Traumene satt lenge i

Dette er konklusjonene i en artikkel fire forskere ved universitetene i Tromsø og Bergen nylig publiserte i Tidsskrift for samfunnsforskning. Den viser blant annet at både valgdeltakelsen ved stortingsvalg og oppslutningen om Arbeiderpartiet falt mer i de nedbrente kommunene enn i andre nordnorske kommuner og i landet som helhet etter 1945.

Ny kunnskap

Forskernes funn gir ny kunnskap om krigens ødeleggelser og hvordan disse opplevelsene har preget livene til de som ble berørt.

– Vi observerte en kortsiktig nedgang i valgdeltakelsen rett etter krigen, mens den langsiktige negative effekten for Arbeiderpartiet først kom til syne på 1970-tallet. Dette etterslepet kan forklares både med misnøye over håndteringen av krisen og av at nedbrenningen og sivilsamfunnets påfølgende traumer i liten grad ble inkludert i det kollektive minnet om andre verdenskrig, sier forsker Joakim Aalmen Markussen ved Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi ved UiT.

Aalmen Markussen skrev sin doktorgradsavhandling om utviklingen av ulike historiesyn på andre verdenskrig i Nord-Norge. 

– Mens det primært var ødeleggelsene under krigen som bidro til den første nedgangen i valgdeltakelsen, kan det se ut som det var reaksjonene etter krigen som bidro til nedgangen for Arbeiderpartiet. Vi ser også konturene av en skillelinje innenfor Nord-Norge mellom kommuner som ble påvirket av nedbrenningen og de som ikke ble det. Skadeomfanget var enormt og utgjorde omkring 30 prosent av alle materielle skader i Norge under krigen. Sivilbefolkningen på nær 75 000 mennesker måtte forlate alt de eide og ble tvangsflyttet sørover, sier han.

Forskerne har brukt helt nye forskningsdesign med dataanalyser som skal bidra til å si hvordan utviklingen ville vært dersom områdene ikke hadde blitt nedbrent.

– Dette er modeller som i liten grad tidligere er benyttet i norsk samfunns- og historieforskning. I tillegg har vi benyttet tradisjonelle modeller som gjør oss sikre på at våre funn er forskjeller som mest sannsynlig kun kan forklares av nedbrenningen og reaksjonene på denne i etterkant, sier Aalmen Markussen.

Ettervirkninger

Forskeren legger til at det er vanskelig å si sikkert hvordan de som opplevde nedbrenning og ødeleggelser ble preget av det som skjedde.

– At de umiddelbart var skuffet og irriterte, på både tyske og norske myndigheter, vet vi godt. Langtidseffektene vet vi derimot mindre om. For de aller fleste var det jo dypt traumatiske erfaringer som de måtte handtere. Selvvalgt fortielse er nok beskrivende. Det ble for tungt å snakke om, og mange lot være, sier Aalmen Markussen.

Han mener det også kan ha fratatt finnmarkingene muligheten til å bearbeide traumene at landsdelen ble såpass raskt gjenreist.

– Samtidig må vi huske på at det etter forholdsvis kort tid gikk veldig bra i Finnmark og Nord-Troms etter gjenreisningen, og det er nok ikke tilfeldig at vi ser misnøyen mot sentralmakten og nedgangen i valgdeltakelse omtrent på samme tid som det begynte å gå dårligere. Man opplevde kanskje at man mistet sentralmaktens oppmerksomhet fra 1970-tallet og fant da en forklaring ved å se bakover i tid, sier han og kunne med et historisk eksempel hevde at myndighetene også tidligere hadde neglisjert landsdelen, sier han.

Traumene levde videre

Han mener det er åpenbart at krigens grusomheter har, og har hatt, en helt sentral betydning for Nord-Norge.

– Spesielt gjelder dette for de nedbrente kommunene sitt selvbilde. Traumene sitter dypere enn hva vi tidligere har vært klar over, og det har fått store politiske konsekvenser. Vi ser helt tydelig at krigen fremdeles virksom. Det er for lengst for seint å skrive om Norges krigshistorie, men det er fremdeles tid til å vie de nordnorske hendelsene større forståelse, og oppmerksomhet, ikke fordi de er «glemte», men fordi de er viktige for landsdelens identitet og fordi landsdelen er viktig for storsamfunnet, sier Aalmen Markussen.

I artikkelen kommer det også fram at traumene fra de som opplevde den siste krigsvinteren forplantet seg og slo rot i generasjonene som kom etter.

– De etterfølgende generasjonene var til og med mye mer forbitret på sentralmakten enn hva vi har kilder for at den første generasjonen var. I krigshistorisk sammenheng er kritikken mot sentralmakten, og opplevelsen av å være forlatt, et fenomen som tiltar i styrke fra 1970-tallet. Her ser vi imidlertid at dette på ingen måte kun handler om en sterk historiebevissthet blant befolkningen, men at de nedbrente områdene på flere måter ble frakoblet den politiske integrasjonsprosessen i etterkrigstiden, sier Aalmen Markussen.

Opplevelse av å stå utenfor

Forskeren mener derfor at det ikke bare dreier seg om en slags krigshistorisk opposisjon mot det som ofte hevdes å være en sørnorsk fortelling om krigen. I artikkelen kommer det frem at det i stedet handler om en større prosess, om politisk integrasjon og hvorvidt man opplever å bli inkludert i storsamfunnet.

– Det er svært interessant å registrere hvor tett krigshistorien henger på her, og selv om det er for seint å gjøre noe med hvordan krigshistorien har vært fremstilt frem til nå, er det stort rom fra sentralmaktens side til å bøte på Nord-Norges opplevelse av å stå utenfor storsamfunnet. Vi håper funnene kan bidra til den gryende internasjonale litteraturen om politiske konsekvenser av krig og ødeleggelse, avslutter Aalmen Markussen.

I tillegg til Joakim Aalmen Markussen, er artikkelen ført i pennen av Marcus Buck og Jonas Stein fra UiT Norges arktiske universitet og Tor Midtbø fra Universitetet i Bergen.

Følg gjerne også UiT-prosjektet "En verden i total krig: Norge 1939–1945".