Det juridiske fakultet hadde onsdag 12. februar besøk av Jon Christian Fløysvik Nordrum, som er førsteamanuensis i rettsvitenskap ved Institutt for offentlig rett (UiO).
Gjesteforedrag med kritisk blikk på lovgivning i NOU-systemet og departementer
Det juridiske fakultet hadde onsdag 12. februar besøk av Jon Christian Fløysvik Nordrum, som er førsteamanuensis i rettsvitenskap ved Institutt for offentlig rett (UiO).
Av Jon Christian fikk vi et gjesteforedrag som hadde tittelen: «Er den norske lovgivningsprosessen egnet for fremtiden? Et kritisk blikk på arbeidet med lovgivning i NOU-systemet og i departementene utfra nyere utviklingstrekk, egen forskning og egne erfaringer fra lovgivningsprosesser, blant annet som leder av Opplæringslovutvalget, Motorferdsellovutvalget og medlem av Riksrevisjonslovutvalget.»
Det var en tankevekkende og interessant presentasjon av den vanlige norske lovprosessen satt i sammenheng med utredninger gjort i NOU-utvalg og deres videre behandlinger i Stortinget og departementer. Jon Christian har tatt del i mange offentlige utvalg, og delte fra sine verdifulle erfaringer herfra. I presentasjonen fokuserte han særlig på lovprosessens sterke og svake sider. Han drøftet dens utviklingsmuligheter og utfordringer sett i tråd med samfunnsutviklingen. Han konkluderte med at en rekke reformer vil bli nødvendige å vedta for å kunne gi god lovgivning fremover.
Foto: Charlotte Buksrud / UiT
Vi setter utrolig stor pris på Jon Christian som tok seg tid til å dele sin kunnskap med oss!
Den 16. februar fylte Jens Edvin Skoghøy 70 år. I forbindelse med jubileet inviterte Det juridiske fakultetet ved UiT til et foredragssymposium for å hedre sin tidligere kollega.
Stipendiat i rettsvitenskap ved det juridiske fakultet, Lene Sandberg, er aktuell med ny bok som setter søkelys på rettslige spørsmål rundt sikring mot naturskade.
Ny bok viser behov for økt forebygging mot naturskade
Stipendiat i rettsvitenskap ved det juridiske fakultet, Lene Sandberg, er aktuell med ny bok som setter søkelys på rettslige spørsmål rundt sikring mot naturskade.
Lene har bidratt med to kapitler til den nylig utgitte bokaFlom, skred og juss(2024).Boka tar for seg aktuelle utfordringer ved forvaltning av naturfarerisiko. Forskningen bidrar til å kartlegge gjeldende rett for hvem som er ansvarlig for å forebygge naturskader på eksisterende bebyggelse, da ansvarsforholdet mellom stat, kommune og private aktører i dag er uklar. Gjennom tverrfaglige perspektiver foreslås også hvordan insentivene til forebygging kan styrkes.
Lene har vært med å forfatte kapittel 3 («Kommuners ansvarsforståelse, drivere og barrierer for sikring av bebyggelse mot flom og skred») og 7 («Fanget i faresone - grunneiers ansvar og kostnader ved flomsikringstiltak»), som er tilgjengelige sammen med resten av boka her gjennom åpen tilgang. I forbindelse med utgivelsen har hun blitt stilt noen spørsmål om bokas innhold og aktualitet.
I boka (kapittel 3) undersøker du og Eli Sandberg kommuners rettslige ansvarsforståelse. Hvorfor har dette vært aktuelt å sette søkelys på?
- Etter naturskadeloven § 20 sammenholdt med forarbeider fremstår det klart at kommunen har et ansvar for å sikre mot naturskader, ikke bare i forbindelse med planprosess for ny bebyggelse (plan- og bygningsloven), men ansvaret gjelder også for eksisterende bebyggelse. Ny stortingsmelding om flom- og skred nr. 27 (2023-24) støtter en slik tolkning, hvor det på s. 76 uttales at det er naturlig at kommunen tar et ansvar for restrisikoen (for de tiltak som staten ikke dekker) i tilfeller hvor det er tale om samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak. Undersøkelser gjort om dagens sikringssituasjon, eks. NOU 2022:3 s. 60 og Riksrevisjonens rapport dok. 3:6 (2021-2022) s. 16 viser imidlertid at det i dag kun er staten som sikrer (kommunen bidrar med distriksandelen og benytter seg ikke av refusjonsadgangen etter naturskadeloven § 24). Grunneiere og kommunen sitter på gjerdet og venter på at noen andre påtar seg det praktiske og økonomiske ansvaret, og da primært at staten ved NVE gjør det. En slik utvikling viser et avvik mellom lovgivers intensjon og hvordan kommunen praktiserer sitt ansvar. Det var derfor rettslig relevant å se på forholdet mellom gjeldende rett og kommuners ansvarsforståelse. Kommuners svar på intervjuene gir grunnlag for å diskutere hva som hindrer kommunene i å investere i sikringstiltak og hva som driver dem til å gjøre det, og fremme forslag på hva som kan gjøres for å styrke insentivene til sikring. Spørsmålet er særlig viktig sett i lys av klimaendringene som tilsier at den forebyggende innsatsen må intensiveres i tiden fremover. Vi kan ikke lene oss på at staten tar regningen alene, da en slik prioritering vil gå på bekostning av øvrige viktige samfunnsinteresser.
