Ivaretakelse av barn når de er pårørende i intensivavdelinger

Barneansvarlig sykepleier på intensivavdelingen – muligheter og ulike forventninger

Fra UiTs masterprogram i studieretning intensivsykepleie har professor Ranveig Lind sammen med førsteamanuensis Gro Frivold, Universitetet i Agder og professor Asgjerd Moi, VID vitenskapelige høgskole, Bergen publisert en artikkel om barneansvarlige sykepleieres oppgaver i intensivavdelinger.

Artikkelen bidrar til å svare på bærekraftsmål nr.3 God helse og livskvalitet.

Bakgrunn og mål

I norske intensivavdelinger behandles rundt 20 000 kritisk syke pasienter hvert år. Blant de pårørende er det også barn og ungdom. I 1999 ble barns rettigheter som pårørende i spesialisthelsetjenesten lovfestet. I 2010 ga Spesialisthelsetjenesteloven helsepersonell et særlig ansvar for å legge til rette for barn når de er pårørende. Intensivavdelinger har derfor dedikerte sykepleiere med særskilt ansvar for å tilrettelegge for barn som pårørende og disse skal også være ressurspersoner for annet klinisk personell.

Målet med denne studien var å undersøke barneansvarliges erfaringer med oppgaver og funksjoner på intensivavdelinger etter at krav om barneansvarlig personell ble innført i 2010. Fjorten intensivsykepleiere fra intensivavdelinger i tre helseforetak deltok i individuelle forskningsintervju.

Funn og konklusjon

Studien viser at selv om et lovpålegg skal sikre at barn som pårørendes rettigheter blir ivaretatt, så er miljøet i intensivavdelinger hektisk og uforutsigbart med situasjoner der man må handle raskt og ofte fravike planer som er lagt for hvordan barn som pårørende skal ivaretas.

Funn i studien viser også at de barneansvarlige kom i et krysspress der kollegaer forventet at de involverte seg og ledet alle situasjoner der barn var pårørende, mens hensikten med de barneansvarliges oppgaver var å tilrettelegge for kollegaer i deres arbeid, komme med forslag til måter å involvere seg på og gi råd om hvilke hjelpemidler som kunne tas i bruk.

Lovpålagte tiltak som å dokumentere i pasientjournalen at det var barn som pårørende er et minimumskrav som stort sett alltid ble utført. Men det var utfordrende å få sykepleiere til å dokumentere mer om hva som var barnets behov og hva de som institusjon skulle tilrettelegge for. Dette kunne være å dokumentere hva barnet hadde fått av informasjon og om avdelingens planer for oppfølging. Kontinuitet i oppfølgingen av pårørende kunne imidlertid glippe, og dette økte presset på de barneansvarlige. Sykepleierne i intensivavdelingene hadde behov for mye støtte og veiledning i spesielle saker der barn var involvert, som for eksempel varslingssaker.

De barneansvarlige hadde generelt sett et stort behov for lederstøtte i sitt arbeid. De trengte god innføring i arbeidet, og å få delta i nettverk som skulle stimulere til ivaretakelse av barn som pårørende. De hadde også behov for lederes tilrettelegging for samarbeid om barn som pårørende i et utvidet team, med for eksempel leger og andre helsefaglige profesjoner. Et utvidet nettverk var også av betydning mellom avdelinger i sykehuset eller med andre foretak pasienten flyttes til.

Studien viser at barneansvarlige i intensivavdelinger erfarer et vidt spenn mellom krevende oppgaver og utfordrende ansvar i å effektuere lovkravene, samtidig som det er begrensede organisatoriske rammer og ressurser til å kunne gjennomføre tiltakene.