Fastlåst i faresone? - Om forebygging av skredfare for eksisterende bebyggelse

Sandberg er doktorgradsstipendiat ved det juridiske fakultet og tilknyttet forskergruppa i forvaltningsrett. Før hun ble stipendiat har hun vært både advokatfullmektig, dommerfullmektig, advokat og konstituert tingrettsdommer. Hun skal se på rettslige spørsmål omkring forebygging av skredfare som utgjør en risiko for eksisterende bebyggelse.

Tradisjonelt har fokuset innenfor naturskaderetten vært på gjenoppbygging. Vi har svært gunstige forsikrings- og erstatningsordninger, men vi mangler sterkere insentiver til forebygging av naturskader på eksisterende bebyggelse. For eksempel gjelder plan- og bygningslovens bestemmelser om forebygging kun for ny bebyggelse.

- Både samfunns- og klimaendringer tilsier at risikoen for skred som når bebyggelse vil øke i fremtiden. I lys av dette vil det være samfunnsøkonomisk lønnsomt å forebygge skader, istedenfor å gjenoppbygge etter at skaden har skjedd, fastslår Sandberg.

Hun forklarer at det i dag er uavklart hvem som har ansvar for å forebygge at en avdekket skredfare utgjør en trussel for eksisterende bebyggelse. Også rekkevidden av et eventuelt ansvar er uavklart.

Fra statens side er det offentlig uttalt at det som utgangspunkt er grunneier som bærer ansvaret for å beskytte egen eiendom. Selv om grunneiere kan søke statlig støtte til forebygging, har de ikke et rettskrav på slik støtte.

Norges vassdrags- og energidirektorat har beregnet at prislappen for å dekke dagens sikringsbehov for eksisterende bebyggelse er 50 milliarder kroner. – Sammenlignet med behovet er den årlige tildelinga etter statsbudsjettet svært bagatellmessig, påpeker Sandberg.

Grunneiere kan i prinsippet be kommunen om bistand og tilskudd til skredsikring, men heller ikke kommunens sikringsplikt etter naturskadeloven § 20 er avklart.

 – Rettstilstanden er i dag slik at enkelte grunneiere kan føle seg fastlåst i faresonen. For det første fordi det er uavklart hvorvidt kommunen eller staten kan bistå og gi tilskudd til skredsikring. For det andre siden grunneiere vil måtte bære risikoen for tap i markedsverdi, uavhengig av om grunneier velger å flytte.

Dersom grunneieren velger å akseptere skredrisikoen og forbli boende, bidrar de svært begrensede utviklingsmulighetene til tap i markedsverdi, samtidig som grunneier risikerer å selv måtte bære sikringskostnadene, forklarer Sandberg.

Hun har selv vokst opp på det flomrammede Østlandet, og til stede på Svalbard da et stort snøskred rammet Longyearbyen i 2015. – Det har nok satt sine spor. De rettslige begrensningene naturskader fører med seg, er jeg blitt kjent med som advokat for rammede, reflekterer Sandberg.

Hun påpeker at samfunns- og klimaendringer vil tvinge oss til å tenke nytt hva angår forebygging. – Vi kan ikke lenger lene oss på gode statlige forsikrings- og erstatningsordninger, som trer i kraft først etter at skaden er et faktum. Vi må i større grad sette søkelyset på å forhindre at naturskader som fører til tap av liv og skader på store materielle verdier oppstår, slår Sandberg fast.

- Insentiver til forebygging må komme sterkere frem i lovgivningen, og forutsigbarheten må styrkes gjennom en klargjøring av ansvarfordelingen for skredsikring, avslutter hun.