Basic HTML Version
mikroskopet. Spesielt mikroskopet åpnet
en helt ny og for mange skremmende
verden av småkryp. I 1628 beskrev Wil-
liam Harvey kroppens blodomløp for
første gang, og det ble svært populært i
de øvre klasser å eie disse nye vitenska-
pelige instrumentene, slik at man kunne
utføre sine egne eksperimenter i
festlig lag.
– Man fikk en ny måte å tenke
på. Det var ikke lengre nok å
henvise til antikkens skrifter,
nå ville man ha vitenskapelige
bevis, fra vitenskapelige forsøk,
forteller han.
Metodene utvikles
Det var ikke alltid lett å over-
bevise resten av verden om det
man hadde kommet frem til i
sin forskning. Det vi i dag omta-
ler som den vitenskapelige me-
tode ble utviklet i denne perio-
den. Resultatene fra et forsøk
skulle skrives ned, utstyret og
framgangsmåten skulle beskri-
ves, og teksten publiseres, slik
at naturfilosofer i andre land
kunne gjenta eksperimentene,
og få de samme resultatene.
På denne tiden var det kun en
liten gruppe naturforskere, og
denne nye tenkemåten ble sett
på som en trussel av mange fra den mer
etablerte makteliten.
– Plutselig kunne hvem som helst hevde
at de satt med sannheten. Det ble sett på
som en trussel både mot samfunnet og
politikken, sier Brundtland.
– Forskerne ble av noen sett på nærmest
som en mystisk sekt. Før var sannheten
basert på filosofi og historiske tekster,
nå kunne man uttale seg om naturen på
bakgrunn av utstyr og eksperimenter!
Også legene var skeptiske.
– Nå hadde man plutselig instrumenter
som kunne brukes til å måle ting nøy-
aktig, ofte bedre enn det legene kunne
vurdere selv. Det er klart de følte seg
truet, påpeker Brundtland.
Et godt eksempel er da man begynte å
forstå sammenhengen mellom bakterier
og infeksjoner på slutten av 1800-tallet.
De første som våget å påstå at spredning
av bakterieinfeksjoner kunne skyldes at
legene ikke vasket seg på hendene, ble
latterliggjort og ignorert.
Brundtland mener allikevel at man ikke
bør dømme fortidens leger for hardt.
– Man skal være litt ydmyk i forhold til
det de trodde før. De valgte ofte de kon-
klusjonene som virket mest logisk der og
da, basert på den kunnskapen og utstyret
de hadde. Jeg er helt sikker på at det i
fremtiden vil komme fram at heller ikke
alt er slik som vi tror det er, sier han.
32
•••
Labyrint 2/12
– Universitetet i Tromsø
Tema:
myter
TILFELDIGHETENE AVGJØR
John Mirfield var prest og medisinsk rådgiver ved St Batholomew’s Hospital i London, Storbritannia på slutten av
1300-tallet. Om du ønsket å vite om en pasient kom til å overleve eller ikke, var han full av gode råd:
• Skriv ned navnet på pasienten, han som ble sendt for å hente hjelp, samt navnet på dagen budbringeren først kom. Tell
bokstavene. Hvis resultatet er et partall vil pasienten ikke slippe unna. Hvis det er et oddetall vil han komme til hektene.
• Plukk urten mure, og mens du plukker den si et fadervår på vegne av pasienten. Kok den i en ny krukke i det samme
vannet som pasienten senere skal drikke. Hvis vannet er rødt på farge etter kokingen, vil pasienten dø.
Mirfield visste også hvordan man skulle kurere tuberkulose:
• Morsmelk sugd rett fra en kvinnes bryst eller juret til en geit eller esel skulle gjøre underverker.
• Et medisinsk bad i vann kokt på blinde hundevalper, fire timer etter at pasienten har spist, skulle også hjelpe. Dette forut-
satt av at pasienten holdt bryst og hode under vann og at brystet skulle dekkes fullstendig med skinnet av en liten geit.
Kilde: Ian Mortimer, The Time Traveller’s Guide to Medieval England (2009
Mange medisinske verk i middelalderen inneholdt en oversikt
over hvilke kroppsdeler som ble styrt av hvilke stjernetegn. Stjer-
nenes plassering dikterte for eksempel når medisin skulle gis, og
hvilken del av kroppen som skulle årelates. Her en illustrasjon
av Limbourg-brødrene fra begynnelsen av 1400-tallet.
Tekst: Linn Sollied Madsen