Hva skal inn her?
Anne Husebekk tar imot oss på sitt romslige kontor i Administrasjonsbygget ved UiT Norges arktiske universitet i Tromsø. Den vevre, energifulle kvinnen blir sjelden sett uten et smil om munnen – heller ikke i dag. Gjennom de store vinduene på kontoret er det god utsikt til den umiskjennelige «Labyrinten» på universitetsplassen. På skrivebordet smiler en familie mot oss, og i vinduskarmen står en elefantfigur.
62-åringen fra Oslo har bodd så lenge i Nord-Norge at hun ikke lenger føler seg som en østlending.
– Jeg klarer bare ikke å legge om dialekten, sier hun og ler hjertelig.
– Ingen grantrær, høye fjell og hav passer meg perfekt.
Anne er nå inne i sitt femte år i som rektor. Hun blir beskrevet som lyttende og omsorgsfull – en som får ting unna.
Anne Husebekks arbeidsdager starter omtrent klokka 07.45. Ti timer senere forlater hun kontoret, i perfekt timing for å høre på Dagsnytt 18 – et av favorittprogrammene. Anne spenner på seg skiene, setter seg på sykkelen eller går hjem i den friske lufta, mens hun hører debattprogrammet på mobilen. Turen hjem kaller hun «pusterommet midt på dagen». Vel hjemme er det tid for middag med ektemannen og flere nyheter. Aviser, Dagsrevyen og Kveldsnytt. Etterpå gjenopptar Anne arbeidsdagen, og avslutter den ikke før klokka 23.
– Når jeg har slike dager på jobb føler jeg at jeg nesten blir a jour. Men så er det all tiden jeg bruker på flyplasser, reiser og middager, sier hun.
– Det virker forstyrrende på dagsrytmen, og gjør at jeg føler at jeg ikke har kontroll. Så av og til havner jeg litt bakpå.
Lørdag er dagen hun tar helt fri.
– Det får jeg nesten alltid til, sier hun og smiler.
UiT Norges arktiske universitet fyller 50 år i 2018. Les alt om jubileet her!
Når hun har fri, er kajakkpadling noe av det hun sverger til:
– Søndagen blir et oppsamlingsheat for uleste e-poster og ting jeg burde har gjort, men ikke fått tid til tidligere i uka. Søndagene bruker jeg for å komme a jour til mandag morgen.
Anne sier det er nødvendig for henne å bruke mye tid på å være rektor.
– Men jeg prøver i alle fall å gjøre så godt jeg kan som rektor.
Hun får ofte spørsmål om hun er sliten.
– Av og til er jeg kanskje det, dette er ikke noen hvilejobb for gamle damer. Men mest av alt fyller jobben meg med energi.
Hun er tydelig på at hun liker å være leder.
– Jeg har en utrolig spennende arbeidssituasjon. Mannen min sier at jeg er mye blidere nå enn før jeg var rektor, og det kommer av at jeg er i en situasjon jeg trives i. Men jeg innrømmer at det er en ganske krevende lederposisjon. Det å skulle lede veldig kompetente, sterke ledere på fakultetene betyr at man må investere tid til forberedelser og være forberedt på å få vanskelige spørsmål. Jeg hadde ingen opplæringsperiode. Første dag som rektor måtte jeg hoppe rett i det, det var forventet at jeg skulle ta en veldig sterk lederposisjon.
Anne vedgår at rektorrollen har endret henne på flere måter.
– Først og fremst fordi jeg har blitt en offentlig person. Folk kjenner meg igjen, jeg hilser på alle når jeg går ned Storgata, sier hun og smiler.
– Jeg må oppføre meg pent i alle situasjoner, og leve et liv som tåler offentlighetens lys nesten hele tiden. Ikke at det er vanskelig, men jeg må i mange sammenhenger, ikke bare når jeg er på oppdrag for UiT, tenke at det jeg gjør skal tåle forsiden i Nordlys. Det er klart det preger meg. Det gjør at det er veldig deilig å få små pusterom på hytta, fjellet eller andre steder jeg kan være meg selv sammen med familie, sier hun og vender blikket ut av vinduet.
Ute daler lett snø ned, i kontrast til studentene som haster av sted mellom byggene.
