S
iden man ikke umiddelbart ser
musikkens fordel i seleksjonen av
gener, har utviklingen av musikalitet
lenge blitt sett på som et nytteløst bipro-
dukt i evolusjonen.
Evolusjonspsykologen Steven Pinker
har gått så langt som å kalle musikalitet en
ostekake, unyttig som desserten, utviklet
for nytelsens skyld. I boka
How the Mind
Works
fra 1997 hevder han at musikk er
ubrukelig i en biologisk årsakssammen-
heng. Arten fikk ingen nevneverdige forde-
ler ved å utvikle musikalitet.
Viljen til å leve
Men hvis det er tilfelle at vi har musikkge-
ner, som våre kropper har brukt verdifull
energi på å bevare gjennom generasjoner,
er det da ikke logisk at de spiller en viktig
rolle? (Se side12)
Vår overlevelse som art og som indivi-
der, er avhengig av at vi har noen til å ta
vare på oss etter at vi er født. Vi har utviklet
store hjerner, som trenger store hoder å
vokse i. For i det hele tatt å kunne komme
ut av våre mors kropper, må vi bli født lenge
før vi er klare til det.
Det er ikke uten sine fordeler, da hjer-
nene våre kan preges av omgivelsene, noe
som gir oss unik mulighet til å tilpasse oss
det miljøet vi blir født i. Men det etterlater
oss også utrolig sårbare.
Spedbarns vilje til å leve er avhengig av
menneskelig kontakt. Og tidlig menneskelig
kontakt følger visse mønstre, forteller post-
doktor i spesialpedagogikk Sissel Sollied.
Hun har forsket på barn med funksjons-
hemminger og har arbeidet med barn som
er født døvblinde.
Spedbarn er ikke blanke ark
– Den aller første kommunikasjonen mel-
lom foreldre og barn er kjempeviktig.
Forskere har gått fra å se på barnet som
et blankt ark som vi voksne skulle fylle opp
med informasjon, til å se på det som delta-
gende i sin egen utvikling.
Gjennom å studere filmopptak av
mødre og barn oppdaget sosialantropo-
logen Mary Bateson at samspillet mellom
dem ikke er tilfeldig. Kontakten fulgte en
rytme som lignet på språklig dialog. Dette
kalles protodialogen.
– Barnet deltar alltid aktivt i denne dia-
logen, og mor og fars rolle er å matche tak-
ten, intensiteten og rytmen. Spedbarn er
født med denne evnen til samspill, det er
ikke noe de lærer, sier Sollied.
Omsorgens vals
Siden det er så tydelig rytme i denne dialo-
gen, bestemte spedbarnsforskeren Colwyn
Trevarthen seg for å undersøke dette nær-
mere. Sammen med musikere analyserte
han hvordan mor og barn kommuniserer
med tanke på skala, tonehøyde og takt. Det
viser seg at denne samtalen er en komposi-
sjon i C-durskala og følger takten til en vals:
3/4. Men noen noteark skilte seg ut.
– Trevarthen oppdaget at noen mødre
brukte langsommere tempo og lavere tone-
fall når de kommuniserte med sine barn.
Det viste seg at dette var mødre som hadde
fødselsdepresjon. Flere av dem var ikke
engang diagnostisert da forsøket pågikk,
forteller Sollied.
Barnets utvikling led faktisk på grunn av
dette. Når mødrene kom seg ut av depre-
sjonen normaliserte deres «musikk» seg
også. Og barnets aktivitet økte.
Reagerer positivt på vuggesang
Barn som er født døvblinde, eller med
andre sansehandikap, kan være født med
fungerende hjerner. Men de risikerer å få
en utviklingshemming senere i livet, fordi
de ikke stimuleres av omgivelsene på en
måte som er tilpasset dem.
– Alle barn har bevisste måter å påvirke
sine omgivelser på. Det gjelder også barn
som har kommunikasjonsproblemer, som
blindhet og døvhet. Det er alltid barnet som
initierer kontakt. Det er viktig å oppdage
initiativet, og la dette bli et utgangspunkt
for det videre samspillet.
Spedbarn har forskjellige tilstander av
våkenhet og oppmerksomhet. Når funk-
sjonsfriske barn ligger med et avslappet
ansikt og store, åpne øyne er de klart til å
ta imot inntrykk fra verden.
Deres fremtoning setter i gang en reak-
sjon hos foreldrene. Foreldrene blir klare
over at barnet er i en tilstand hvor de kan
kommunisere. Når barnet er ferdig, signali-
serer det at det behøver en pause, ofte ved
å bryte blikkontakten.
Lignende mekanismer ser man hos
større barn med funksjonshemminger som
gjør dem ute av stand til å kommunisere på
vanlig måte. For eksempel: Mange reage-
rer positivt til vuggesangenes gjentagende
rytme. Og de vil kunne bruke denne rytmen
til å starte en dialog, selv om de ikke kan
høre sangen.
– Den sikreste måten å få barnet til å
avvise deg på, er at du ikke ser hans rytme
og blir for rask og intens i henvendelsene.
Barnet snur hodet, vil ikke møte blikket,
begynner å skrike. Mødre kan barns rytme
instinktivt, det er biologisk forankret i oss.
Men barn med funksjonshemminger kan
fort bli overkjørt av intensitet, fordi deres
signaler må tolkes på en annen måte, sier
Sollied.
19
labyrint
•
kunnskapsmagasinet
fra
u
i
t
norges
arktiske
universitet
Morskjærlighet i C-dur
Dialogen mellom et spedbarn og hans foreldre følger musikkens mønstre. Det tyder på at vi utviklet
musikalitet for å kunne binde oss til andre mennesker.
Tekst:
Maja Sojtarić
