kysthistorie
En dramatisk jakt pågikk somme-
ren 1615. Sjørøverkaptein Jan Mandaus hadde i
flere år drevet med storstilt kriminalitet til sjøs,
og nå ble han jaget av flere marinefartøy. Han
hadde røvet verdifulle handelsskip, tatt gisler
og sågar gått i land og fortsatt plyndringen der.
Ofrene for hans herjinger risikerte å se hus og
hjem gå opp i flammer.
Det kan høres ut som en Hollywoodfilm
hvor handlingen finner sted i Sør-Europa eller
Karibia. Det er det ikke. I stedet er det en høyst
virkelig del av nordnorsk historie.
Jan Mandaus og hans pirater hadde sitt
virke over hele Nordsjøen, og plyndret seg vei
oppover langs kysten av Nord-Norge og helt til
Russland. Det endelige oppgjøret fant sted ikke
langt fra Vardø i Finnmark, og var et av de stør-
ste sjørøverslagene i europeisk historie.
VERDIFULL HANDELSRUTE
Piratvirksomhet var riktignok vanligere lenger
sør i Europa, men hvor enn det var handelsskip
– så fulgte piratene gjerne etter i kjølvannet.
Når sjørøvervesenet fikk et oppsving i arktiske
havstrøk fra slutten av 1500-tallet, så var det
blant annet fordi interessen for Nordkappruten
mellom Europa og Nord-Russland økte. Ved
å benytte sjøveien til Arkhangelsk i stedet for
landeveien via Baltikum, unngikk man å krysse
landegrenser hvor man måtte betale toll.
– Som følge av den økte skipstrafikken hadde
piratene mye å hente på raid langs norske
kysten.
Det framgikk også av flere rystende rapporter til
styresmaktene i København, at sjørøverne drev
med plyndringstokter på land og var fryktet i
flere nordnorske kystbygder. Det kunne komme
til regelrette trefninger mellom kystbønder og
pirater. Strandhugg med væpnet piratangrep
og gisseltaking satte naturlig nok skrekk i kyst-
befolkningen, forteller historiker Rune Blix
Hagen, som for tiden holder på med en ny bok
om dette temaet.
Mange av varene piratene stjal var rene luk-
susvarer fra Russland, som pels og skinnvarer,
krydder og sølvgjenstander.
– Dette kunne de få god avkastning på når
de solgte det videre i Holland og England. Man
pleier også å si at det var en «eim av fisk» rundt
piratene som opererte utenfor kysten av Nord-
Norge. Det var fordi stjålne fiskelaster også
genererte gode inntekter. Piratene var til stor
skade for bergensernes handel og fiske i lands-
delen, sier Blix Hagen.
OKKUPERTE FISKEVÆR
I mai 1602 ble kjøpmann Petter Robertsen fra Ber-
gen plyndret ved Ingøya i Finnmark og fratatt båt,
penger, klær, kjøtt, øl, krutt og diverse annet som
var ment som forsyning til Vardøs befolkning.
Vardø var for øvrig et område som flere gan-
ger ble angrepet av sjørøvere. Samme sommer
inntok den franske sjørøverkapteinen Philippus
Defos Vardø med et engelsk handelsfartøy som
han hadde kapret ved innseilingen til Busse-
sundet. Den engelske kapteinen og en del av
mannskapet ble skutt og kastet over bord i
havna ved Vardø. Med kuler og krutt skremte
Defos’ menn befolkningen:
– Det ble beskrevet at sjørøverne skjøt med
kanonkuler over bebyggelsen «saa at Kulerne
fløy om folckens Ørenn», forteller Marie
Nystuen Berger, som har skrevet oppgave med
tittelen
Piratar i nordområda i tidleg nytid
.
Slottsskriveren på Vardøhus festning, Søren
Bondesen, rapporterte til kongen i København
om piratenes hensynsløse handlinger. Verken
bergensborgere eller lokale fiskere turte å bevege
seg ut på havet for å ivareta sin næring, og Vardøs
fattige befolkning led nød, het det i rapporten.
Mangel på våpen og mannskap gjorde at
Vardø festning ikke kunne hindre piratene i å
innta stedet, og de fikk dermed herje som de ville.
Fiskeværet var i realiteten i sjørøvernes vold.
BETALTE LØSEPENGER
Før Philippus Defos seilte videre kidnappet
han tre lokale menn, to «fiskedrenger og en
Varanger
find». Defos ser ut til å bli tatt i 1605, og
det ble reist sak mot han. Men hva som skjedde
med de tre mennene vet vi ikke.
– Det kan hende de ble tvunget til å arbeide
for sjørøverne, eller kanskje de ble solgt. Fra andre
steder vet vi at sjøfolk og kystbønder ble tatt til
fange og solgt som slaver. I Algerie var det et eget
slavemarked. Ved flere tilfeller måtte kong Chris-
tian IV betale store summer i løsepenger for å få
frigitt folk som satt i fangenskap. I tingbøker fra
Finnmark henvises det også til pengeinnsamlinger
for å få frigitt gisler, men vi vet ikke helt omfanget
av det, forteller Rune Blix Hagen.
Selv med Defos ryddet av veien, var det
fremdeles ikke trygt for folk som bodde eller
seilte langs norskekysten. For sjørøverkaptein
Jan Mandaus, som etter hvert fikk tilnavnet
Nordsjøens skrekk, var bare så vidt begynt med
sine redselsfulle herjinger.
ILDKULER UT AV MUNNEN
– Vi vet ikke sikkert hvor Jan Mandaus kom
fra eller hva hans egentlig navn var. Han kan
32
31
labyrint
•
kunnskapsmagasinet
fra
u
i
t
norges
arktiske
universitet
stokt
i Nord-Norge
Handelsskipene langs kysten var ofte fylt med
luksusvarer fra Russland, som pels og sølvgjenstan-
der. Detalj fra Willem Barentsz’ polkart fra 1599.
Universitetsbiblioteket i Tromsø.
