Knud Leems skole, Seminarium Lapponicum, ble opprettet i 1752, og skulle utdanne misjonærer, kateketer og skolemestere til arbeid blant den samiske befolkning i Norge. Skolen hadde en løs tilknytning til Trondheim katedralskole.

– Det er utrolig fascinerende hvor mye som fortsatt gjemmer seg i de historiske arkivene, sier Skjelmo med øyne som skinner av begeistring. 

Hør om funnet av det flere hundre år gamle dokumentet i desember 2017:

Professor lenge før universitetet i Oslo ble etablert

Skjelmo synes det er mer interessant at Leem var professor i samisk enn at han var den første med professortittel i Norge.

Leem fikk utnevnelsen i epoken da Norge fremdeles var i union med Danmark og ble styrt fra København.

– Det at danskekongen utnevnte en professor i Norge som skulle ha sitt virke i Trondheim – lenge før Norge hadde et eget universitet – er meget interessant. Likeså at det var et klart siktemål med utnevnelsen; at Leem skulle virke for Nord-Norge, sier hun.   

Universitetet i Oslo er det eldste universitetet i Norge, og ble etablert i 1811. 

Ifølge Skjelmo har den tradisjonelle norske utdanningshistorien til nå konsentrert seg mest om fremveksten av grunnskolen, og satt startpunktet ved innføring av reformasjonen. Det har vært mindre fokus på hvem som var den første professor i samisk i det nordlige Norge. 

– Hva ble lagt i professortittelen i 1752? 

– Det vi vet fra universitetet i København, er for det første at teologi var det mest populære og største faget på den tida – med flest ansatte. Teologifaget ga en yrkesutdanning, noe som hadde vært universitetets store og viktige oppgave helt siden reformasjonen ble innført i Danmark-Norge i 1536 og 1537. På 1700-tallet var det i stor grad den akademiske eliten som ble rekruttert til professorstillinger i Danmark, sier Skjelmo, og legger til:

– Derfor står det i særstilling at en nordmann som Knud Leem ble utnevnt til professor. Han studerte teologi i perioden 1713- 1715 og utmerket seg. Han avsluttet studiene med toppkarakterer. Leem var nok velansett - i tillegg hadde han tilstrekkelig mot, initiativ og kanskje også kulturell kapital som prestesønn for et fremtidig yrkesliv.

Leem fikk professoratet da han var i 50-årene. Dokumenter Skjelmo og Willumsen har funnet, viser at Misjonskollegiet spekulerte i om han av helsemessige årsaker var for gammel til å bli utnevnt som professor.

– Misjonskollegiet må likevel ha tenkt at Leem var kvalifisert og kompetent. Professorutnevnelsen handlet særlig om å beherske det samiske språk, og på den tida var det kanskje Leem som var best egnet av de som hadde «en lærd» bakgrunn, sier Skjelmo.

«Meget elsket av Lapperne»

Hvem var så Knud Leem? Han ble født på Sunnmøre i 1697, og er i ettertid kjent som språkforsker og prest. Bare 16 år gammel ble han sendt til København for å studere teologi – ved ett av de tre universitetene som fantes i Norden den gang.  

På den tida kunne teologistudiet gjennomføres på to år, så Leem var fremdeles svært ung da han var ferdig med studiene.

– Ettersom han var for ung til å få prestekall etter studiene, reiste han tilbake til Sunnmøre. Her øvde han seg på å preke, og jobbet som privatlærer i noen år. Deretter dro han til Trondheim med ønske om å bli misjonær i Nord-Norge, forteller Skjelmo.

I 1714 ble Misjonskollegiet i København opprettet, og fikk ansvaret for misjoneringen i kolonien Trankebar i India. Ifølge Skjelmo og Willumsen bestemte kong Frederik IV at det også skulle misjoneres blant den samiske befolkningen i Norge. Året etter fikk Misjonskollegiet ansvaret for misjonen i Finnmark.

– På den tida gikk misjon og skole hand i hand. Det var ikke mulig å skille dette fra hverandre, forteller Willumsen.

Leem la fram ønsket sitt om å misjonere i Finnmark for Misjonskollegiet i 1723. Han satte imidlertid én betingelse før han kunne reise nordover.

– Han insisterte på å lære seg samisk.  Knud Leem kunne ikke ta på seg oppgaven som misjonær med god samvittighet før han kunne det samiske språket. Det sier noe om hvordan han tenkte omkring undervisning og om sin egen tilegning av kunnskap – hele 30 år før han ble professor, sier Skjelmo og smiler.

