Basic HTML Version
– Disse filmene er norske filmskaperes
reaksjon på den internasjonale bølgen.
De føler at de også har noe å bidra med
på denne fronten. Det får meg til å tenke
at de må jammen meg være glade i kul-
turen sin, og det blir jeg litt rørt over. De
finner en glede i de gamle tradisjonene
og deler den gleden på en så positiv,
morsom og absurd måte som
Trolljege-
ren
, smiler hun.
Og det var kanskje på tide. Trollene har
i lang tid mistet noe av sin evne til å
skremme, spesielt om man ser dem for
seg som lykketroll i glorete farger, eller
koselige suvenirer.
– Det gjelder å ta dem litt tilbake til der
de hører hjemme. De er jo fryktinn-
gydende, og skal ikke stå og pynte på
peishylla, ler hun.
I gamledager hadde derimot sagnfigure-
ne og folketroen en mye mer fremtreden
posisjon i samfunnet, og ble oppfattet
som en veldig reell del av naturen rundt
oss.
– I dag lever vi i et gjennomregulert
samfunn, der vi må forholde oss til en
mengde offisielle, nedskrevne lover og
regler. I tidligere tider fylte gjerne sagn-
ene denne rollen, forklarer Hauan.
Underjordiske miljøforkjem
pere
Sagn og folketro regulerte både forhol-
det mellom mennesker og natur, og
menneskene i mellom. Det var viktig å
ikke høste mer av naturen enn det man
trengte, ellers ble de underjordiske sinte
og kunne hevne seg. På denne måten var
de nesten tidligere tiders naturvernere.
Også standarder og samfunnsroller ble
opprettholdt ved hjelp av de under-
jordiske. Unge jenter på vei til seteren
var for eksempel ganske utsatte for de
underjordiskes utilbørlige tilnærmelser.
– Mengden av slike sagn sier jo noe om
viktigheten i kulturen av at unge jenter
bevarte sin renhet og dyd. Det var en
advarsel mot å snakke med fremmede
menn, og en advarsel mot å gi etter for
fristelsene, forklarer Hauan.
Moralske fortellinger
Sagnene var med på å opprettholde
standardene og rollene som var gitt i
samfunnet. Om man gikk utenfor den
aksepterte normen, risikerte man alvor-
lige konsekvenser.
Et tydelig eksempel er troen på utbur-
den. Om et udøpt barn ble satt ut for å
dø av sine foreldre, spesielt om barnet
var udøpt, ville det komme igjen som et
hevngjerrig gjenferd. Udøpte barn kom
nemlig ikke til himmelen.
– En historie går på at en kvinne som
var på vei opp mot kirken for å gifte seg,
opplevde at en utburd hang seg fast i
brudesløret hennes. En tydelig moral om
at tidligere synder aldri helt forsvinner,
og det derfor er best å bare holde seg i
skinnet, forteller Hauan.
Andre sagn var forklaringer på hendel-
ser man den gangen ikke hadde svar
på. Barn med utviklingshemming ble
gjerne sett på som såkalte byttinger, der
de underjordiske hadde byttet ut men-
neskebarnet med sitt eget tussebarn i
et ubevoktet øyeblikk. Slike barn hadde
det ofte forferdelig, da man trodde at
den eneste måten å få barnet sitt igjen
var å behandle det underjordiske barnet
så dårlig at tussemoren kom for å bytte
tilbake.
Gamle, men ikke alltid norske
Mange av folketroens vesener kan spores
riktig langt tilbake, ofte helt tilbake til
norrøn tid. Allikevel er mange av dem
ikke så særegent norske som vi liker å
tro. Trollenes slektninger finner vi for
eksempel igjen både i kelternes kjemper
og grekernes titaner.
Et unntak er derimot Stallo, samenes
brutale men uintelligente erkefiende.
Denne figuren finner vi kun i den sa-
miske forestillingsverden.
– Stalloen ligner ofte på de norske
embetsmennene som kom for å kreve
skatter. De utgjorde en trussel mot det
samiske samfunnet, og utviklet seg altså
i sagnversjon til å bli en mytisk figur
samene som oftest overlistet, sier Hauan.
Selv om vitenskapen har gjort sitt
inntog, er ikke folketroen helt borte. En
fotballspiller som har faste lykkeritualer
før en kamp, ei skolejente som ikke vil gå
på streker på veien eller rett og slett det
å si bank i bordet, er alle eksempler på
tilførsel av magi i hverdagen.
Noen sagnvesener er også mer seiglivede
enn andre. Det er nok større sjanse for
å møte likesinnede i Norge i dag hvis
du sier at du tror på spøkelser, enn hvis
du innrømmer at du tror du så en nisse
forrige gang du skulle hente noe på
mørkeloftet.
Kilder: Birger Sivertsen,
For noen troll
(2000) Stein
R. Mathisen og Marit Anne Hauan,
Fortellinger,
folketro og «virkelighet»
. Nordnorsk kulturhistorie
(1994) .
Universitetet i Tromsø –
Labyrint 2/12
•••
23
Draugen er en av Nord-Norges mest kjente mytiske
skikkelser, men finnes knapt sør for Trondheim. Theodor
Kittelsen har kalt sin kreasjon «Vastroldet som levede af
bare Jomfrukjød».