Page 13 - Labyrint nr. 1 - 2013

hvor var det glasstaket igjen ?
au. der, ja .
I mars ble det stor oppstandelse da det ble kjent
at det er en kvinne som står bak den populære
facebooksiden, I fucking love science. Mange av
de over 4 millioner følgere var så overrasket, at
opphavskvinnen Elise Andrew tvitret:
«EVERY COMMENT on that thread is
about how shocking it is that I’m a woman! Is
this really 2013?»
Denne anekdoten forteller at balasten fra
Aristoteles fortsatt henger igjen. Holdninger
om at det er unaturlig for kvinner å holde på
med forskning eksisterer fortsatt. I mars meldte
det anerkjente tidsskriftet Nature i sitt Women
at Work -nummer at:
«Til tross for noe fremskritt, er kvinnelige
forskere mindre betalt, blir sjeldnere forfrem-
met, får færre stipend og det er større sann-
synlighet for at de forlater forskninga enn likt
kvalifiserte menn.»
I Tromsø er det heldigvis ikke så ille. Ved
UiT er hver tredje professor eller dosent kvinne
(30 prosent). Nasjonalt og internasjonalt er
dette oppsiktsvekkende bra.
Er ikke kjønnskampen vunnet?
– Det spørs om vi ønsker å omtale streben
etter kjønnsbalanse som kamp. Selv om litt
tautrekning kan være stimulerende, smiler pro-
fessor Gerd Bjørhovde. Hun er leder for Komi-
teen for kjønnsbalanse i forskningen (Kif).
Det er kun de siste ti år at andelen av kvinner
i toppstillinger har begynt å komme på et aksep-
tabelt nivå i Tromsø og Norge. I 1974 var det to
kvinnelige professorer her. På nittitallet var det
under 10 prosent kvinner i toppstillinger.
Bjørhovde sier at 30 prosent er en skjør seier
og man må passe seg for å tenke at det er nok.
Det må opprettholdes med målretta tiltak.
– Man har hatt suksess med opprykks- og
mentorprosjekter rettet mot kvinner og bevisst-
gjøring rundt diskriminering. Men så lenge det
ikke er en 50 prosent fordeling, er det ikke like-
stilling, sier hun.
Det er fortsatt slik at skulle en av de i Audito-
rium 1 satse på en forskerkarriere i toppsjiktet,
så er det sannsynligvis han som kliner med den
lysluggete kvinnen.
la oss snakke om k-ordet
Hvordan kan man få flere kvinner til å satse på
forskerkarriere? Kvotering ved øremerking av
stillinger for kvinner kunne løst dette problemet.
Men gitt motstanden, og ulovligheten, tror ikke
prorektor for forskning Curt Rice at det er aktuelt.
Han har reist verden rundt for å fortelle
om UiTs gode resultater med å få kvinner til
å oppnå toppstillinger som forskere. Så langt
har man hatt suksess med å få kvinner selv til å
Forsvinner
­hunkjønnet?
Hunkjønns-, hankjønns- og intetkjønnsord
har alltid eksistert i det norske språket.
Men i noen nordnorske dialekter
har hunkjønn vanskelige kår.
Tekst: Maja Sojtarić
D a jeg for mange år siden lærte
norsk, fikk jeg klar beskjed fra
min norsklærer: «Ikke bry deg om
hunkjønnet. Du klarer deg fint omdu bare
lærer deg intetkjønn og hankjønn.»
Du gikk på skole i Finnmark, ikke sant?
smiler språkforsker Philipp Conzett da jeg
forteller denne anekdoten. Det er jo for
så vidt rett, språket er fortsatt funksjonelt
om du fjerner hunkjønnet.
Han har sammen med Hilde Sollid og
Åse Mette Johansen forsket på dialektene
i Manndalen i Kåfjord og Sappen i Nord-
reisa.
det er komplisert
En forenkling i bruken av kjønn er forven-
tet i områder hvor det er utstrakt kontakt
mellom norsk og språk uten kjønn, som
samisk og kvensk. For Philipp Conzett var
det derfor ikke vanskelig å gjette at jeg
gikk på skole i Finnmark.
Bortfall av femininum blir ansett som
et tegn på slik forenkling, forteller Con-
zett.
Altså, hunkjønnet kan forsvinne slik
det allerede har gjort i for eksempel
dansk. Hvorfor?
I norsk har det alltid vært mindre for-
skjeller i markeringen av hankjønns- og
hunkjønnsord enn det har vært mellom
intetkjønn og resten. Som regel bruker vi
samme form på adjektivet for hankjønn
og hunkjønn: gammel stol/lampe. Deri-
mot er intetkjønn markert med -t: gam-
melt bord. Det kan være en av grunnene
til at det er hunkjønn som er mest utsatt,
all den tid hankjønnsordene utgjør den
største gruppen i norsk. Men i romanske
språk er det intetkjønnet som forsvant og
ble absorbert i hankjønnskategorien, sier
Conzett.
I nordnorske dialekter er kjønnsforhol-
dene litt annerledes.
Det vi har oppdaget i de områdene vi
har forsket på, er at kjønnsbruken blir mer
komplisert, forteller Hilde Sollid.
kjønnsforvirring
Et ord, la oss si lampe, som i mange
dialekter er et hunkjønnsord – ei lampe,
behandles i enkelte nordnorske dialekter
som et hankjønnsord – en lampe. Men
når man bøyer det i flertall, så har det
beholdt trekk fra sitt opprinnelige kjønn:
Som hankjønnsord burde det hete flere
lampa, men man sier flere lampe, som er
tradisjonell hunkjønnsbøying.
Det blir ingen forenkling av språket.
Faktisk så blir språket mer komplisert når
flertallsbøyingen ikke lenger er entydig
koblet til kjønn lenger. For den enkle
definisjonen av kjønn er at de har en
kjønnsmarkør – ei, en, et. Men hva med
de tilfellene hvor man sier en lampe, men
lampa mi? Og det er mange slike tilfeller i
nordnorske dialekter, sier Conzett.
Conzett, Johansen og Sollid oppdaget
faktisk noe som aldri har blitt beskrevet i
norsk språk før: I Manndalen kan man fak-
tisk ha hunkjønnsendelsen -a i bestemt
form på selve substantivet, mens posses-
sivet er bøyd i hankjønn.
Kan man si klokka min? Ifølge norske
grammatikkbøker er dette ugrammatisk.
Men for folk fra Kåfjord er det den vanlige
måten å uttrykke eiendomsforhold på,
sier Sollid.
Kilde: Philipp Conzett, Åse Mette Johansen
og Hilde Sollid, Genus og substantivbøy-
ing i nordnorske språkkontaktområder
(2011) Nordand – Nordisk tidsskrift for
andrespråkforskning.
14
13
labyrint
•
kunskapsmagasinet
fra
universitetet
i
tromsø