Rektoren sier imidlertid at hun er glad i journalister og glad i å bli intervjuet.
– Det er spennende når noen stiller spørsmål ved det som foregår på UiT. Jeg mener det er en viktig del av jobben min å være tilgjengelig for media og andre som vil høre om universitetet. Jeg stolt av organisasjonen, kanskje enda mer nå enn da jeg jobbet på et fakultet. Jeg er stolt av de ansatte på alle nivåer og i alle stillinger, jeg er stolt at studentene. Jeg er stolt av at UiT har en nasjonal og en internasjonal rolle.
Anne Husebekk:
– Født: I 1955 i Oslo.
– Sivilstatus: Gift og tre voksne barn, to i Ålesund og ett i Kenya. – Jeg håper å få noen av barna mine tilbake til Tromsø, sier Anne.
– Arbeidstimer i uka: 60+
– Timer søvn per natt: 6,5.
– Trener: Minst to ganger i uka.
– På nattbordet: – En stor bunke bøker og en Kindle. Ofte leser jeg flere bøker samtidig. Akkurat nå ligger Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar øverst i bunken – den anbefales.
– Kobler av: – Jeg slapper best av på hytta eller i naustet, uten særlig bruk av digitale medier, med aviser strikketøy og familien.
Anne er den UiT-rektoren som har vært med på flest fusjoner – og det startet den dagen hun tiltrådte. Rektortida hennes har også vært preget av andre store endringer. Høsten 2016 vedtok universitetsstyret å rydde i studieporteføljen, og la ned flere fag som ikke hadde godt nok studentgrunnlag. En annen stor prosess har vært omorganisering av fakulteter og institutter – til både glede og protester fra de ansatte.
I juni i fjor vedtok universitetsstyret at UiTs åtte fakultet skulle slankes til seks, og gikk dermed mot universitetsdirektør Jørgen Fosslands innstilling om fem fakulteter. Anne beskriver denne prosessen som noe av det tøffeste hun har vært gjennom som rektor.
– Dette har tatt mye tid og krefter fra meg og mange ansatte. Universitetsstyrets vedtak var litt mindre radikalt enn forslaget til vedtak. Jeg hadde i utgangspunktet ønsket meg et universitet med større, mer tverrfaglige enheter. Styret har gjort et vedtak, og vi kan leve godt med det.
– Så det kan du også leve godt med?
– Ja. Og vedtaket rokker ikke med universitetets strategi fram mot 2022; Drivkraft i nord. Den er en viktig del av min rektorperiode, jeg er stolt av strategien. Den har gitt veldig sterke føringer for hvordan styret skal jobbe og hva slags vedtak vi skal gjøre. Jeg mener at strategien er god og gir en god retning.
Noe av det Anne har vært opptatt av i rektortida er å få til gode samarbeidsavtaler med næringslivet og andre forskningsinstitusjoner. Hun har blant annet også styrket UiTs samarbeid med utenlandske universiteter.
Det var imidlertid ingen selvfølge at Anne skulle bli rektor ved Nord-Norges største utdanningsinstitusjon. I 1975, bare 19 år gammel, fant hun veien fra Oslo til UiT. Da var det store målet å bli lege.
Noe av det Anne har oppnådd som rektor:
· Ny, innovativ strategi – «Drivkraft i nord»
· Mange gode avtaler med næringslivet, Tromsø kommune og forskningsinstitusjoner i Norge.
· Mange gode MoU med utenlandske institusjoner.
· Ny stor gave fra Trond Mohn som bidrar til eksellente forskningsmiljøer og den internasjonale Mohn-prisen.
· Økt fokus på utdanningskvalitet og kvalitet i studieprogrammene.
· Ny organisasjonsstruktur.
· Arvet mange byggeprosjekter som er i ferd med å ferdigstilles.
· Senter for Hav og Arktis i Tromsø.
Anne ble del av det tredje kullet med medisinstudenter som startet på det relativt ferske, «røde» universitetet:
Underveis i studiene hadde Anne ett permisjonsår der hun drev med forskning. Etterpå bar det videre til turnustjeneste på Vestlandet, siden var det rask retur til Nord-Norge.
