Påvisning av biologiske spor og sikring av sporprøver

Innledningsvis granskes mottatte effekter og vattpinner visuelt for synlige spor, noen ganger også ved hjelp av en lyskilde med ulike bølgelengder. Materialet kan så undersøkes videre med biokjemiske tester eller mikroskopiske undersøkelser der lokalisering og type biologisk materiale kartlegges med større sikkerhet. Slike undersøkelser kan gjøres for blod, spytt og sæd.

Påvisning av blod

Blod fra menneske påvises ved hjelp av en immunkromatografisk metode som er spesifikk for glykoforin A i humant hemoglobin (RSIDTM Blood, Galantos Genetics). Resultatet rapporteres som “det ble påvist tegn på humant blod” hvis denne metoden gir en positiv reaksjon.

Påvisning av spytt

Orienterende undersøkelser for enzymet α-amylase, som finnes i spytt, foretas med Phadebas® (Magle Life Sciences). Tilstedeværelse av spytt kan bekreftes nærmere ved hjelp av en immunkromatografisk metode som anses å være spesifikk for α-amylase i humant spytt (RSIDTM Saliva, Galantos Genetics). Resultatet rapporteres som “det ble påvist tegn på humant spytt” hvis denne metoden gir en positiv reaksjon.

Påvisning av sæd

Orienterende undersøkelse for sæd gjennomføres med fenolftaleinfosfatreagens som reagerer med sur fosfatase i sædvæske. Metoden kan også gi utslag ved andre kroppsvæsker som for eksempel skjedesekret. Tilstedeværelse av sædvæske bekreftes nærmere ved hjelp av en immunkromatografisk metode som anses å være spesifikk for semenogelin i human sædvæske (RSIDTM Semen, Galantos Genetics). Resultatet rapporteres som “det ble påvist tegn på human sædvæske” hvis denne metoden gir en positiv reaksjon. Sædceller påvises ved hjelp av mikroskopi etter farging av sædceller med en immunkjemisk metode som er spesifikk for humane sædceller (SPERM HY-LITERTM Express, Galantos Genetics).  Resultatet rapporteres som “det ble påvist human sæd” hvis det identifiseres sædceller ved hjelp av denne metoden.

Sikring av prøver

For innsendte vattpinner vil vatten skjæres av og overføres til prøverør. Innsendte effekter vil avstrykes med vattpinner eller absorberende papir på laboratoriet. For myke effekter som tøy kan relevant område klippes ut og overføres til prøverør før videre analyse. Det sikrede prøvematerialet vil så undersøkes videre med henblikk på DNA (se pkt. 3), eventuelt også med biokjemiske tester eller mikroskopiske undersøkelser for å påvise blod, spytt eller sæd.

DNA-undersøkelse

Utgangsmateriale for analysen er DNA (fra deoxyribonucleic acid), også kalt arvestoff. DNA finnes i alle kjerneholdige celler i kroppen der det er organisert i kromosomer. DNAet består av to kopier, hvorav en kopi er nedarvet fra mor og en kopi er nedarvet fra far. Arvematerialet er unikt for hvert menneske med unntak av eneggete tvillinger. Nære slektninger vil ha flere genetiske likhetstrekk enn ubeslektede individer.

DNA-undersøkelsen starter med at DNAet i prøven renses og mengdebestemmes. Dersom det påvises tilstrekkelig mengder DNA fremstilles så en DNA-profil som kan sammenlignes med person- og referanseprofiler.

Rensing og mengdebestemmelse av DNA

Det benyttes ulike metoder for opprensing av DNA (f.eks. PrepfilerTM Express, Thermo Fisher Scientific), avhengig av prøvens art, mengde og beskaffenhet.

Prøver med sæd kan også inneholde andre celletyper, som f.eks. slimhinneceller fra fornærmedes skjede. Ved opprensing av DNA fra slike prøver gjøres det vanligvis en adskillelse av sædceller fra andre celler. Det oppnås dermed to fraksjoner for prøven: en fraksjon som inneholder overveiende DNA fra sædceller (sædcellefraksjon) og en fraksjon som inneholder overveiende DNA fra andre celler (restcellefraksjon). Det fremstilles vanligvis en DNA-profil for hver av fraksjonene. Hvis mengden sædceller i prøven er veldig liten, er det imidlertid mulig at sædcellefraksjonen inneholder en betydelig andel DNA fra andre celler enn sædceller (restceller). En slik ufullstendig separasjon vil gi en blandingsprofil som representer både sædceller og restceller.     

