APA 7: Henvisninger i teksten
APA 7: Henvisninger i teksten
Bruk av parenteser i teksten og alfabetisk litteraturliste, kalles for Harvard-systemet. Innenfor dette systemet finnes det mange stilarter. De varierer med tanke på tegnsetting og andre stiltrekk.
Her har vi benyttet APA-stilen, og laget en veiledning til APA 7 basert på Publication manual of the American Psychological Association (7. utg. fra 2020) og Norsk APA-manual: En nasjonal standard for norskspråklig APA-stil basert på APA 7th (Versjon 1.8 fra 2022).
Hvis du er usikker på hvilke retningslinjer som gjelder for ditt fag må du ta kontakt med faglærer/fagansvarlig for ditt emne.
Henvisning til en bestemt del av teksten
Noen ganger har man behov for å vise til et eksakt sted i en publikasjon, for eksempel til ei bestemt side. Alternativt kan man henvise til avsnitt, paragraf, figur, tabell eller liknende. Dette vil lette gjenfinningen for leseren.
I APA-stilen brukes komma som skilletegn mellom forfatter, år og sidetall eller tilsvarende.
Eks:
... (Dalland, 2020, s. 25)
I følge Dalland (2020, s. 25) ...
Dersom man benytter en spesiell del av en tekst, kan man henvise til sidetallsspennet.
Eks:
... (Dalland, 2020, s. 25–28)
Ved bruk av nettsider uten sidenummerering, kan ev. underoverskrifter og avsnittsnummer brukes.
Eks:
... (Vinther, 2016, Definisjon, avsn. 3)
Ved bruk av lover kan paragraf-tegnet benyttes.
Eks:
... (Opplæringslova, 1998, § 6-2)
Direkte sitat
Et sitat er en gjengivelse av et utsagn. Et direkte sitat er en ordrett gjengivelse, mens et indirekte sitat er en omformulering (parafrasering) av et utsagn eller budskap fra en forfatter.
Når du bruker direkte sitater, skal henvisningen i teksten alltid inneholde forfatter, år og sidetallet. Dersom kilden ikke har sidetall må du bruke annen tilgjengelig informasjon som kan lette gjenfinningen for leseren (se Henvisning til en bestemt del av teksten).
Avskrift av flere ord uten korrekt sitering regnes som plagiat, selv om en eventuell henvisning til kilden finnes.
Korte direkte sitater skal stå i anførselstegn. Punktum kommer etter henvisningen.
Eks.:
«Tilpasset opplæring er både et middel og et mål» sier Svein Rognaldsen (2008, s. 205).
«Tilpasset opplæring er både et middel og et mål» (Rognaldsen, 2008, s. 205).
Lengre direkte sitater (40 ord eller flere) skal stå med marginnrykk, linjeskift før og etter, og uten anførselstegn. Punktum kommer før henvisningen.
Eks:
Svein Rognaldsen (2008) skriver at:
Tilpasset opplæring er både et middel og et mål. Myndighetene mener at tilpasset opplæring er et nødvendig virkemiddel dersom elevene skal nå læreplanens mål om faglig og sosial læring. Når dette kobles sammen med visjonene om enhetsskolen, blir tilpasset opplæring også et mål. Dermed er tilpasset opplæring ikke bare et pedagogisk, men også et politisk begrep. (s. 205)
Ved direkte sitater skal trykkfeil angis som de står i kilden. Feil etterfølges av [sic], det er latin for: slik står det.
Eks.:
«Toursim [sic] is imporant in this town.»
Hvis du utelater deler av en sitert setning, markeres det med tre punktum inne i skarpe klammer.
Eks.:
Rognaldsen (2008) sier at «dermed er tilpasset opplæring […] også et politisk begrep» (s. 205).
Når det er hensiktsmessig å legge til ekstra ord i et sitat, bruk skarpe klammer.
Eks.:
«Dermed kan [den enkelte læreren] betegnes som en vitenskapelig praktiker, en innovatør eller kanskje rett og slett en profesjonell yrkesutøver» (Skogen & Holmberg, 2002, s. 190).
Når det finnes kursiv i den opprinnelige teksten, skal det gjengis også med kursiv i sitatet. Hvis du selv vil utheve noe som ikke er uthevet opprinnelig, må du skrive [min utheving] like etter den uthevede teksten.
Det er ikke nødvendig med kildehenvisning ved bruk av meget kjente sitater.
Eks.:
Som Gro sa: «Det er typisk norsk å være god!»
Som Bjørnson sa: «Hvem teller vel de tapte slag på seierens dag?»
