Metan i havbunnen truer fremtidens klima mer enn CO
2
-utslipp gjør
i dag. I Arktis eksisterer den i store mengder.
Tekst: Therese Larsen
klima
Naturgassen som ligger lagret i havbun-
nen i form av såkalte hydrater er av mange sett
på som en stor energikilde vi en dag kan dra
nytte av. Et anslag viser at gasshydratene inne-
holder ti ganger så mye karbon som alle andre
fossile energikilder på kloden til sammen.
I hydratene er metanen «fanget» i et gitter av
frossent vann. De er stabile så lenge de har riktig
trykk – og riktig temperatur. Men hva skjer med
dem når havet blir stadig varmere?
Klimagass med stor innvirkning
– Faren er at ustabile gasshydrater kan føre til
utslipp av flere milliarder tonn metan. Dette
er et av de mest presserende temaene innen
klimaforskning i dag, mener professor Jürgen
Mienert, leder for Senter for arktisk gasshydrat,
miljø og klima (CAGE) ved UiT.
Det er flere gode grunner til å følge denne
utviklingen med argusøyne. Metan er nemlig en
drivhusgass som kan gjøre mange ganger større
skade på miljøet enn den mye omtalte CO
2
.
Forskerne frykter at den vil bidra stort til global
oppvarming.
Metanutslipp kan dessuten forsure og for-
urense havet, noe som kan få dramatiske kon-
sekvenser for livet der. Ustabile metanhydrater
kan også rokke ved havbunnen, og i verste fall
forårsake undersjøiske skred og tsunamier.
Dersom dette scenarioet blir en realitet vil
det komme med en enorm prislapp for verdens-
samfunnet, ifølge en artikkel publisert i Nature
tidligere i år.
– Konsekvensene avhenger av hvor raskt
metanutslippene skjer, og i hvilken region av
Polhavet. WLangsomme og raske utblåsninger
fra havbunnen gir ulike miljøkonsekvenser. Vi
kan forvente at marine øko- og metanopptaks-
systemer har nok tid til å reagere hvis metanen
lekker ut sakte. Raske utblåsninger av flere
milliarder tonn gass vil derimot tilføre store
mengder metan fra havbunnen til atmosfæren,
og som konsekvens kan global oppvarming
akselereres, forklarer Mienert, som har forsket
på «isgassen» siden tidlig på 1980-tallet.
Raske endringer
Allerede ser vi at endringer i havtemperaturen
smelter gasshydrater med stor fart.
Det store spørsmålet er nøyaktig
hvor raskt
endringer i havtemperaturen vil redusere sta-
biliteten til gasshydrater i Arktis. Tall for 2013
viser en stor økning i metanutslipp drevet av
global oppvarming, basert på målinger gjort på
Grønland.
– Vi har aldri før sett så store endringer i
løpet av de 800.000 årene man har gjort slike
målinger fra, forteller Mienert.
Estimater fra Arktis i 2010 tilsa at konsen-
trasjonen metan i luften var 1,85 milliondeler –
det høyeste nivået på 400.000 år. Det tyder på at
metanen som lekker fra hydratene når helt opp
i atmosfæren, i stedet for å absorberes i havet.
Oljens arvtaker?
De ustabile hydratene gjør det også svært van-
skelig å utvinne denne gassen på en trygg og
kontrollert måte. Men lykkes man med det,
kan gevinsten være stor. Hydratene rommer
enorme mengder gass, og er av noen optimister
spådd å være oljens arvtaker som fossil energi-
kilde.
Japan, et land som mangler egne
konvensjonelle energikilder, har allerede for-
sket mye på dette området. Tidligere i år lyktes
det japanske oljeselskapet Jogmec med et forsøk
på å utvinne gass fra metanhydratforekomster i
havet. Malaysia, Indonesia, Sør-Korea og India
satser også tungt på forskning og prøveproduk-
sjon av gasshydrater.
Jürgen Mienert forventer at gjennombrud-
det kommer i Asia først, og kanskje allerede i
løpet av de neste fem årene.
– Den største teknologiske utfordringen er
knyttet til å kunne produsere nok metan fra
gasshydrat. I dag produserer vi omtrent tusen
ganger så mye gass hver eneste dag fra et vanlig
norsk gassfelt som Japan klarte å produsere på
prøvefeltet sitt, sier geologiprofessoren, og for-
klarer:
– Mens et tradisjonelt gassfelt har høy
konsentrasjon av gass over et mindre område,
er gasshydratene mer spredt.
Bred overvåkning
Foreløpig er ikke gasshydratforekomstene i
Arktis skikkeligdokumentert, ogmanvet lite om
hvordan disse har utviklet seg gjennom tidene.
Forskerne ved UiT skal derfor i en periode på ti
år overvåke metanen, fra under havbunnen og
opp til atmosfæren, for å danne seg et komplett
bilde av gasshydratene før og nå. En tverrfaglig
gruppe naturvitere skal ta i bruk ulike metoder
– fra å studere mikrofossiler, måle gassbobler,
installere overvåkningsstasjoner på havbunnen
og gjøre luftmålinger fra fly – for å innhente ny
kunnskap som kan hjelpe oss å håndtere denne
klimatrusselen.
– Vi skal bruke de neste ti årene på å forstå
hvilken rolle arktiske gasshydrater spiller for
miljø og klima i nord. I løpet av denne tiden
ønsker vi å få svar på hvor mye gasshydrater
som eksisterer på Polhavets bunn, hvor mye
metan som lekker ut, og om metanutslippene
vil øke mengden klimagass i atmosfæren,
avslutter Mienert.
Under overflata lurer
ustabil isgass
GASSHYDRATER:
• Gasshydrater består av gassmolekyler
som er «innesperret» i iskrystaller og store
mengder naturgass – hovedsakelig metan –
ligger lagret i havbunnen på denne måten.
• Gasshydratene er kun stabile under høyt
trykk og lav temperatur, og er derfor sensi-
tive ovenfor stigende havtemperaturer.
• Metan (CH
4
) er en fargeløs, brennbar gass
som vanligvis anvendes til brensel og i
gasskraftverk. Metan er også en viktig
klimagass, og utslipp av metan til atmosfæ-
ren bidrar til drivhuseffekten.
27
labyrint
•
kunnskapsmagasinet
fra
u
i
t
norges
arktiske
universitet
