Basic HTML Version
Universitetet i Tromsø –
Labyrint 1/12
•••
41
– Jeg føler at jeg har
litt dårlig tid, sier Endre
Lund Eriksen. Vi er inne
på liv og død.
Ellers ligger latteren like under, men her
sitter 35-åringen – på det nye kontoret
sitt nede ved skipsverftet i Tromsø – og
snakker om redselen for å dø. Han synes
ikke det ser så lovende ut.
– Mennene før meg i familien har alle
dødd i femtiåra. På begge sider.
Derfor blir det altså mange bøker. Og
det er han helt tydelig på:
– Det er rett og slett et kappløp mot
døden.
Siden debuten med
Pitbull-Terje går
amok
i 2002 har det blitt tolv barne
bøker, tre filmmanus, en ungdoms-
roman og to voksenromaner. Og i april
er Hålogaland Teater premiereklar med
hans første teaterstykke,
Alexander den
store
.
– Faren min døde da jeg var 24, og siden
har jeg følt det enda sterkere at jeg må
få gjort noe mens jeg fortsatt er her. Så
jeg er litt stressa på det, men jeg prøver
å roe litt ned, ikke være så opptatt av å
produsere. Prøve å finne mer ro og glede
ved det.
Og nå smiler han igjen.
– Så jeg skal prøve å ikke skrive så
mange bøker framover.
Nå skal det sies at han spiser sunt. Og
trener. Løper. Ungdomstidas aversjon er
snudd til joggeavhengighet.
– På den ene siden stresser dette med
døden meg en del, men det har også gitt
meg masse livskvalitet. Treningen har
gjort livet mitt så mye bedre på så mange
måter. Både fordi det gir meg masse
glede og fordi det har gitt meg en større
utholdenhet i jobben, til å stå løpet ut.
Jeg tror det er det beste tipset man kan
gi til noen som vil bli forfatter; det er
egentlig å trene.
Dette var den seriøse versjonen. Heldig-
vis finnes det avisarkiver. I en lørdags-
spalte i Avisa Nordland skrev han en
gang:
«Nå har det gått så langt at hvis det går
fire-fem dager uten at jeg har fått trent,
blir jeg sur, stressa, vrang og vanske-
lig. Det går særlig utover mine nær-
meste. Når jeg etter to uker uten trening
begynner å tenke på skilsmisse og om
Adopsjonsforum også har ordninger for
bortplassering av norske barn, skjønner
jeg at jeg må få på meg joggeskoene og
komme meg ut i ei faderlig fart. Så snart
endorfinene begynner å jobbe i kroppen,
kjennes alt så meget bedre. Jeg liker både
meg selv og alle andre så mye bedre. Ja,
jeg kan sågar vinke og smile lykkelig til
vilt fremmede joggere jeg møter på min
vei. Og når jeg kommer hjem, synes jeg
familien er helt fantastisk.»
Endre Lund Eriksen er altså verken dys-
ter eller uten humør eller humor. Langt
ifra. Det var bare så fristende å ta ham
- barnebokforfatteren som roses spesielt
for å ta barna på alvor - på alvor. Og slik
blir det, som bøkene hans. Alvor, men
rikelig med humor. Han har mottatt en
rekke priser for bøkene sine og regnes
blant de aller viktigste og beste barne-
bokforfatterne i Norge.
– Det er altså behov for alvor for barn
også?
– Ja, det tror jeg absolutt. Jeg prøver å
ta barna jeg skriver om på alvor, forstå
dem og være hos dem. Ta deres perspek-
tiv. Det er mitt litterære program. Ta
på alvor det som for ungene er de store
fiaskoene i livet eller de store, skumle
tingene. Men jeg vil jo at det skal være
morsomt og spennende også, og prøver
å få fram humoren også i de alvorlig
situasjonene.
Endre Lund Eriksen er født og oppvokst
i Bodø og var veslevoksen før han kunne
uttale ordet. Som åtteåring hadde han
skrevet sin første bok («Totto kidnap-
pes») og to år senere lagde han sin første
avis. Han ble headhuntet til å bli redak-
tør i Hundstad fotballklubbs klubbavis
«
Innkast
». Her satte han kritiske søkelys
på temaer som treneres innbytterpolitikk
og foreldreengasjement, og ståheien det
skapte kostet ham nesten jobben.
– Jeg ville være stor. Voksen. I ettertid
har jeg sett at det kan ha med at jeg følte
behov for å bestemme over noe i livet
mitt, ha kontroll over noe.
Det bringer oss rett over på spørsmålet
mange barn har stilt på den åpne nettsi-
den hans: Nå har vi lest bøkene - hvor-
dan i all verden var din barndom?
– Både og, vil jeg si. Som manges barn-
dommer. Jeg kjenner veldig få som har
bare gode minner fra barndommen. De
har kanskje bare dårlig hukommelse,
humrer han først.
Først. For det er mer der enn det, mer
alvor som det er vrient å si for mye om.
Private ting, familiære ting. Han vil ikke
såre noen.
– Jeg ble stor veldig tidlig, det kan jeg
si. Og samtidig er barndommen på en
måte ikke over ennå. Det er ting der jeg
Rød løper
Tekst og foto: Lasse Jangås
Portrett
«Jeg har jo en livlig fantasi, da, som gjør at jeg grubler mye.
Den har jeg nå lært meg å bruke kreativt.»