Hva skal inn her?
Linnéa er ferdig å spise, og Lisa legger henne rolig ned i fanget. Datteren rynker øyenbrynene, gjesper og knytter og åpner de små hendene. Mamma og Inger Pauline studerer henne og håper å få blikkontakt. Sykepleieren finner den lille hånda som griper fingeren hennes.
– Noen ganger kan det være nok for en nyfødt å få holde rundt en finger, for å holde opphisselsen i sjakk. Det er en del av babyens verktøyskrin. Jeg kjenner at hun holder godt rundt fingeren min, og har mye kraft i armen.
Inger Pauline er klinisk spesialist i sykepleie til syke og nyfødte barn og har vært med i det såkalte Prematurprosjektet. Det ble igangsatt i 1999, og er et samarbeid mellom UiT og UNN. Bakgrunnen var at forskning gjennom flere tiår hadde vist at for tidlig fødte barn hadde større adferds- og tilpasningsvansker enn fullbårne barn, og at sosialt samspill med foreldrene var mer krevende. Gjennom prematurprosjektet ville forskerne teste om et veiledningsprogram kunne styrke utviklingen til disse barna. Programmet fokuserte på å vise foreldrene hvordan de kunne støtte barnet for å oppnå stunder med sosial kontakt, hvordan barnet uttrykte seg med bevegelser og adferd og hvordan foreldrene kunne bruke denne innsikten i samvær med barnet.
– Prematurt fødte barn kan ha et litt annerledes uttrykk enn fullbårne babyer, uten at det er tegn på sykdom eller svakhet. Det trenger foreldrene å få vite om, slik at de kan gjenkjenne det vakre, og bli forelsket i nettopp sitt nyfødte barn, forklarer Inger Pauline.
Ved ni års alder rapporterer foreldrene i intervensjonsgruppa at barna har mindre konsentrasjonsvansker, bedre skoleprestasjoner, mer kroppslig velvære og at de har det bedre emosjonelt, enn barna til foreldrene som har fått standard informasjon fra nyfødt intensivenheten.
– Det oppsiktsvekkende er at ved ni år er det ikke lenger statistisk signifikante forskjeller mellom gruppen av premature som fikk intervensjon og gruppen av friske fullterminbarn. Det er ganske sterkt. Det har skjedd noe positivt i samspillet mellom barna og foreldrene, der barna virker tidlig mer sosialt interesserte, oppmerksomheten er bedre gjennom hele barnealderen, og foreldrene er mindre stresset, sier Inger Pauline.
Linnéa kom akkurat da hun skulle, to dager etter termin. Kunnskapen forskerne har fått om for tidlig fødte barn har også økt innsikten om vanlige nyfødte barn.
– De har ofte noen av de samme uttrykkene. Det handler om hva barnet forteller med kroppen sin. Hvordan er pusten, huden som gjenspeiler blodsirkulasjonen, tegnene fra magen, bevegelsene og vekslingen mellom søvn, gråt og våkenhet? Barna kommuniserer med disse tegnene, forklarer Inger Pauline.
Hun spør om hun kan få holde Linnéa og løfter henne varsomt ut av mammas favn. Den lille kroppen finner seg raskt til rette og krøller seg sammen i armene hennes. Dagslyset som siver inn mellom gardinene gjør at Linnéa holder øynene igjen. Men når hun blir skjermet for lyset, åpner hun dem.
– Hun er ganske klar i blikket. Jeg trodde ikke hun skulle være så våken så tidlig, sier Lisa.
Linnéa hører mammaens stemme, ser mot dit den kommer fra og smiler.
Prematurprosjektet har publisert en rekke studier, som kan leses her. De siste er knyttet til Inger Paulines doktorgradsarbeid ved UiT, som går ut på hvordan det går med de som har fått denne veiledningen. Inger Pauline disputerte i februar 2016, og avhandlingen hennes kan du lese her.
Hun mener et godt samspill mellom foreldre og barn er en av livets viktigste byggesteiner. Når barn og foreldre finner hverandre, forebygger det uhensiktsmessig stress, og studier viser at det kan redusere tilpasningsproblemer som spedbarnskolikk og barselsdepresjoner.
– De tidlige sosiale erfaringene er med og danner grunnlaget for barnets første verden, som er beskrevet som en følelsesverden. Å møte blikket til barnet, følge det og snakke med rolig stemme, som vi gjør nå, det er så nydelig. Det er noe av det barn blir seg selv av, og som skaper den deilige følelsen inni dem, sier Inger Pauline Landsem.
Det er trolig ikke mer enn ett år før Linnéa skal ut av den trygge rammen som hjemmet og mamma og pappa gir, til en barnehage med helt andre utfordringer. Etter at Stoltenberg II-regjeringen vedtok full barnehagedekning i 2007, har barnegruppa i barnehagene blitt stadig yngre, og større. I dag går 70 prosent av alle norske ettåringer og 90 prosent av alle toåringene i barnehagen. Og Linnéa har fått lovfestet rett til å medvirke også her, noe som ble vedtatt i 2005.
