Basic HTML Version
42
•••
Labyrint 1/12
– Universitetet i Tromsø
har dratt med meg, som er en del av livet
mitt fortsatt og som nok er en grunn til
at en del temaer går igjen i forfatterska-
pet mitt.
– Ting du ikke er ferdig med?
– Ja.
– Hvordan bruker du dette når du skri-
ver?
– Jeg husker godt følelsene av urett-
ferdighet eller følelsen av å være alene.
Avmakten ved å være barn og ikke
kunne bestemme, men også den sterke
fantasien, troen på alt jeg kunne få til,
hvis jeg virkelig prøvde. Og jeg kan
fortsatt oppleve å bli lei meg når jeg
tenker på ting jeg opplevde som tiåring.
Samtidig merker jeg jo at jeg blir eldre
og at det ikke kommer av seg sjøl. For
å forstå hvorfor ungene mine reagerer
som de gjør i noen situasjoner, så må jeg
skjerpe meg litt. Jeg må jobbe med det, å
ta det barneperspektivet.
Noen føler sterkere enn andre når de
opplever ting. Noen opplever sterkere
ting enn andre. Og noen kombinerer
dette.
– Empati er jo en viktig egenskap i for-
hold til det å lage karakterer og historier.
Jeg skriver ofte om ousidertyper fra vir-
keligheter jeg ikke har særlig erfaring fra.
Ungdomskriminelle, for eksempel, som
jeg i ungdomstida holdt meg langt unna
og var livredd for å havne i selskap med
sjøl. Jeg har alltid hatt både en forståelse
og redsel for de typene. Jeg kan forstå at
man kan havne i en sånn situasjon, at det
er lett at en tilfeldighet eller uheldig av-
gjørelse gjør at man har havna i den gale
gjengen og er en av de slemme gutta, selv
om det ikke var det man egentlig ville.
Moren hans jobbet i psykiatrien.
– Hun var veldig opptatt av å alminne-
liggjøre psykiske problemer og fortelle at
det kunne skje med hvem som helst. Og
nettopp at det kan skje med hvem som
helst var noe som festet seg veldig tidlig.
Det var både en skrekk, etter at jeg hørte
mange historier om tragiske skjebner
og dramatiske hendelser, men også en
inngang til forståelse for hvordan noen
kan bli psykisk syke og havne i situasjo-
ner der de for eksempel ruser seg med
narkotika eller alkohol.
Noen skremmende hendelser nært
ham fikk ham til å ta et tidlig valg. Han
bestemte seg for å unngå de problemene,
skulle ikke bli sånn. Skulle bli god, være
flink.
– Det har konstruert meg. Den avgjørel-
sen, som jeg har stått ved, betyr mye for
hvordan jeg har taklet ting og hvordan
jeg har blitt. Den betyr også mye for meg
nå, i min streben etter å gjøre ting godt
og bli flink.
– Har det også blitt et åk?
– Jeg er en veldig streng sjef, ja.
– Du vet at dette ikke er bra for helsa?
– Ja, og det hender jeg prøver å gjøre noe
med det. Og de gangene jeg har sluppet
meg løs, har jeg vært mye mer fornøyd.
For eksempel da jeg skrev
Pitbull-Terje
og kampen mot barnevernet
, så fristilte
jeg meg fra meg sjøl, egentlig. Da hadde
jeg skrevet en voksenroman,
Det tar ikke
slutt
, som jeg hadde så høye ambisjoner
med. Jeg hadde gått dypt inn i krigs-
tematikken og lest menneskerettsrap-
porter om overgrep i Kosovo og reist
til Hiroshima og virkelig dykket ned i
atomhelvetet. Det endte jo med at jeg
ble veldig trist, og det burde jeg jo skjønt
på forhånd, men så var det nesten ingen
som leste den. Så det ble en skikkelig
nedtur for meg da den kom ut, til tross
for at dette var samme år som filmen om
Pitbull-Terje
kom.