– Da var saken klar. Mannen min og jeg skulle bli i landsdelen resten av våre yrkesaktive liv, forteller hun og smiler.
Vel tilbake på UiT startet Anne som stipendiat i immunologi ved Institutt for medisinsk biologi. Deretter begynte hun på daværende Regionsykehuset i Tromsø, med spesialisering innenfor immunologi og transfusjonsmedisin. I 2002 ble hun professor på feltet.
To år med forskningsopphold i USA på 90-tallet var avgjørende for Annes karriere.
– Disse oppholdene satte dype spor. Fra 1991 til 92 var jeg del av en fantastisk forskningsgruppe. Vi jobbet med et veldig spennende prosjekt, som ble den direkte årsaken til at det oppstod en pasientbru mellom Nord-Norge og Washington DC – National Institute of Health, for pasienter som hadde benmargskreft og ikke hadde flere behandlingsmuligheter i Nord-Norge, forteller hun.
Pasientbruen gjorde at pasienter i Nord-Norge i flere år fikk tilbud om svært avansert behandling i USA – og det var Annes forskningsgruppe som sammen med kreftavdelinga på Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) fikk i gang tilbudet. Hun tok med seg flere metoder fra USA tilbake til UNN/UiT, både når det gjaldt blodplater, som er hennes forskningsspesialitet, og stamcellebehandling/ benmargstransplantasjon.
– Det er jeg egentlig ganske stolt av. Dette var veldig konkrete resultater av forskningsoppholdene – både med tanke på forskning og klinisk pasientbehandling. I USA dannet jeg nettverk som har vært viktige for meg siden. For meg har det vært nøkkelen til suksess.
Da Anne og ektemannen flyttet til USA i 1991 var det med to barn i barneskole-alder.
– Ved neste forskeropphold hadde det kommet et barn til, litt uventet, men slik var det, forteller hun og smiler.
– Dermed hadde vi en baby og to barn i skolealder med til USA. Det gikk egentlig veldig bra. Vi var to i familien som hadde forskningsopphold samtidig og kunne sjonglere litt med arbeidstid.
UiT-rektoren har en lang og lidenskapelig forskerkarriere bak seg. Forskningen hennes har særlig dreid seg om blodplatemangel hos fostre og nyfødte, som del av Immunologisk Forskningsgruppe ved UiT og Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN).
Bjørn Skogen, leder av forskergruppa og mangeårig venn av Anne, forteller at gruppa har to hovedformål. Ett av dem er å finne ut så mye som mulig om tilstanden føtal/neonatal alloimmun trombocytopeni (FNAIT) hos fostre og nyfødte, en tilstand som gjør at moren danner antistoffer mot blodplatene til barnet sitt. Antistoffene passerer gjennom morkaken og over til barnet, noe som kan føre til blodplatemangel og livstruende blødninger hos den nyfødte. Det mest fryktede resultatet er blødning i hodet – med de konsekvenser det kan få. I Norge fører tilstanden hvert år til at 10–12 barn enten dør eller blir hjerneskadd.
– Vårt andre hovedmål er å få til en profylaktisk behandling mot denne tilstanden, altså en slags vaksine, som utsatte mødre kan få. Vaksinen vil inneholde humane antistoffer som kan forhindre at tilstanden oppstår hos fosteret, forklarer Skogen på telefon fra immunologi og transfusjonsmedisin ved Laboratoriemedisin på UNN.
I 2004 avsluttet forskergruppa en stor studie som viser at det kan være mulig å lage en slik vaksine. Siden har de jobbet med å utvikle den.
Les også: Får 6 millioner Euro for å utvikle nyfødtvaksine
– Vi har samarbeidet med firmaet Prophylix Pharma AS om dette siden 2008, et selskap som har etablert seg i flere land, forteller Skogen.
Han forteller at det kun gjenstår en siste, avgjørende brikke før vaksinen er klar.
Anne håper hun får oppleve at vaksinen blir ferdig.
– Får vi til å lage den vil jeg nesten si at livsverket mitt som forsker er komplett. Forskningen vår går fra helt basal grunnforskning via anvendt forskning og innovasjon til næringsutvikling – med et firma og profylakse mot en farlig fosterkomplikasjon i andre enden, sier hun og smiler.
