å dømme var svært utbredt og allment kjent.
Den første søvnperioden begynte et par
timer etter skumring og varte i fire timer. Så var
de våkne i et par timer, før de sov fire timer til.
Våkeperioden ble brukt til toalettbesøk, lesing,
skriving, bønn, sex eller til og med nabobesøk.
Psykiater Thomas Wehr utførte et forsøk på
begynnelsen av 90-tallet der en gruppe frivillige
tilbragte en måned i et miljø der det var mørkt
14 timer i døgnet. Til å begynne med sov forsøk-
spersonene lange nattesøvner, men i den fjerde
uken hadde de befestet et tydelig søvnmønster
med to soveperioder og en våkeperiode i midten.
Dette kan tyde på at et slikt søvnmønster har
vært det naturlige for førhistoriske mennesker.
To-søvnmønsteret begynte å forsvinne
utover 17- og 1800-tallet. Det ble først populært
å være sent oppe blant samfunnseliten. Hoffball
ble arrangert senere på kvelden, og overklassens
idealer ble som så ofte før filtrert nedover i sam-
funnet, spesielt etter gatebelysningens inntog.
På begynnelsen av 1900-tallet var ideen om
to soveperioder så godt som forsvunnet fra vår
sosiale bevissthet. Natten var ikke lengre en
skremmende periode full av kriminelle, prosti-
tuerte, alkoholikere og det som verre var. Gate-
lys og etterhvert elektrisiteten, gjorde at man
kunne ta natten tilbake og sove lenge med god
samvittighet.
Kultur påvirker sovevanene våre
– Folk flest vil hevde at en sammenhengende
nattesøvn på rundt åtte timer er «det natur-
lige». Få tenker over hvor utrolig mye kultur og
samfunnsordninger har å si for våre sovevaner.
Ikke bare for hvor lenge vi sover, men hvor vi
sover, når og med hvem, sier Tove Irene Dahl,
professor i psykologi ved UiT.
Det er ikke så veldig lenge siden at det var
14
labyrint
•
kunnskapsmagasinet
fra
u
i
t
norges
arktiske
universitet
TEMA:
SØVN
I Norge blir det sett på som sunt for små barn å ta middagsluren utenfor i vinterkulda. I andre land blir det sett
på som galskap. Foto: Pål Hermansen/NN/Samfoto
Nyfødte
synes faktisk ikke til
å ha en fungerende biologisk
klokke.
