Basic HTML Version
Universitetet i Tromsø –
Labyrint 4/11
•••
35
Martha Otte har
nettopp kjøpt seg hus.
I California. Og allerede
før jul forlater hun
Tromsø.
To ting vil imidlertid glede mange:
1) Huset er mer for ei hytte å regne, og
Otte pakker bare for juleferie.
2) California, ja vel, men huset ligger i
velsignet avstand fra Hollywood.
Når sjefen for Tromsø Internasjonale
Filmfestival (TIFF) skal lade batteriene
før neste kraftprøve, reiser hun altså
tilbake til landet hun en gang forlot i
protest. Siden har hun vært både tilslørt
og bondepike, men roadmovien Martha
Otte starter med flower og power. Og
Jimi Hendrix.
MEN ALLER FØRST:
TIFF-sjefen avslø-
rer seg selv.
Vi har knapt begynt samtalen når vi i en
bisetning nevner at også skuespilleren og
fribryteren The Rock kommer fra samme
lille by som henne. Trolig et uinteressant
poeng, siden han bare opptrer i det stikk
motsatte av TIFF-filmer, og hun har vel
derfor ikke en gang hørt om fyren.
– Er THE ROCK fra Hayward?!?! Nei, er
det SANT?! Han er jo herlig!!
Otte er virkelig imponert.
– Jøss, kult!
Men altså; oppveksten i Hayward.
– En forstad er et sted uten kultur, slik
oppfattet jeg det i ungdommen. Så vi dro
inn til San Fransisco når vi ville oppleve
noe, en halvtimes busstur hjemmefra.
Og de sterkeste opplevelsene fikk hun –
som svært mange andre – på Fillmore
auditorium, midt i episenteret for den
psykedeliske musikken og motkulturen i
landet. Hippiebevegelsen ble en forleng
else av beatbevegelsen i San Fransisco,
og blomsterbarna søkte et alternativ til
forbrukssamfunnet. Vietnam-krigen
ble symbolet de samlet seg rundt, og
«hjemme» hos Bill Graham lot den nye
generasjonen seg villig lede av lokale
stjerner som Credence og Jefferson
Airplane, samt The Doors, The Who og
The Grateful Dead. Otte rakk å få med
seg mange av de store live, som Hendrix
og Janis Joplin, men var likevel ingen
hippie.
– En vanvittig herlig tid, men jeg kom
alltid hjem som avtalt etter konsertene.
Ja, med unntak av en kveld. Jeg husker
det var en tirsdag, da jeg stakk ut – uten
lov – for å se Zappa og The Mothers of
Invention. Jeg måtte bare se dem, og har
ikke angret etterpå, smiler hun.
Også filmen ble en viktig del av den radi-
kale orienteringen i hippietida, og det var
altså her Martha Otte tidlig ble eksponert
for det alternative og relevante. Men i
1971, året etter at Henrix og Joplin forlot
denne verden, forlot Otte USA, i protest.
– Jeg kjente meg rett og slett ikke igjen i
det amerikanske verdisettet, og var imot
alt.
SOM EN ANNEN DOROTHY GALE
drømte hun om noe bedre et sted over
regnbuen, men livet var ikke som i
Troll-
mannen fra Oz
; det kom ingen syklon
og tok henne bort. Otte måtte oppfylle
drømmen på egen hånd. Og dro.
– Jeg følte meg umiddelbart mer hjemme
i Europa enn i USA, sier hun.
– Det var også en annen ting med denne
tida: Mange unge var veldig opptatte av
røttene sine.
Selv hadde hun bestemødre fra såvel
Sverige som Tyskland. Men etter et par
års dannelsesreise med ryggsekk, for det
meste i Tyskland, dro hun til gamlelan-
det igjen, til Oregon.
– Jeg hadde lyst til å lære meg svensk,
men i mangel på kurs tok jeg et norsk-
kurs i stedet. Min praktisk anlagte
norsklærer i Oregon hadde importert
LP-plater sjøl og introduserte meg blant
annet for tromsøduoen Tobben og Ero, i
tillegg til Finn Kalvik og Torbjørn Egner.
Kompisen Brian hadde da allerede vært
i Norge og sommerjobbet på Kviknes
hotell i Balestrand. Otte dit. Til Sogn,
1974, men uten hell. Innvandringsstopp.
– I Oslo oppdaget jeg at utlendinger fikk
automatisk arbeidstillatelse i jordbruket,
og det ble derfor et halvt år med gulrot-
luking og potetplukking på et gårdsbruk
i Aurland i Sogn.
Etter et mellomspill på nok et halvår som
hushjelp på Jar og norskkurs på Blindern
reiste hun til lille Sandsøya på Sunnmøre
og var jordbruksavløser på seks gårder
i nærmere fem år. Fantastisk givende år,
hvis man ser bort fra filminteressen.
– Jeg var på kino to ganger i løpet av de
årene, ler hun.
DET VAR NEPPE PÅ BYGDEKINOEN
i Sunnmøre hun fikk inspirasjon til å
sette sammen et festivalprogram med
kunstfilm fra land bare et fåtall husker
navnet på.
– Jeg så N
ærkontakt av tredje grad
og
Flåklypa
.
American Beauty
Tekst og foto: Lasse Jangås
Portrett
«Jeg følte meg umiddelbart mer
hjemme i Europa enn i USA»