Page 32 - Labyrint nr. 1 - 2013

kan slå av appetitten. Man skal ikke se bort ifra
at denne kunnskapen ikke kan komme oss men-
nesker til gode.
Mennesker har et mer bevisst og komplisert
forhold til mat enn fisk, og hos mange mennes-
ker undertrykkes leptinets appetitthemmende
effekt over tid.
– For de menneskene som har en defekt i
det genet som sørger for leptinproduksjon, har
behandling med tilført leptin vist seg å være vel-
dig effektivt mot fedme, så det er langt fra over-
flødig i menneskekroppen, smiler Jørgensen.
de tøffeste blir sjørøyer
Forskning har også vist at det ikke er et fall i
vanntemperatur som utløser røyas slankepe-
riode. Forsøk tyder derimot på at det er den
økende daglengden om våren som «slår på» fis-
kenes appetitt. Appetitten blir deretter «slått av»
igjen når sjørøya har oppnådd ønsket fettstatus
på sensommeren.
Den frivillige ekstremslankingen er bare
en av røyas mange finurligheter. Forskerne
forsøker også å finne ut hvorfor noen røyer dri-
ves mot den risikable turen til sjøs, mens andre
blir heimfødinger, da med mindre risiko, men
også mindre belønning.
– Det er ingen genetiske forskjeller mellom
de som reiser ut og de som blir hjemme. De kan
faktisk godt komme fra samme søskenflokk.
Det er heller ikke tillært oppførsel, så her snak-
ker vi omfisk som gjennommekanismer knyttet
til individuelle egenskaper som aggressivitet og
dominans styres mot den ene eller den andre
livsstrategien, forklarer Jørgensen.
– Vi tror det er de tøffeste individene som
blir sjørøyer. Det er de mest aggressive, de som
ofte utsetter seg for risiko, ja man kan godt si
de mest «eventyrlystne» av individene som vel-
ger den sjøgående livsstilen. Det er nemlig tøffe
tak på havet. Sjørøya har for eksempel ikke en
medfødt evne til å leve med alt saltet som er i
sjøvann. Denne egenskapen utvikler de like før
de vandrer til sjøs. I tillegg har sjørøya langt flere
fiender i havet enn i ferskvann.
én art med store forskjeller
Denne variasjonen i livsstil er allikevel bare én
av de utrolig mange variasjonene man finner
hos røya. Faktisk er den en av verdens mest til-
pasningsdyktige virveldyr.
– Ei kjønnsmoden røye kan veie fra tre gram
til 15 kg. De største kan altså være 5000 ganger
større enn de minste. De varierer ikke bare i
størrelse, men i utbredelse, form, farge, livshis-
torie og diett, forteller professor Rune Knudsen
ved Institutt for arktisk og marin biologi.
Han forsker på de store forskjellene man fin-
ner hos Røya, og er blant de som mener Røya er
én variabel art, med store økologiske forskjeller.
– Noen forskere ønsker å dele opp de for-
skjellige variantene i flere arter, men vi mener at
her er det snakk om én og samme art, sier han.
– Disse variantene lever helt forskjellige liv,
og gyter ikke med hverandre. Men det finnes
altså så mange varianter, at skulle man begynne
å regne hver og en av dem som en egen art, ville
hele artsbegrepet bli meningsløst.
Røya er verdens nordligste ferskvannsfisk.
Røya trives best i arktiske og subarktiske omgivelser, men
finnes også så langt sør som i Alpene. Foto: Audun Rikardsen
32
labyrint
•
kunskapsmagasinet
fra
universitetet
itromsø
AKTUELT