fyrsetting, og som ble brukt i gruveindustrien
helt opp til 1800-tallet. Enorme bål ble brent
ved bergveggen i timevis helt til berget sprakk,
og arbeiderne kunne hamre løs steinmasser.
Problemet er at man i Melsvik ikke har fun-
net veldig mye kullrester.
– Vi har funnet en del kull og sot under
lagene med steinavfall i steinbruddet, men kan-
skje ikke like mye som vi forventet dersom de
har brukt de samme store bålene som gruvein-
dustrien, sier Storemyr.
Men da de begynte fyrsettingseksperimen-
tene dagen før, fikk de seg en overraskelse som
kan være med på å forklare kullmangelen. I ste-
det for å bygge store gruvebål ved en fjellvegg,
prøvde arkeologene seg med et lite bål oppå de
flate berghellene.
– Berget sprakk opp allerede etter 20 minut-
ter med bare et lite leirbål! Vi fikk også de karak-
teristiske konkave og konvekse formene under
bålet man gjerne får etter fyrsetting. Vi har
funnet mange slike former som vi kan datere
til steinalderen i dette feltet, tegn på at det har
foregått brenning her.
At kun små bål er nødvendige kan dermed
være én av forklaringene på at forskerne ikke
finner så mye kull. I tillegg er bevaringsfor-
holdene langt fra optimale. Kullet har ligget
beskyttet av bare et tynt lag torv, og gjennom de
tusenvis av år som har gått siden bålene ble tent,
har det blitt vasket bort fra bergflatene.
I dag skal Storemyr og Mikalsen sjekke om
fyrsettingen gjør det enklere å lirke ut steinstyk-
ker med kilene de har laget seg. Et annet beti-
melig spørsmål er om cherten tåler såpass høy
temperatur, eller om den også sprekker opp ved
bearbeiding.
God stemning
Det går mot lunsjtid. Steinalderarbeid er ikke
gjort i en fei. Sola titter fram fra et skiftende
skydekke, og arkeologene, en fargerik og inter-
nasjonal gjeng, pakker fram matpakkene og
setter seg på steiner og stubber. Det er bare
Anja Niemi som er fast ansatt ved museet. De
fleste andre er feltarkeologer som hopper fra ett
utgravningsprosjekt til et annet.
Spanske Cristina Belmonte masserer
korsryggen sin og sier med et smil at hun ikke
er sikker på hvor mange flere år med feltarbeid
kroppen tåler. Faste arkeologijobber vokser ikke
på trær, og nedover i Europa har finanskrisen
gjort situasjonen vanskeligere enn den var før.
Men på en solrik dag som denne er det tyde-
lig at arkeologene setter pris på å være ute i felt, i
stedet for på et kontor. Smilene og vitsene sitter
løst, og det er god stemning. Kanskje ikke ulikt
en solrik dag for 10.000 år siden?
Tilbake på fjellet er Storemyr, Mikalsen og
Niemi samlet rundt den oppsprukkede, lille
delen av chert-berget de har fyrsatt. Bein- og
gevirkilene er klare, og det er på tide å sjekke
hva de er gode for.
Med en stein som hammer og et varmebe-
handlet elgbein som kile setter Storemyr i gang.
– Det fungerer på et vis, sier han, og får lirket
ut noen små klumper med de egenproduserte
redskapene.
I andre eksperimenter har arkeologene fått
ut biter på både 20 og 40 kilo, så de tviler ikke
på at de er på rett vei.
– Rudi har et betraktelig bedre håndlag med
dette enn jeg, ler Storemyr.
– Ikke særlig overraskende viser det seg at
folk har forskjellige evner. Slik var det utvilsomt
også i steinalderen.
Forskerne undersøker nøye området som er
fyrsatt. Storemyr er ikke i tvil om at fyrsetting
var en svært viktig metode i steinalderen. Nå
gjenstår det riktignok å teste om steinfragmen-
tene som ble tatt ut med fyrsetting kan gi gode
verktøy, som pilspisser, kniver og skrapere.
Dette vil forskerne arbeide med i nye eksperi-
menter utover vinteren.
Vemodig
Spørsmålene er mange om våre tidlige forfedre,
og vi får nok ikke noen endelige svar i dag. Om
noen uker pakker de 16 arkeologene sammen,
tar med seg kilovis med stein, tegninger, kart og
ny kunnskap bevart for ettertiden. Jobben fort-
setter nå på laboratorier og kontorer.
Neste sommer vil veiutbyggingen være i full
gang, og steinbruddet i Melsvik vil være histo-
rie.
– Jeg synes personlig at det er et stort tap.
Dette steinbruddet er helt unikt, kanskje det
beste i verden hva angår fyrsetting, sukker Sto-
remyr.
– Det er vemodig at denne flotte plassen
ikke kan bevares for ettertiden, medgir Niemi.
– Men jeg kan akseptere at arkeologisk
materiale må gå tapt for utbyggingsprosjekter
som har stor samfunnsmessig betydning. På
den annen side går jo ikke kulturminnene her
egentlig tapt. Ved at kulturminneloven påleg-
ger utbygger å betale for arkeologisk undersø-
kelse og dokumentasjon, kan vi samle inn et
stort materiale. Dette kan anvendes i framtidig
forskning på mange nye sider ved livet i eldre
steinalder. Hadde det ikke vært for utbyggin-
gen, hadde vi kanskje aldri funnet dette områ-
det, påpeker Niemi.
– Kunnskapen vi har skaffet oss her vil ha
mye å si og er en merkbar utvidelse av det vi
trodde vi visste om eldre steinalder i Nord-
Norge.
forvaltningsprosjekt
:
E6 Alta vest; Melsvik, Storsandnes - Alta,
parsell 4 Halselv - Sandelv.
samarbeidspartnere
:
Tromsø Museum – Universitetsmuseet,
Arkeologisk Museum i Stavanger, Geoarkeo-
log Per Storemyr og Institutt for geologi, UiT.
hensikt
:
Forvaltningsprosjekter kommer i stand når
utbygger har søkt og fått innvilget dispensa-
sjon fra kulturminneloven. På denne måten
kan automatisk fredede kulturminner som
befinner seg i utbyggingsområdene bli frigitt.
Forutsetningen er at kulturminnet blir under-
søkt og dokumentert før utbygging, gjerne
gjennom utgravning. Undersøkelsene må
utbygger bekoste. Formålet er å sørge for at
kulturminnet blir dokumentert på forsvarlig
vis og legge til rette for framtidig forskning
på innsamlet materiale.
forskningsperiode
:
2012–2014
39
labyrint
•
kunnskapsmagasinet
fra
u
i
t
norges
arktiske
universitet