Ifølge Skogen er forskningsgruppa helt i front internasjonalt på sitt felt.
– Og det har Anne bidratt betydelig til.
Selv om rektorjobben tar det meste av tida hennes, har hun fortsatt å være en del av gruppa også etter at hun ble rektor.
– Anne følger nøye med på hva vi gjør, holder seg oppdatert på faglitteraturen og bidrar både som veileder og strateg. Hun er sterk på basal medisinsk immunologi. Jeg er selvsagt veldig glad for at hun fortsatt er med, sier Skogen.
Han beskriver henne som en handlekraftig forsker med stor arbeidskapasitet og gjennomføringsevne.
– Det er en fryd å jobbe med henne, for hun får unna ting raskt - som oftest med et meget godt resultat, sier han og smiler.
– Det kommer sikkert godt med i yrket Anne har nå, hun er rett kvinne på rett plass. Men hun vil også være rett person på rett plass hvis hun en dag bestemmer seg for å komme sterkere tilbake til forskningsgruppa. Det er alltid trivelig å møte Anne, både på og utenfor jobb. Hun er en strålende, positiv og aktiv person, fortsetter Skogen.
I tida som rektor mener Anne at hun har klart å holde forskerkompetansen noenlunde ved like.
– Men det er klart, nå er medisinen bare en bitteliten del av arbeidshverdagen min. Åtte år som rektor gjør ikke at jeg blir flinkere som forsker, sier hun.
– Så du noen gang for deg at du kunne ende opp som rektor da du startet på medisinutdannelsen?
Husebekk ler.
– Overhodet ikke. Det tenkte jeg nok ikke på før vi hadde bestemt oss for å starte valgkamp.
Hun peker på at man som forsker jobber veldig dypt på et smalt område. Det står i motsetning til rektorrollen.
– Arbeidsmetoden som forsker er spennende, men det å kunne forholde seg til forskere ved hele UiT, bli kjent med bredden av forskning som gjøres her, presentere og representere UiT sin fulle bredde, er kjempespennende. Som rektor er man en samfunnsaktør som er med på å utvikle Nord-Norge, og det er også utrolig spennende. Jeg føler meg veldig privilegert som får ha denne stillinga. Jeg må si jeg trives godt med å være rektor, sier hun.
– Så du angrer ikke på at du sa ja?
– Nei, det ble omtrent slik jeg hadde tenkt meg – mer en livsstil enn en jobb.
I 2005 gikk startskuddet for Annes karriere innen ledelse – noe tilfeldig. Hun sa ja til forespørselen om å bli fag- og forskningssjef ved UNN, men sto fast på at stillingen skulle være tidsbegrenset.
– Jeg satt under Knut Schrøders og Tor Ingebrigtsens ledelse, og lærte mye ledelse av det. Av og til lurer jeg på om jeg har litt snau lederopplæring- og utdannelse, vedgår hun.
– Lederopplæringen min har jeg først og fremst fra organisasjoner med god ledelse. Det har jeg veldig god erfaring med. I tillegg har jeg tatt ledelseskurs og noe lederutdanning ved Handelshøyskolen BI i regi av Legeforeningen.
I 2013 spurte tre dekaner Anne om hun ville stille som rektorkandidat i valget.
– Det var det ikke lett å svare ja på, for jeg hadde veldig respekt for en slik stilling. Jeg tenkte nok som de fleste andre ville gjort; kan jeg klare det? Er ikke det for mye for meg? Jeg måtte gå noen runder med meg selv, sier hun, og fortsetter:
– De fleste som har stilt i rektorvalg har vært menn. Jeg tenkte at jeg hadde de samme forutsetningene som mange menn ville hatt, og bestemte meg for å prøve å gå hele veien. Da Kenneth Ruud og jeg etter hvert fikk med oss Wenche Jacobsen, trodde jeg reaktorteamet vårt var så sterkt at det ville fungere. Siden tenkte jeg bare at dette kom til å bli veldig spennende.
Rektorteamet ble valgt med et stort flertall, og Anne inntok rektorkontoret 1. august 2013. Da var det viktig for henne å ikke bli noen kopi av Jarle Aarbakke, UiTs rektor gjennom 11 år.