Den totale DNA-mengden, mengden mannlig DNA, samt sporprøvens DNA-kvalitet bestemmes ved DNA-kvantitering (QuantifilerTM Trio, Thermo Fisher Scientific).   Resultatene benyttes for å optimalisere videre analyse og som støtte ved senere tolkning av DNA-profilen for prøven. Hvis mengdebestemmelsen viser at det er DNA i prøven, rapporteres det som “det ble påvist humant DNA”. Ved fravær av DNA, eller veldig små mengder som erfaringsmessig ikke gir DNA-resultater utføres det ingen DNA-profilanalyse

DNA-profilanalyse

Prøver med tilstrekkelig DNA settes opp til DNA-profilanalyse. Som anbefalt av ENFSI (European Network of Forensic Science Institutes) og Interpol, benyttes det fastlagte DNA-markører av typen STR (Short Tandem Repeats). Dette er genetiske markører med stor variasjon i befolkningen. Den rutinemessige DNA-undersøkelsen utføres med analysekitet PowerPlex® Fusion 6C (Promega) som omfatter 23 autosomale markører, en kjønnsmarkør og tre markører på det mannlige kjønnskromosomet (Y-kromosomet). For å få et så sikkert DNA-resultat som mulig analyseres prøvene dobbelt.

Kombinasjon av allelene (DNA-varianter) som påvises for de undersøkte DNA-markørene i en DNA-prøve, kalles for en DNA-profil. For hver person påvises det ett eller to alleler i hver av de undersøkte DNA-markørene.

Sporprofiler som oppfyller kriteriene for registrering oversendes DNA-registeret, og det vil i så fall opplyses om dette i den sakkyndige uttalelsen.

Vurdering av DNA-resultater

Basert på DNA-profilen for prøven, vurderes det om det finnes DNA fra en eller flere personer i prøven og hvilket kjønn personen(e) har. Hvis det påvises en eller to alleler innenfor hver DNA-markør, gir resultatene holdepunkt for at prøven stammer fra kun en person. Hvis det påvises mer enn to alleler innenfor en eller flere DNA-markører, er dette holdepunkt for at det er DNA fra mer enn en person i prøven. Det kan også være store mengdemessige forskjeller i DNAet, slik at DNA-profilen kan deles inn i et hovedbidrag og en tilblanding. Lave DNA-mengder og/eller dårlig DNA-kvalitet i sporprøven kan føre til en ufullstendig DNA-profil.

 DNA-profilene til sporprøvene vil så sammenlignes med DNA-profiler til eventuelle personer som er involvert i saken. Basert på de påviste allelene og fullstendigheten av DNA-profilen gjøres da en vurdering om resultatet gir støtte for at prøven inneholder DNA fra de aktuelle personene eller støtte for at prøven inneholder DNA fra andre personer.

Den statistiske vekten av et sammenfall mellom DNA-profiler beregnes som en likelihood ratio (LR) i programvaren STRmixTM v2.10 (se avsnitt under). Dette verktøyet benytter en fullkontinuerlig beregningsmodell basert på både allelinformasjon og signalstyrken i DNA-profilen som er avhengig av DNA-mengden av de enkelte bidragsyterne i prøven. Innstillinger til beregningsmodellen kan forelegges på forespørsel.

Det tas forbehold om at vurderinger og beregninger av DNA-resultater ikke gjelder ved sammenligninger med DNA-profiler fra nære slektninger av de involverte personene. Eneggete tvillinger har identiske DNA-profiler, og nære slektninger som biologiske søsken har en høyere grad av likhet i DNA-profiler enn ubeslektede personer. Fjernere former for slektskap er vanligvis uten praktisk betydning.

Vi beregner vanligvis ikke den statistiske vekten ved sammenfall der sporprøven er sikret på kroppen til personen selv.

I en standard sakkyndiguttalelse angis bevisvekten for DNA-resultatet i forhold til hvem som kan ha/ikke har bidratt med DNA i et biologisk spor. Vurderinger om når og hvordan det undersøkte biologiske materiale kan ha blitt avsatt inngår ikke.

Likelihood ratio

Bevisvekten av et sammenfall mellom DNA-profiler angir i hvor stor grad DNA-resultatet taler for at det undersøkte DNA i prøven stammer fra den aktuelle personen. Denne beregnes som en likelihood ratio (LR). Metoden er internasjonalt anbefalt for vekting av DNA-resultater i straffesaker.

LR er et statistisk mål som vekter sannsynligheter for å oppnå et DNA-resultat gitt to gjensidig utelukkende hypoteser. Disse omtales vanligvis som aktors hypotese (H1) og forsvarers/alternativ hypotese (H2). Beregningen baserer seg på hyppigheter av ulike alleler i befolkningen.

Dersom sporprofilen vurderes å stamme fra en person brukes det vanligvis følgende standardhypoteser:

 H1: Det er DNA fra N.N. i det undersøkte sporet.

H2: Det er DNA fra en tilfeldig annen person i det undersøkte sporet.

