør det lett å opprettholde engasjementet for det man holder på med, sier hun.
– Ung, jurist og fra Nord-Norge
Engasjement er definitivt ikke mangelvare hos professor Bendiksen, cand.jur. i 1997 og dr.jur. 2007 på avhandlingen «Fratakelse av foreldreansvar og adopsjon som barnevernstiltak»
Avdelingsleder, prodekan og dekan ved juridisk fakultet, medlem og leder av en lang rekke prosjekt- og forskningsgrupper og utvalg, både internt og eksternt – og både nasjonalt og internasjonalt – og merittert underviser ved UiT fra 2018.
På nasjonalt nivå har Lena Bendiksen bidratt i både kommisjoner og offentlige utvalg.
– Hvor mange har det blitt?
– Nei, jeg har rett og slett ikke talt. Det har blitt noen etter hvert. Så er jeg fullstendig klar over at første gangen jeg ble spurt om å være med i noe på nasjonalt nivå, så var det fordi initiativtakerne den gang kunne huke av både for ung, jurist og fra Nord-Norge, og ikke nødvendigvis fordi de ville ha min kompetanse, ler hun.
Glad i fotball og strikking
Noen år senere ser verden ganske så annerledes ut. Den tunge kompetansen andøyværingen fra Åse sitter med, er stadig mer etterspurt. Også på nasjonalt nivå.
– Har du i det hele tatt tid til noen fritidsinteresser?
Jeg sitter ikke og later meg når jeg ser fotball, jeg produserer jo gaver og klær
– Ja, absolutt! Jeg har vært veldig engasjert i fotball og har vært fotballtrener for jentene fra de var seks år og til de var 20. Og jeg er generelt veldig glad i fotball. Sånn at jeg ser veldig mye fotball, både på TV og live. Og så strikker jeg mye. Og det er herlig ... Hvis man er ei enkel sjel som meg! Jeg sitter ikke og later meg når jeg ser fotball, jeg produserer jo gaver og klær. Jeg gjør jo et stykke arbeid og tenker samtidig som jeg strikker.
Du er opptatt av læringsutbytte?
– Ja! Jeg har jobbet mye med undervisning, undervisningsutvikling. Så er det ofte sånn at det man selv synes er gøy og er engasjert i, det er ting man liker å holde på med og gjerne vil gjøre mer av. Dermed har jeg fått tatt mange sånne typer oppdrag og vært med i mange prosjekter. Både læring og undervisningskvalitet og barnerettslige spørsmål og barnerett engasjerer meg veldig.
Et gap mellom det å ha rett og det å få rett
– Ja, hvordan har barn i Norge det i dag? Hvordan står det til på området barnerett?
– Vi liker ofte å fremheve at vi er veldig gode på området. Det stemmer jo på et vis. Men samtidig er det fortsatt sånn at det er mange barn i Norge som vokser opp under forhold som de ikke bør vokse opp under, som lever med vold, overgrep, vannskjøtsel osv. De siste fire-fem årene har det pågått mye lovgivningsarbeid. Vi har en helt ny barnevernslov som bare har virket i halvannet år. Vi jobber også med en ny lov om barn og foreldre. Men så er det nok dessverre et ganske stort gap mellom det å ha rett og det å få rett. Barn har mange rettigheter på papiret og er sånn sett godt ivaretatt i Norge. Det betyr ikke at de samtidig får disse rettighetene oppfylt, understreker Bendiksen.
Avhengige av ressurssterke voksenpersoner
Hun er veldig glad for det som blir gjort i lovgivninga for å styrke barns medbestemmelse og det å styrke beskyttelsen av barn mot vold og overgrep osv. Samtidig kommer det stadig vekk opp saker som viser at teori og praksis ikke nødvendigvis alltid henger sammen.
– Det kan skyldes flere ting: Det handler om økonomi, det handler om et langstrakt land hvor det kanskje er ulike måter dette gjøres på de ulike plassene og det kan handle om manglende samarbeid mellom ulike etater, for å nevne noe, sier hun.
Bendiksen understreker at mange barn i Norge har det veldig godt, men advarer mot skyggesidene:
– Samtidig er det mange barn som faller ut av skolen, som utsettes for mobbing, som ikke blir ivaretatt, som ikke får det helsetilbudet de har krav på. En av utfordringene som plager meg, er at disse barna er helt avhengige av å ressurssterke voksenpersoner som kjemper for dem med nebb og klør når støtteapparatet ikke strekker til. Det er det ikke bestandig de har, og det er ikke nødvendigvis så lett heller, sier Lena Bendiksen.
