Spesialoppgaver
Forskning gjennom komparativ dyrking
Hvis nærstående arter fra ulike områder dyrkes sammen under like forhold i en botanisk hage, kan en mye lettere fokusere på ulikheter enn ved sammenligning av herbariemateriale samlet til ulike tidspunkt. Og studiene kan suppleres med genetiske studier. I botanisk hage har vi faktisk ganske mange slike tilfeller spredt gjennom Hagen. De oransje, gule og kvitblomstra fjellplantene i den sør-amerikanske slekta Calandrinia er et klassisk eksempel hos oss. Og vi har publisert en artikkel (den er on-line, refeanse her?) der et kompleks deles inn i fire arter, en av dem nybeskrevet, mens flere står på venteliste. Andre eksempel er læstadiusvalmue (Papaver laestadianum), konsentrert til Storfjord kommune i Troms, som vi mener har misforstått identitet idag, en knallblå mystisk kinesisk løk, primula fra over 5000 m i Asia, polarflokk og myrsildre fra Svalbard kontra fastlands-Europa.
Sikringsdyrking av de sjeldneste artene
I vernearbeidet forplikter de fleste land i verden, også Norge, seg til å bevare sjeldne planter, ikke bare på de naturlige voksestedene, men også utenom disse (= ‘ex situ’). Det gjelder både deponering i frøbanker og dyrking under kontrollerte forhold i botaniske hager. Vår Hage har ganske mange slike planter, særlig i Arktis-samlinga. Fra Svalbard dyrker vi den vakre polarnyresoleia (Ranunculus wilanderi), kjent fra en eneste lokalitet i verden og kun med ca. 40 individer i naturen. Viss f. eks. en reinflokk skulle finne på å beite ned mesteparten av den naturlige bestanden, har vi reserve-individ med identisk genetisk profil som kunne tilbakeføres til naturen. Andre eksempel er ullvier (Salix lanata) fra Svalbard, kjent fra en eneste truet lokalitet der av bare hannplanter. Fylkesmannen i Finnmark har finansiert innhenting av materiale av nesten alle de sjeldneste plantene fra Finnmark for dyrking i Hagen, og de er konsentrert til rasmarka nede i den arktiske dalen. Gressarten kveinhavre (Trisetum subalpestre), som nesten ble utryddet langs Alta/Kautokeinovassdraget av utbygginga der, står og selvsår seg her.
Fremmede, invasive arter
Når slike innførte arter løper løpsk og fortrenger stedegen, naturlig vegetasjon blir dette et stort problem. Den mest kjente arten i Tromsø er symbolplanten tromsøpalme (Heracleum persicum), innført til Nord-Norge via England i 1832, men opprinnelig fra Iran. I bakgårder og langs veikanter er den pr. definisjon et ugress, evt. en prydplante (!), men med potensiale til å spre seg til naturlig vegetasjon, særlig langs havstrender, noe den gjør. Hagen som dyrker så mange innførte arter, har spesialansvar for å overvåke at disse ikke sprer seg ut fra Hagen, og for å føre potensielt nye arter av denne kategorien på lokal ‘svarteliste’. Dette gjelder bla. den vakre grønlandske geitramsen (Chamaerion latifolium) som har spredd seg til naturlige elvebredder i Håkøybotn like utafor Tromsø. Mest sannsynlig er den kommet fra en privat hage, men Bot. Hage er i ferd med å utrydde denne langs elva etter samråd med grunneierne.
Dyrking av kulturarv-planter
I tidligere tider var det en stor variasjon blant kulturvekster, som i det kommersielle landbruket nå er erstattet av et fåtall varieteter, noe som gjør dyrkinga mer sårbar. Norsk Genressursutvalg har ansvaret for å koordinere kontinuerlig dyrking på en rekke steder i Norge av gamle varieteter av kulturplanter og har kontrakter med ulike dyrkingsinstitusjoner. I Tromsø er fokuset på gamle hageplanter av stauder (= flerårige urter) fra landsdelen, de fleste av alpint opphav. Plantene skal ha dokumentert historie fra nord-norske hager tilbake til før 1940 for å fortjene plass i denne samlinga, som er den største av sitt slag i landet. Den er ganske enestående internasjonalt, der slike samlinger av urter er mangelvare. Om våren danner hageauriklene en fantastisk fargeprakt, og de er grundig omhandlet i første nr. av Botanisk hages tidsskrift ‘Cassiope’.