De to påfølgende årene fikk Leem undervisning i samisk av Isaac Olsen, trolig den første lærerne blant den samiske befolkningen i Finnmark.  

Noen år etter ble Thomas von Westen utnevnt som leder for misjonen i Norge. Fra 1715 var han danskekongens spydspiss i misjonsarbeidet i Finnmark. Under von Westens ledelse ble Leem i 1725 sendt til Porsanger og Laksefjord for å jobbe som misjonær.

Dette ble starten på et ti år langt opphold i Finnmark for Knud Leem, som skulle få betydning for ham resten av livet.

Skjelmo leser høyt fra boka «Den Nordiske Missions-Historie i Nordlandene, Finmarken og Trundhiems Amt», skrevet av Hans Hammond:

– Det var Leems egen vurdering av situasjonen i 1725, legger hun til.

Interesse for Nord-Norge i København

I løpet av årene i Finnmark ble presten fra Sunnmøre svært godt kjent med samenes livsstil. Han skal også ha kledd seg i samisk klesdrakt, og tilegnet seg omfattende kunnskap om det samiske språk.

Dette resulterte i en grammatikk basert på dialekten rundt Porsangerfjorden, som ble gitt ut i 1748. Dette var Leems første vitenskapelige studium av samisk.

– Denne gramatikken var et svært betydningsfullt språklig verk. Utgivelsen kan ha medvirket til at Leem noen år senere ble utnevnt til professor, forteller Skjelmo.

I 1756 ga Knud Leem ut en ordbok som et par år senere ble utvidet til en omfattende samisk-dansk-latinsk ordbok.

Leems ordbøker inneholder materiale som den dag i dag fortsatt er interessant for språkvitere.

I 1767 ga Leem ut det som ble hans viktigste verk: «Beskrivelse over Finmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Avgudsdyrkelse».

I boka, som er rik på illustrasjoner, beskriver Leem samenes liv og levesett på den tida, mat-, jakt- og fisketradisjoner, sjamanisme, folketro – og langt mer. Verket regnes fremdeles som en av de beste kildene som finnes om eldre, samisk kultur i Norge. Det er også anerkjent som et av de fremste topografiske verkene publisert i Norden på 1700-tallet - altså bøker som handler om samfunnsforhold og er rike på beskrivelser og illustrasjoner.  

Leems formål med verket skal først og fremst ha vært å gi en sannferdig og fyldig beskrivelse av samenes levemåte.

– Leem nådde virkelig ut med Beskrivelse over Finmarkens lapper. På den tida var det stor interesse for Nord-Norge i København. I alle fall i noen kretser – som Misjonskollegiet. Før dette fantes det få beskrivelser av forholdene i den nordligste delen av Norge, forteller Skjelmo.

Leem utga en ABC-bok på samisk allerede i 1757. Den var ment for prester som skulle virke blant samene i Nord-Norge som tok utdannelsen sin ved seminaret.

For lite kunnskap om grunnleggerne

Niklas Labba, leder for Senter for samiske studier ved UiT, synes det er bra og viktig å løfte fram Knud Leem på Samenes nasjonaldag.

– Alle språk har grunnleggere, og i Norden er det generelt for lite kunnskap om grunnleggerne av det samiske skriftspråk. Knud Leem var en av de viktigste grunnleggerne. Det er et stort behov for å få ut mer informasjon om hvordan det samiske skriftspråket ble til. Leem var den første som skrev grammatikkbøker på samisk, sier han.

Den samiske språkforskeren Ole Henrik Magga, som er æresdoktor ved UiT, har sammenlignet Knud Leem med det samiske språkets svar på Ivar Aasen. Bare at Leem ikke har blitt like kjent allment.

– Hvor viktig er det å feire Samenes nasjonaldag den dag i dag? 

– Veldig viktig. De siste årene har vi sett mer tendenser til nasjonalistiske strømninger i Europa. Når slike ting skjer blir urfolk veldig fort utsatt. Denne utviklinga i Europa gjør det enda viktigere å feire dager som Samenes nasjonaldag, sier Labba.

Han gleder seg stort til feiringa 6. februar.