Indirekte sitat (parafrasering)
Parafrasering innebærer at en omarbeider en tekst og gjengir meningsinnholdet med andre ord. Du skal oppgi kilden du gjengir, både i løpende tekst og i referanselista. Vi anbefaler at du oppgir sidetall, særlig når det kan hjelpe leseren å finne det riktige avsnittet i en lengre tekst (som f. eks. en bok). I løpende tekst skal henvisningen komme før punktum i setningen med din parafrase.
Eks:
Engelsklærere oppgir at de har lite formell kompetanse i å støtte flerspråklige elevers språkutvikling (Dahl & Krulatz, 2016, s. 15).
Forfatternavn i henvisningen
Som en hovedregel skal du oppgi forfatternes etternavn i henvisninger når du henviser til verk med inntil 2 forfattere. For verk med 3 eller flere forfattere, inkluderes kun det første forfatternavnet etterfulgt av ‘et al.’ i hver sitering.
| I teksten | I referanselisten |
|
... (Dalland, 2020) Dalland (2020, s. 43) hevder ... |
Dalland, O. (2020). Metode og oppgaveskriving (7. utg.). Gyldendal akademisk. |
Vis til begge navnene hver gang du refererer til verket i løpende tekst. I referanselista skal også begge navnene være med. Legg merke til at man bruker tegnet ‘&’ mellom forfatterne når henvisningen står i parenteshenvisning, mens man bruker ‘og’ i løpende tekst og narrativ henvisning.
| I teksten | I referanselisten |
|
Eriksen og Germeten (2012, s. 23) mener ... ... (Eriksen & Germeten, 2012) |
Eriksen, E. & Germeten, S. (2012). Barnevern i barnehage og skole: Møte mellom barn, foreldre og profesjoner. Cappelen Damm akademisk. |
I teksten henviser man til verket med navnet til førsteforfatteren og et al. (forkortelsen stammer fra latin og betyr «og andre»). I referanselista skal navnet til alle forfatterne være med (inntil 20 forfattere).
| I teksten | I referanselisten |
|
... (Allen et al., 2011) Allen et al. (2011, s. 54) viser til ... |
Allen, J., O'Toole, W., Harris, R. & McDonnell, I. (2011). Festival & special event management (5. utg.). Wiley. |
I teksten henviser du til verket med navn på førsteforfatteren og et al.
I referanselista tar du med de 19 første forfatterne etterfulgt av utelatelsestegn (. . .) og deretter siste forfatter. Eksempelet viser en publikasjon som har 22 forfattere.
| I teksten | I referanselisten |
| ... (Jaramillo et al., 2012) Jaramillo et al. (2012, s. 54) viser til … |
Jaramillo, C., Gilbert, A. N., Bulixi, T. P., Farland, N., Smith, L. J., Leland, K., Fran, J., Moore, R. B., Garrett, B. C., Done, N. D., Witting, R. E., Dunkle, F. T., Smith, J. M., Johnson, H. H., Bath, N., Williams, S. T., Brown, N., Jones, T. R., Miller, J., … Wintle, N. (2012). Understanding new technology. Neal-Schuman Publishers. |
I henvisningen bruker du psevdonymet som er brukt i publikasjonen, ikke forfatterens virkelige navn. Dette gjelder også alias brukt på internett.
| I teksten | I referanselisten |
|
... (Ferrante, 2011/2015) |
Ferrante, E. (2015). Mi brijlante venninne: Roman (K. Sørsdal, Overs.). Samlaget. (Opprinnelig utgitt 2011) |
Betegnelsen Anonym brukes som forfatternavn bare dersom dette står i publikasjonen. Har du flere verk skrevet av Anonym, sorterer du dem kronologisk.
| I teksten | I referanselisten |
|
... (Anonym, 2020) |
Anonym. (2009). Klassekamerater: En krisekrim om kalde skuldre og varme hender. Kagge. |
Dersom forfatternavnet er kjent, men ikke står oppført i selve publikasjonen, bør vedkommende anerkjennes som verkets forfatter. Sjekk velrenommerte databaser, som for eksempel nasjonalbibliografier. Dersom forfatternavnet er innført der, bør du følge deres eksempel.
- Forfatternavn i henvisningen
- Henvisning til verk med én forfatter
- Henvisning til verk med to forfattere
- Henvisning til verk med 3 til 20 forfattere
- Henvisning til verk med 21 eller flere forfattere
- Henvisning til psevdonym
- Henvisning til anonym
- Forfatternavn er kjent, men ikke oppgitt i publikasjonen