Internatbarna: Alltid en fremmed

I nesten hundre år ble barn sendt på internatskoler i Norge. De måtte forlate mor og far, søsken, språk og kultur. Hvordan preget det barna?

– Internatskoler var det mest effektive redskapet staten hadde for fornorsking av samer og kvener, sier Ketil Zachariassen, førsteamanuensis i historie ved UiT Norges arktiske universitet (UiT).

Han er faglig anvarlig for den nye utstillinga «Alltid en fremmed», som åpner ved Norges arktiske universitetsmuseum 11. juni. Den handler om internatskolene og erfaringene til barna som bodde der.

Cathrine Paus er prosjektansvarlig for utstillinga
Cathrine Paus er prosjektansvarlig for utstillinga "Alltid en fremmed." Foto: UiT

Prosjektansvarlig for utstillinga, Cathrine Paus, forteller at museet så behovet for å sette søkelys på denne viktige delen av vår nære fortid. 

– Det er ei lita utstilling om et stort tema som har vært belyst altfor lite. Å måtte flytte hjemmefra og bo på internat har prega mange mennsker. Men har det også prega oss som samfunn? spør Paus. 

Viktig med kunnskap for forsoning

Utstillinga sammenfaller – ikke tilfeldig – med at rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen skal offentliggjøres 1. juni. 

Sannhets- og forsoningskommisjonen ble satt ned av Stortinget for å granske fornorskingen og uretten overfor samer, kvener og skogfinner, og for å foreslå tiltak som kan bidra til forsoning. Sekretariatet for kommisjonen er på UiT.

Ketil Zachariassen er en av de tolv medlemmene i kommisjonen. 

– For å skape grunnlag for forsoning er det viktig med kunnskap. En forutsetning for forsoning er erkjennelse av det som har skjedd, mener Zachariassen.

Ketil Zachariassen, førsteamanuensis ved UiT, har forsket på internatskolene og fornorskingstida. Han er et av medlemmene i Sannhets- og forsoningskommisjonen.
Ketil Zachariassen, førsteamanuensis ved UiT, har forsket på internatskolene og fornorskingstida. Han er et av medlemmene i Sannhets- og forsoningskommisjonen. Foto: Jørn Berger-Nyvoll

Nesten hundre år med internatskoler og fornorsking

Den norske staten førte en fornorskingspolitikk mot minoritetene i nord fra 1850 og fram mot 1990-tallet. Styresmaktene ønsket at urfolk og nasjonale etniske minoriteter skulle smelte sammen – assimileres – med majoritetsbefolkningen i det norske samfunnet.

Skolen og særlig internatskolene var viktige institusjoner for å fremme norsk språk og kultur.

Bakgrunnen for fornorskingspolitikken var en kombinasjon av utdanningspolitiske ambisjoner, samtidas dannelses- og nasjonsbyggingsideologi og ønsket om sterkere grensesikring i nord.

De første statlige internatskolene ble etablert i Finnmark på begynnelsen av av 1900-tallet og før andre verdenskrig var det nærmere 50 internatskoler i Finnmark. I etterkrigstida økte antallet internatskoler ytterligere og skøyt ytterligere fart med innføringen den 9-årige ungdomsskolen på 1960-tallet.

Skoleinternatene var også ei løsning for å gi skolegang til alle, spesielt i Nord-Norge hvor folk bodde spredt og avstandene var store.

Derfor gikk også barn med norsk kulturell bakgrunn på internatskole.

Målet om fornorskning ble gradvis forlatt fra 1960-tallet og utover, men systemet med internatskoler varte til slutten av 1990-tallet.

– Selv om fornorskingspolitikken rettet mot samene i skolen ble formelt avsluttet på begynnelsen av 1960-tallet, ble fornorskingspolitikken i praksis videreført i flere tiår, sier Zachariassen.

Alltid en fremmed

Erfaringene til internatbarna er mangslungne.

– Noen forteller at de hadde det helt greit og fint. For andre var det vanskeligere, forteller Zachariassen.

Noen gikk kun ungdomsskolen på internatskole, mens andre gikk der hele skoleløpet fra første klasse. Noen kunne reise ofte hjem, mens andre sjelden var hjemme. Særlig for de yngste kunne adskillelsen fra foreldrene være sår og vanskelig.

Hvordan barna hadde det på internatskolene varierte. Mange forhold spilte inn, alt fra lærerne, husmora og det øvrige personalet og til miljøet blant elevene og barnas personlighet.

– Det som går igjen, er følelsen av at de ikke fikk nærheta og dagliglivet som man får i familien sin. Det er sårt. Mange forteller at de ikke ble sett. At de fikk en følelse av å alltid være fremmed, både hjemme og på internatet, sier Zachariassen.

I denne videoen forklarer han litt mer om det:

Manglet rollemodeller for familielivet

Inger Eline Eriksen Fjellgren flyttet på internatskole da hun var syv år gammel, på 1990-tallet.
Det har preget henne.

– Jeg har egentlig ikke fått en oppskrift eller rollemodell for hvordan man skal være en mor og en familieperson, forteller hun.

Her forteller hun litt mer om det: 

Viktig for å forstå foreldre og besteforeldre

Zachariassen har ikke tall på hvor mange barn som har gått på internatskole, men kaller det en allmenn erfaring.

– Det er en erfaring mange har, spesielt i vår landsdel, som også er nært i tid.

Han håper flere generasjoner besøker museumsutstillinga sammen.

– Det er viktig at barn og barnebarn av internatbarna får vite mer om den erfaringen, så de kan forstå foreldre og slektninger bedre, mener historikeren.

Han mener det også er viktig kunnskap når vi skal utforme framtidas skoler. Mange bor fortsatt langt unna nærmeste skole.

– Da er det viktig å ta med seg erfaringene fra fortida på godt og vondt, sier Zachariassen.