ressursene på en god måte. På de stedene
der kyststatenes 200-milssone overlapper
hverandre, er statene nødt til å bli enige
seg i mellom om grensene.
Norge og Russland ble som kjent enige
om en grense i Barentshavet i 2010. Fak-
tisk er de fleste av disse grensene mellom
land i Arktis avklarte, men ikke alle.
Grensen mellom USA og Canada for
eksempel er helt uavklart. Det har vel ikke
vært et så stort behov for å avklare dette
tidligere. Og i og med at USA ikke har
sluttet seg til Havrettskonvensjonen, kan
dette arbeidet ta mange, mange år, sier
han.
Grensen mellom Grønland og Canada er
stort sett trukket opp, med unntak av ei
lita øy kalt Hans Ø. Statene har kranglet
om den 1,3 kilometer store, ubebodde
steinrøysa siden 70-tallet. Canadiske og
danske ekspedisjoner har skiftet på å
plante sine respektive flagg der, og lagt
igjen flasker med canadisk whisky og
Gammel Dansk til irritasjon, og sikkert
også humring fra sine motparter.
Hans Ø er ikke strategisk viktig for å få
eierskap over store områder på samme
måte som for eksempel Bjørnøya og
Svalbard er for Norge. Dette tror jeg de er
i ferd med å finne ut av, sier Hoel.
Grensa mellom Russland og USA er
avklart i en avtale mellom de to landene
fra 1990, men denne avtalen har ennå ikke
trådt i kraft.
Ikke helt fritt fram
Utenfor 200-milssonen er det åpent
hav og her hersker havets frihet i vann­
massene. Det vil si at ingen eier råderetten
over ressursene her og at det i teorien er
fritt fram for hvem som helst og fiske.
Det er heldigvis litt mer komplisert enn
som så og det er en rekke globale regler
som begrenser fisket i områdene utenfor
200
nautiske mil. Blant annet er statene
forpliktet til å kontrollere at egne fartøy
opptrer på en forsvarlig måte, men her er
det store forskjeller på statene.
En rekke land lar utenlandske fartøy regis-
trere seg under landets flagg mot betaling.
Dette kalles å seile under bekvemmelig-
hetsflagg.
Det er litt sammenlignbart med å ha en
bankkonto i Sveits. Ønsker du ikke at an-
dre skal bry seg så mye med hva du driver
med på åpent hav, kan du for eksempel
seile under mongolsk eller vanuatisk flagg.
Kontinentalsokkelen
Hvis forvarslene om et isfritt polhav som-
merstid slår til, kan dette åpne for nye
muligheter for utvinning av ressursene
sommåtte finnes lengst mot nord. Fiskeri­
rettighetene er som sagt relativt avklarte,
men hva med mulige olje- og gassfore-
komster i havbunnen?
Også her er det havretten som avgjør, og
den slår fast at statene har rett til alle res-
surser som finnes i kontinentalsokkelen
utenfor hver lands kyst. Fra hvert lands
kyst blir havbunnen gradvis dypere inntil
den når et visst punkt der den blir til dyp-
havsbunnen. Denne grunne havbunnen
før dette punktet kalles kontinentalsokke-
len, og er den tilhørende stats eiendom.
Det er altså hvor langt nord kontinental-
sokkelen utenfor de forskjellige landene
strekker seg som er spørsmålet, og den
geologiske forskningen sommå til er både
tidskrevende og kostbar. Norge leverte inn
sine geologiske data i 2006, og fikk i 2009,
som første arktiske nasjon, sine ende-
lige yttergrenser for kontinentalsokkelen
anbefalt.
De tre resterende landene som har sluttet
seg til Havrettskonvensjonen er i full gang
med å innhente sine egne data, og man
regner med at dette materialet blir levert
til Kontinentalsokkelkommisjonen i løpet
av de neste par år.
Grunnen til rushet akkurat nå er ikke
nødvendigvis linket til muligheten for
isfrie somre eller mulige store oljefunn.
Det spiller jo sikkert inn, men hovedårsa-
ken er så enkelt som at når et land slutter
seg til Havrettskommisjonen så forplikter
det seg til å skaffe og levere inn denne
geologiske informasjonen innen ti år,
forklarer Hoel.
Russland leverte sine funn allerede i 2001,
men ble bedt om å skaffe mer data. USA
står også her utenfor denne prosessen.
Før disse dataene kommer inn og blir
analyserte, vet vi ikke hvem som eventuelt
eier havbunnen under Nordpolen. Det er
hvertfall ikke Norge. Vår kontinentalsok-
kel stopper litt nord for Svalbard. Men
både Russland, Canada og Danmark kan
fremsette krav om Nordpolens havbunn,
dersom geologenes prøver viser at deres
kontinentalsokkel fortsetter så langt nord.
Det kan være områder i Polhavet som vil
regnes som dyphavsbunn. I vannmassene
her råder prinsippet ommenneskehetens
felles arv.
Man trodde tidligere, og noen tror fort-
satt at den finnes store mengder verdifulle
metaller på dyphavsbunnen. Dermed ble
man på 70-tallet enige om at eventuelle
ressurser skulle komme alle mennesker til
gode, og at dette skulle forvaltes av FNs
Havbunnsmyndighet. Alt i alt vet vi svært
lite om havbunnen under Nordpolen,
forteller Hoel.
Kilder: Sigbjørn Strand,
Danskene leder kampen om
Nordpolen
,
Dagbladet 26.01.2005
Universitetet i Tromsø –
Labyrint 4/12
•••
27
Land
Continental shelf
Deep seabed
Ocean surface
200
nmi EEZ
Hvordan en kyststats kontinentalsokkel og 200 milssone
kan se ut. Illustrasjon: Alf Håkon Hoel