Les om boka En bedre start – for deg og din baby som er skrevet av Inger Pauline Landsem
– FNs barnekonvensjon er blitt tydeliggjort gjennom barnehageloven. Dette gir alle barn rett til medvirkning, noe som er radikalt. Hvis vi skal ta konsekvensen av dette ordentlig innover oss, så utfordrer det en tradisjonell pedagogikk og måten vi har tenkt om pedagogrollen, sier førstelektor Anne Myrstad ved Institutt for lærerutdanning og pedagogikk ved UiT.
Sammen med førstelektor Toril Sverdrup har hun forsket på hvordan retten til medvirkning kan forstås i barnehagen, med særlig fokus på barna under tre år.
– Endringen i synet på barn, samt barnekonvensjonen har vært en pådriver for å få barns stemmer mer hørbare, noe som også har gjort seg gjeldende innenfor forskning. Forskere kan ikke lenger overse barns perspektiv, og det er utfordrende, spesielt med tanke på de minste, sier Myrstad.
De to forskerne forteller at det var, og fortsatt er, stor variasjon i hvordan begrepet medvirkning blir tolket i barnehagene.
– Lovendringen ble tatt imot med forvirring og usikkerhet. Skulle ettåringer begynne å bestemme? Det kan de jo ikke. Mange har tenkt at det handler om selvstendige, individuelle valg, som at barna skal få velge aktivitet eller pålegg på maten, sier Sverdrup.
Men det er den relasjonelle forståelsen som er viktig, mener de to forskerne. Barna skal oppleve at de blir sett og hørt, og at deres initiativ får følger også for gruppa. På den måten kan de få tidlige erfaringer med å bidra i et fellesskap. Dette er fundert i demokratiske verdier og kan bidra til å gi barna en demokratisk dannelse. Myrstad og Sverdrup mener de ansatte i barnehagen må være årvåkent tilstede for å fange opp de yngste barnas uttrykk. Medvirkning kan realiseres ved å se det unike ved hvert barn.
– Mimikk og andre kroppslige uttrykk må tas på alvor, særlig når det gjelder ettåringene, som ikke har et vanlig verbalspråk. Hvor retter de blikket, hvor peker de, hvor går de? Et oppmerksomt nærvær vil kunne gi svar på hva de yngste er opptatt av og gi grunnlag for at de kan virke med i barnehagens fellesskap, sier Sverdrup.
Det er heller ikke snakk om at barnehagen ikke skal ha planer, men de må ikke være for fastlagte. Her er improvisasjon et nøkkelord, mener Myrstad.
– I barnehagene som får det til, har de planer som åpner for å ta tak i barns initiativ. Eksempelvis kan et barn oppdage en edderkopp i vinduskarmen, og dette blir starten på felles aktiviteter gjennom sang og bevegelser. På denne måten kan barnet oppleve at initiativ får konsekvenser også for de andre, sier hun.
Men for å kunne realisere medvirkningsretten på en slik måte må det være nok voksenpersoner til stede. Derfor er det et paradoks at barnehagene og barnegruppene blir større, samtidig som voksentettheten blir mindre. Myrstad mener det er flere aspekter som truer barns medvirkning og kvaliteten i barnehagene:
– For det første er det ikke nok voksne med pedagogisk utdannelse, samt at voksentettheten burde vært større. For det andre er det blitt et stort trykk på læring og måling av resultater. Da kan man bli mer opptatt av å se barnas mangler enn ressurser, sier hun.
Det treårige prosjektet «Barns medvirkning i et relasjonelt perspektiv – fokus på de yngste i barnehagen» ble avsluttet i 2010. Forskerne fulgte to barnehager tett i en toårsperiode, observerte situasjoner, dokumenterte og reflekterte sammen med de ansatte hvordan medvirkningsretten ble forstått.
I stortingsmeldingen som kom i 2008/09 om kvalitet i barnehagen, fremheves medvirkning som et av de viktigste kriteriene for kvalitet. Nå deltar Sverdrup og Myrstad i et nytt, nasjonalt forskningsprosjekt, «Blikk for barn. Relasjoner – lek – estetikk – læring», som skal finne ut hvordan disse strukturelle endringene påvirker kvaliteten for de yngste barna. I dette prosjektet besøker ulike forskere til sammen 100 barnehager og videofilmer utvalgte situasjoner. Videomaterialet brukes til å vurdere de ansattes samspill med barna, hvordan de er i stand til å være sensitive, ta barnets perspektiv, tilrettelegge for lek og gjøre barna oppmerksomme på hverandre. I tillegg gjøres det spørreundersøkelser blant ansatte og foreldre i 1000 barnehager, og kvalitative nærstudier. Prosjektet avsluttes i 2017.