– Universitetet hadde lenge hatt en veldig sterk leder i Jarle. For meg var det viktig å videreføre arbeidet hans ved UiT, men også lage min egen stil. Jeg skulle være meg selv, sier hun fast.
Kenneth Ruud forteller at Anne var en viktig grunn til at han valgte å stille i rektorvalget.
– Den gang kjente jeg henne som en veldig dyktig person, ryddig, redelig og klar. Det gjorde meg trygg på at hun ville gjøre en god jobb som rektor. Vi hadde mange felles synspunkter om UiT, blant annet om hvordan universitetet burde utvikle seg. Wenche, Anne og jeg hadde også komplementær bakgrunn og erfaring, sier han.
Ruud beskriver valgkampen som morsom.
– Vi ble veldig godt kjent med hverandre og trygge på hverandre som team. Vi har fungert veldig godt sammen, og en stor grunn til det er nok at Anne er inkluderende, åpen og lyttende. Når det tas beslutninger er hun veldig tydelig på hva de betyr. Samtidig har Wenche og jeg gode muligheter til å påvirke rektoratets arbeid med å utvikle organisasjonen. Annes åpenhet for innspill om dette mener jeg har preget arbeidet hennes som rektor – selv om det er umulig å imøtekomme alle innspill.
Han peker på at UiT siden 2013 har vært gjennom flere tøffe prosesser.
Anne beskriver de siste fem årene som spennende – og krevende.
– I løpet av disse årene har Arktis blitt et område som verden i større grad ser til. Derfor er UiTs geografiske plassering god, sier hun.
Selv om UiT i år fyller 50, opplever Anne at det fremdeles er nødvendig å minne om at også UiT er et viktig universitet i Norge.
– Jeg tror fremdeles mange av de som bestemmer over oss fra Oslo tenker at «UiT er der oppe», og at det er det minste av de fire store universitetene. Enkelte aktører sørpå ønsker også å få en bit av det arktiske. Derfor er det nødvendig å være en veldig pågående ambassadør for Tromsø – hele tiden, og blant annet gjøre det klart at UiT er best på polarforskning. Vi har betydelige miljøer som jobber hardt med klima og miljø-spørsmål, havet, ulike næringsretninger, reiseliv, og alt som har med sjø og sjømat å gjøre. Også det medisinske miljøet ved UiT har veldig mange spennende resultater.
Anne ser på det å klare å fylle opp alle studieplassene som UiTs største utfordring i framtida.
– Demografien endrer seg og vi vil oppleve en nedgang av antall unge mennesker i nord, derfor må vi virkelig være kjempeflinke på å rekruttere framover. Til nå har det gått bra, men jeg tror dette blir en stor utfordring i fremtiden.
Rektoren mener en annen stor utfordring er å passe på at forskningen ved UiT er av så høy kvalitet at den kvalifiserer for ekstern finansiering.
– Det er denne finansieringen som gir oss handlingsrom. På dette området har vi litt å gå på.
En tredje stor utfordring er å ansette de aller beste i utlyste stillinger.
– Det har tatt 50 år å komme i den situasjonen at vi også har søkere som kommer utenfra, med virkelig gode CV-er. Til nå har vi i stor grad måttet bygge opp universitetet ved å rekruttere i egne rekker. Det har gått bra, men nå tror jeg UiT er i en situasjon der vi kan konkurrere om de beste hodene. De kan være blant våre egne, men de kan også komme utenfra, sier Anne.
– Hva ser du på som universitetets største muligheter i framtida?
– Å befeste og utvikle posisjonen som et arktisk universitet. Det vil si at vi skal bli enda bedre og mer synlige på den arktiske forskningen. Vi skal også dyrke talenter innenfor områder som ikke er opplagt arktiske, for eksempel innen kjemi, som gjør det kjempegodt. Dette grunnforskningsmiljøet er noe av det beste i hele verden.
Hylleraas-senteret med Kenneth Ruud i spissen har fått status som «Senter for fremragende forskning» i to omganger. Det er veldig spesielt. Når vi har talenter som er så opplagt gode, må vi evne å ta vare på dem, fortsetter hun.
Anne ønsker også at UiT skal bli enda bedre på det grønne skiftet. I dette arbeidet er blant annet Arctic Centre for Sustainable Energy (ARC) sentralt.