Du, Eli Sandberg og Pål Christian Broberg Vågbø problematiserer (i kapittel 7) gjeldende ansvarsdeling mellom staten ved Norges Vassdrag- og energidirektorat (NVE), kommuner og grunneiere i forebyggende sikringstiltak mot naturskader på eksisterende bebyggelse. Hva har dere funnet er de sentrale utfordringene med ansvarsdelingen som foreligger i dag?
- Det er grunneier som har det grunnleggende ansvaret for å sikre egen eiendom, og ivareta egen sikkerhet. Det følger direkte av eieransvaret. Det er urealistisk å forvente at grunneier både økonomisk, men også kompetansemessig, er i stand til å bære sikringsansvaret alene. Derfor legger naturskadeloven opp til et system hvor grunneier, kommune og stat skal samarbeide om å dekke samfunnets sikringsbehov. I praksis viser det seg imidlertid at det i hovedsak er staten som sikrer, mens grunneiere og kommunene avventer å investere i sikringstiltak, i håp om at staten påtar seg ansvaret.
For å motvirke handlingslammelse, foreslo Gjerdrumutvalget å lovfeste grunneiers sikringsansvar i ny naturskadesikringslov § 1, samtidig som det ble gjort endringer i kommunens plikt til å sørge for sikringstiltak etter någjeldende naturskadeloven § 20, til ny naturskadesikringslov § 2, hvor det blir mer overlatt til kommunens skjønn hvorvidt kommunen skal påkoste og iverksette sikringstiltak. Vi ønsket å finne ut av hvorfor grunneiere ikke investerer i sikringstiltak etter dagens ordning, sammenholdt med hvor realistisk det er å forvente at grunneier investerer i sikringstiltak ved eventuell lovendring.
En måte å undersøke dette på er å lage en fiktiv case, som regner på de økonomiske konsekvensene det gir for en grunneier å havne i en flomrisikosone. Resultatet av de økonomiske beregningene viser at grunneiere vil avvente tiltak så lenge de tror det er en god sjanse for at staten og/eller kommunen vil sikre. Det innebærer at dersom den politiske målsetningen er at det fremover skal sikres i større utstrekning, må insentivene til forebyggende virksomhet styrkes. Måter insentivene kan styrkes på er å tydeliggjøre ansvarsdelingen. En lovendring i seg vil imidlertid ikke alene være tilstrekkelig til å styrke insentivene. Å forvente at grunneiere investerer i sikringstiltak fordrer at grunneier forstår risikoen og har kapasitet til å sikre. Muligheten for at berørte grunneiere spleiser på sikringskostnaden, og/eller at kommunen bidrar i spleiselaget kan være avgjørende for å realisere sikring. Koordineringen mellom berørte grunneiere blir da et sentralt virkemiddel. I tillegg vil kompetansebistand og gunstige låne- og forsikringsløsninger være egnet til å sette grunneier i stand til å investere i sikringstiltak. Insentivene kan styrkes ytterligere ved å etablere ulike sanksjoner, slik som regresskrav fra forsikringsselskapene og erstatningskrav fra berørte naboer. Hvorvidt vi ønsker et system med både gulrot og pisk-virkemidler for å styrke den forebyggende innsatsen, vil avhenge av en politisk beslutning.
Hvem er denne boka for?
- Kapitlene ble skrevet som et bidrag til det pågående lovarbeidet om å styrke insentivene til sikring. At det sikres i større utstrekning, er i samfunnets interesse. Lovendringsprosessen bør særlig hensynta behovet for koherens med tilstøtende lovverk, at utfordringene er tverrsektorielle og et klima i endring. Målgruppen for boka er bred, da naturskader ikke kjenner noen sektorielle grenser.
Helsevesenet er om bord når KI-toget nå forlater stasjonen. Men kan vi stole på at kunstig intelligens driver likebehandling av pasienter? – Det finnes en risiko for diskriminering, og minoritetsgrupper er særlig utsatt, advarer Mathias Karlsen Hauglid.
Utvalget er oppnevnt av Justis- og Beredskapsdepartementet og skal vurdere om ansatte i politiet har utvist god rolleforståelse i sitt forhold til den private organisasjonen Norsk narkotikapolitiforening (NNPF).
Professor Markus Hoel Lie er medlem i Rolleforståelsesutvalget
Utvalget er oppnevnt av Justis- og Beredskapsdepartementet og skal vurdere om ansatte i politiet har utvist god rolleforståelse i sitt forhold til den private organisasjonen Norsk narkotikapolitiforening (NNPF).
Rettighetene du har som huseier faller mellom alle stoler hvis en utredning skulle vise at huset ditt ligger i faresoner for skred eller flom. Lene Sandberg er doktorgradsstipendiat i rettsvitenskap ved UiT og medlem av forskergruppa i forvaltningsrett.