– Senter for samiske studier har feiring i Árdna i Tromsø fra klokka 12 til 14. Hit kommer blant annet samiskklassen ved Prestvannet for å synge, rektor skal holde tale og Anna Kaisa Partapuoli skal lese dikt, sier Labba.

– En pioner

Snaut 30 år før Knud Leems Seminarium Lapponicum ble opprettet i 1752, hadde et annet, lignende seminar med navn Seminarium Scholasticum eksistert i Trondheim. Thomas von Westen var leder av dette.

Vi har flyttet oss inn til Skjelmos hjemmekoselige kontor. Bøker om pedagogikk, historie og psykologi fyller hyllene. Hun henter ned en tynn bok fra en hylle over skrivebordet og begynner å lese i den.

– Det som hovedsakelig skiller Knud Leems seminar fra von Westens, var at Leem i større grad jobbet med ting man i dag vil tenke at tilhører et akademisk miljø. Leem var en pioner når det gjaldt de første vitenskapelige studier av det samiske språk, forteller Skjelmo.

Han mente det var nødvendig at misjonering og undervisning blant samene foregikk på deres eget språk. von Westen, som startet enda tidligere, anså også dette som en selvfølge. Det synes Skjelmo og Willumsen er svært interessant.

– von Westen må ha vært en begavelse når det gjaldt å lære seg språk. Han hadde en ren faglig interesse for språk ut over det som gikk på forkynnelse og teologi. Likevel var det en hovedsak for Thomas von Westen at forkynnelse og undervisning skulle foregå på samenes morsmål, sier Skjelmo.

På Riksarkivet i København forteller UiT-forskerne mer om viktigheten av dette:

Fant et «glemt» brev

Skjelmo og Willumsen startet forskningsprosjektet «Oppstart av lærerutdanning i Nordområdene» i 2009.

 – Vi tok utgangspunkt i etableringa av lærerseminariet på Trondenes utenfor Harstad i 1826, den første offentlige lærerutdanninga i Norge. Vi har gått bakover i tid i stedet for framover, for å prøve å finne ut hva som ledet til oppstarten av seminaret. For dokumentasjon har vi gått til ulike arkiver og bibliotek i Danmark og Norge, forteller Skjelmo.

Forskerne har vært opptatt av å jakte på ny kunnskap. Da Norge ble selvstendig i 1814 ble arkivmaterialet som omhandlet landet, som til da hadde befunnet seg i Danmark, ført tilbake til Norge. Men noen dokumenter ble glemt under tilbakeføringa. Willumsen og Skjelmo har funnet et av disse «glemte» dokumentene, et brev Thomas von Westen skrev om misjonarbeidets tilstand så tidlig som i 1718. 

 – Vi har kombinert interessen vår for de lange linjene med ulike dypdykk i sentrale tidsrom. Vi har oppsøkt primærkildene, avfotografert, lest og transkribert. På den måten har vi fått en dypere forståelse av enkelte nedslagsfelt, forteller Skjelmo.

Willumsen mener arbeidsmetoden både har vært utfordrende og givende.

– Ved å studere enkeltdokumenter nøye, samtidig som vi har prøvd å se utviklinga over tid har vi fått fram både perspektivet og tankegangen til enkeltpersoner, sier hun.

De to forskerne har vært avhengig av hverandres kunnskap i gjennomføringen av arbeidet.

– Liv har virkelig vært min læremester når det gjelder å gå til, og forstå, primærkildene. Det er hovedsakelig hun som har kompetanse på å lese flere hundre år gamle dokumenter, sier Skjelmo og smiler.

– Noen lurer kanskje på hvorfor det i dag er interessant å snakke om utdanning på 1700-tallet. Men det handler faktisk om hvordan kulturen vår har vokst fram. Etter at utdanning ble igangsatt på 1700-tallet skulle alle barn få opplæring i lesing og skriving – uavhengig av kjønn, foreldrenes økonomi, stand og stilling. Denne tanken har vært til stede helt siden forløpet til vår norske grunnskole. I dag tar vi det som en selvfølge at absolutt alle skal få opplæring.

Hun peker på det hun ser på som mest interessant med hele forskningsprosjektet:

– Helt fra den første tanken om misjon i Norge lærte man å lese og til en viss grad skrive gjennom forkynninga. Det er interessant at denne virksomheten startet blant den samiske befolkninga før den norske skoleforordningen kom i 1739. Den samiske befolkninga fikk altså undervisning og opplæring tidligere enn den norske, sier Skjelmo avslutningsvis.