Dersom sporprofilen vurderes å stamme fra to/tre personer (blandingsprofil) brukes det vanligvis følgende standardhypoteser:

H1: Det er DNA fra N.N. samt en tilfeldig annen person/to tilfeldige andre personer i det undersøkte sporet.

H2: Det er DNA fra to/tre tilfeldige andre personer i det undersøkte sporet.

Hvis informasjon gitt i anmodningen vurderes som utilstrekkelig eller det er andre problemstillinger som ønskes belyst, kan hypoteser utarbeides i samarbeid med oppdragsgiver, retten eller andre. I særskilte tilfeller kan det også lages beregninger for ulike hypoteser for den samme sporprøven.

Den beregnede LR-verdien gjenspeiler forholdet mellom sannsynligheten for DNA-typeresultatet for sporprøven hvis H1 er riktig mot sannsynligheten for DNA-typeresultatet for sporprøven hvis H2 er riktig. I den sakkyndige uttalelsen oppgis både en avrundet LR-verdi og en verbalisering som gjenspeiler både konklusjonsgraden og hypotesene som er lagt til grunn (se Tabell 1).

Den høyeste konklusjonsgraden «resultatet taler i ekstrem sterk grad for» benyttes når LR-verdien er mer enn en million (Tabell 1). Høyere tallverdier spesifiseres ikke. LR-verdier som er lavere enn en million skyldes som regel at DNA-profilen fra sporprøven sporet er ufullstendig og/eller en blanding av DNA fra flere personer. Dette vil også gjenspeiles i en svakere konklusjonsgrad. For tilfeller der LR-verdien beregnes til mellom 0,001 og 1000 rapporterer vi at «det kan ikke entydig beregnes hvorvidt resultatet taler for eller imot…». Denne konklusjonen skyldes ofte at det er lite informasjon i DNA-resultatet, for eksempel ved en ufullstendige DNA-profil. Når LR-verdien blir veldig lavt (<0,001) rapporteres dette som «resultatet taler imot», og LR-verdien oppgis ikke.

Y-profilanalyse

I enkelte saker uføres det også en Y-profilanalyse som inkluderer markører på det mannlige kjønnskromosomet (Y-kromosomet). Denne tilleggsanalysen vil kunne gi mer informasjon om et eventuelt mannlig bidrag i prøven. Y-profilanalysen kan for eksempel være aktuelt for prøver fra overgrepssaker med mye kvinnelig DNA, som overskygger helt eller delvis det mannlige DNA-bidraget i det regulære DNA-resultatet.

Y-profiler fra menn i saken vil sammenlignes med sporprofiler og benyttes for å vurdere om resultatet gir støtte for at prøven inneholder DNA fra disse mennene.  Det er viktig å være klar over at menn i samme farslinje vanligvis vil ha samme Y-profil, og dette presiseres i den sakkyndige uttalelsen ved sammenfall.  For å belyse bevisvekten av resultatet opplyses om hyppigheten til den aktuelle Y-profilen i den internasjonale populasjonsdatabasen YHRD.

Direkte og indirekte overføring av DNA

Biologisk materiale/DNA kan avsettes og overføres på flere måter, og man skiller ofte mellom DNA som overføres direkte av en person og DNA som overføres indirekte. Under er det listet opp noen eksempler på direkte og indirekte overføring av DNA:

Direkte overføring av DNA:

• En person blør, spytter eller har sædutløsning på et objekt eller en annen person.
• En person bruker et objekt eller har fysisk kontakt med en annen person.
• En person avsetter hudceller på sine egne klær.

Indirekte overføring av DNA:

• DNA som en person har avsatt på et objekt overføres til et annet objekt ved at de to objektene kommer i kontakt. DNA fra personen kan påvises på begge objektene selv om personen kun har vært i direkte kontakt med det første objektet.

• En person avsetter DNA på hånden til en annen person ved berøring. Den andre personen berører et objekt. DNA fra begge personer kan påvises på objektet.

Det er publisert flere studier som har kartlagt overføring av DNA ved ulike scenarier. Sannsynligheten for indirekte DNA overføring avhenger av mange faktorer, blant annet hvor mye DNA som var avsatt i utgangspunktet, varighet og kraft i kontakt, og type materiale som overflater består av.  Tilfeldigheter vil kunne spille en betydelig rolle for om og hvor mye DNA som overføres.

Innsending av erklæringer til Den rettsmedisinske kommisjon (DRK)

 Ifølge Straffeprosessloven § 147 skal det sendes kopi av alle sakkyndige erklæringer til DRK for kontroll. Det er imidlertid gjort unntak fra innsendelsesplikten for noen tilfeller. Dette gjelder:

• Saker som er henlagt av politiet.
• Saker hvor det ikke foreligger DNA-resultater.
• Saker hvor det ikke er utført sammenligninger mot person(er).
• Saker hvor de foreliggende DNA-profilene er fullstendige og fra én person.