Basic HTML Version
36
•••
Labyrint 4/11
– Universitetet i Tromsø
– Hva er forresten en typisk TIFF-film?
– Vi har mange ganger forsøkt å definere
det, men begrepet er egentlig skapt av
andre i den norske kinobransjen, tidlig
i TIFF-historien og ment positivt. Som
at det handler om litt utfordrende film,
kvalitet, og som gjerne er litt
fremmed i utgangspunktet.
Hvis den lykkes i å trekke oss
inn i filmens univers, er det en
TIFF-film. Tidligere festi-
valsjef Tor Fosse sa treffende
at TIFF gir folk noe de ikke
visste de ville ha.
– Men de filmene er det ingen
som ser resten av året. Er TIFF
et intellektuelt skippertak?
– Det må du kanskje spørre
publikum om. Men jeg ser at
det er noe med festivalfølel-
sen, rammen rundt, som gjør
at folk er mye mer mottakelig.
Og da har de ryddet seg litt tid
til å se flere filmer om dagen,
treffe venner og ha det gøy.
På en vanlig tirsdag i februar krever det
kanskje litt mer innsats og organisering i
hverdagslivet.
– Finnes det en grense for hvor sær en
TIFF-film kan være?
– Vel, vi ser jo ikke etter filmer bare fordi
de er sære, vi må ha alt. Men det er ofte
jeg ser en film jeg synes er så god, men
som jeg vet kan bli en veldig utfordrende
opplevelse for folk som kanskje ikke
ser så mye film som jeg gjør. Og det er
jo veldig gøy å peke på en film og på
forhånd si høyt at den er festivalens
kjedeligste film. Da strømmer folk til for
å se den.
– Et takknemlig publikum å ha?
– Ja, et fantastisk publikum. Og et sam-
mensatt publikum. Vi vet at over 9000
forskjellige mennesker ser minst én film
i løpet av festivalen og til sammen selger
vi over 50.000 billetter – på bare seks
dager. Det er jo helt utrolig.
ETTER MANGES MENING
, langt utover
bygrensene, ligger den største prestasjo-
nen i at festivalen har vokst fra å være et
hyggelig og dugnadspreget, lite alternativ
til å bli Norges største – uten å miste sjela
si. Og da peker mange på Martha Otte,
som var sentral i festivalledelsen lenge
før hun ble sjef i 2005. Når lokalavisene
ringer folk for å spørre om hvem som er
deres forbilde eller burde kåres til «årets
medmenneske», svarer mange nettopp
Martha Otte. Nelson Mandela har en
gang sagt at
«et godt hode og et godt
hjerte er alltid en formidabel kombina-
sjon».
Og kanskje viktigst av alt for en
festivalsjef: Hun har en filosofi. Og det
skulle nesten bare mangle. Martha Otte
har hovedfag i filosofi fra Universitetet i
Tromsø.
– Etter at jeg tok storfag i norsk i Volda,
ville jeg stå løpet ut og ta en grad. Da
ville min mor bli glad, smiler hun.
Og selv her og nå, i starten av mørketida,
når kaospotensialet er størst og alle de
gule lappene flagrer der inne mellom
ørene, er hun fokusert og smilende og
varm, på bortimot perfekt grammatisk
norsk. Og rolig, bare med unntak av et
par understrekende fingre som tapper
bordplata på kontoret i Verdensteatret
«tschino».
– Da var det bare fire universiteter å
velge blant, og jeg ville verken
til Oslo eller Bergen. Jeg
tenkte på Trondheim, men
hadde hørt om det radikale
Tromsø. Og jeg visste at jeg
måtte langt. Dessuten hadde
jeg en romantisk forestil-
ling om Nord-Norge. På den
første gården jeg jobbet sto
gårdskjerringa daglig og så
drømmende etter nordgående
hurtigrute.
Otte fikk dermed Nord-Norge
inn med kumelka, og fra
Nord-Norge fikk hun et helt
nytt perspektiv. Hun mener
seg «helt frelst» allerede under
ex.phil. Det måtte bli filosofi.
Og et par år senere hadde
hun levert avhandlingen om
moralfilosofen Alasdair MacIntyre.
FRELST FOR ANDRE GANG, ALTSÅ.
Allerede tilbake i Oregon var hun med i
den lokale filmklubben. Senere ble hun
styreleder for Norsk Filmklubbforbund i
perioden 1996-2002, samtidig som hun
var aktiv i styret i Tromsø filmklubb og
med på å starte Tromsø barnefilmklubb.
Hun tror nok hun alltid har vært interes-
sert i «vanskelig» film. Og hva passet da
bedre enn TIFF og Tromsø, her et sted
langt over regnbuen, i virkelighetens
Emerald City?
– Det er mye med Tromsø. Størrelsen,
det å være i en såpass liten by og likevel
ha på følelsen av å være i New York. At
du får nye venner hele tiden, samtidig
som at du har noen av de samme som du
hadde da du kom. Og at det hele tiden
kommer kreative krefter hit som gjør at
det skjer noe. Men jeg liker også menta-
liteten og takhøyden. Ole D. Mjøs kunne