Les også: På vei mot stupet?
– ARC skal bli en suksessfaktor på den måten at det etter hvert vil generere ekstern finansiering, blant annet ved å rekruttere toppforskere. Jeg har klokkertro på at UiT skal ha bredde i framtida. Vi skal ikke være best på alle områder, men for at universitetet skal bli tatt på alvor må vi ha noen kjempegode, verdensledende miljøer – som vi også klarer å gi næring til og dyrke frem. Og det har vi gode muligheter til, sier hun.
Anne mener UiT har tatt en sterk posisjon når det gjelder kvalitet i utdanningen.
– Og det mener jeg at dette universitetet skal bli bedre kjent for. Vi er fremst i landet når det gjelder meritterte forelesere. Studentene er kvalitetsbevisste, så disse tingene vil også virke rekrutterende. Prorektor Wenche Jakobsen er norgesmester i studiekvalitetsarbeid.
Under Annes ledelse har UiT vokst seg større enn noensinne – både i antall studiesteder, ansatte og studenter.
– Det gjør at organisasjonen er mer kompleks enn noensinne. Så du kan si at vi på en måte oppfyller vårt regionale oppdrag – å ta i bruk hele landsdelen, i enda større grad enn før.
Slik tror rektoren at UiT ser ut om 20 år:
Det pågår flere store prosesser ved UiT for tida, blant annet «Adm2020» som handler om å omorganisere og effektivisere administrasjonen.
– Som leder møter jeg ofte holdninga om «gi oss ro, nå orker vi ikke flere endringer» fra de ansatte. Jeg sier imidlertid åpent til alle som spør at endringer er en del av en stor organisasjon. Hvis vi slutter å spørre om vi er godt organisert for oppdraget vårt, mener jeg noe er alvorlig galt med organisasjonen, sier rektoren.
Hun mener det er en selvfølge at UiT alltid skal være opptatt av å se på nye muligheter, prøve å være moderne og bruke alle ressurser best mulig.
– Jeg synes det er morsomt å stille spørsmål ved ganske grunnleggende ting ved universitetet. Resultatene blir ikke alltid slik jeg ideelt sett hadde ønsket meg, men jeg er selvfølgelig lojal mot alle styrevedtak. Da synes jeg det er greit å ha en strategi i bunnen som er hevet over organisering i og for seg.
– Hva er det vanskeligste du har gjort som rektor?
– Fusjonsforhandlingene med Harstad og Narvik. Det var rett og slett vanskelig.
Svaret kommer raskt, før hun tar en pause. Og fortsetter:
– Også fordi de to tidligere fusjonene i min rektorperiode hadde vært basert på frivillighet - partene hadde forhandlet seg frem til en fusjonsplattform som alle var enige i. Departementet ga sterke føringer for fusjonsprosessen med Harstad og Narvik. Utgangspunktet for forhandlingene var helt annerledes, og det synes jeg var veldig vanskelig.
Men forhandlingene gikk i havn, og fra 1. januar 2016 var det et faktum – høgskolene i Harstad og Narvik hadde blitt en del av UiT.
– Jeg tror miljøene i begge disse byene har sett det gode med fusjonen. Dette er ikke en prosess som er ferdig på to minutter. Blant annet må mer forskning inn i de tidligere høgskolene. En kulturendring må også til slik at alle føler seg velkommen inn og inkludert i den store organisasjonen UiT, sier Anne.
Når den nåværende rektorperioden er over har 62-åringen fem år igjen i arbeidslivet ved universitetet.
– Disse årene skal jeg være fagperson – hvis det ikke dukker opp noe annet spennende.
– Og det er du fast bestemt på?
Husebekk smiler og drar litt på svaret.
– Ja, det har jeg lyst til. Jeg synes undervisning er morsomt. Forskergruppa mi utvikler seg veldig bra og jobber med veldig spennende funn, så jeg har virkelig lyst til å gå tilbake til forskningen.
– Hva om du blir spurt om en tredje rektorperiode, som Jarle Aarbakke?
– Det kommer ikke på tale. I 2021 er jeg helt ferdig. Jeg tenker at åtte år som rektor er akkurat passe.
