Det er viktig at foreldre øver seg på å tolke signalene barnet sender ut og svarer med det de tenker er nødvendig støtte. Uttrykkene og adferden er det nyfødte barnets språk. Responsen Linnéa får av sine nærmeste former spor i den lille hjernen, og hennes reaksjoner påvirker igjen foreldrenes adferd og forståelse.

– Det er hun som veileder dere foreldre. Jo mer dere klarer å tyde tegnene og reagere hensiktsmessig på dem, jo mer opplever hun at hun får hjelp til å finne balansen i tilværelsen. Da gir det naturlige stresset hun opplever næring til sunn utvikling, sier Inger Pauline til Lisa.

Derimot kan stress som er knyttet til for lite eller for mye, eller dårlig timet stimulering, skape strukturelle og funksjonelle forandringer i hjernen og virke hemmende på utviklingen. Derfor er det så viktig å vite hva signalene fra babyen betyr og få med seg de gylne øyeblikkene. At det står på pc og tv og mye lys, eller noen er på besøk kan være nok til at spedbarnet ikke orker å delta. Er mamma og pappa fordypet i en mobiltelefon, kan de gå glipp av mye viktig informasjon fra babyen.    

– Som oftest blir nybakte foreldre intuitivt bevisst på å sette spedbarnets behov foran sine egne. Denne intime utviklingen av tilknytning og synkronitet er et av naturens fantastiske fenomen. Samtidig er barnet, foreldrene og relasjonen mellom dem truet av et stadig mer påtrengende digitalt samfunn. En del spedbarn, som signaliserer behov for støtte, har ikke kapasitet til å vente på at mamma skal tekste ferdig eller like ditt eller datt på sosiale medier. Når babyen ikke får tilbakemelding, vil det kunne bli passivt og trekke seg tilbake, og neste gang mammaen vil ha samspill, kan det være vanskelig å etablere kontakt med babyen, sier Inger Pauline.   

Fra objekt til subjekt  

Tanken om at det er lille Linnéa som skal vise vei for de voksne, er en relativt ny måte å tenke et barns rolle på.

I de drøyt hundre årene som har gått siden Margrete Munthe skrev sine sanger, har synet på barn gradvis forandret seg. Barn har gått fra å skulle tie stille, ha respekt for de voksne og bli tuktet, til å bli sett på som selvstendige vesener, med et sterkt vern og en rett til å bli hørt og ha medvirkning i sitt eget liv.   

– Vi ser en sterk utvikling i barns rettigheter det siste århundret. I dag er oppfatningen at selvfølgelig skal man høre barn. Det er blitt en naturlig del av tilværelsen at barns menneskeverd skal respekteres. Barn skal høres og ses, som individer og subjekter, ikke bare objekter, sier dekan og professor Trude Haugli, som har forsket på barn og unges rettigheter og sett på barneperspektivet i juridisk forskning.   

Selv om det har vært en trinnløs prosess at barn har fått stadig flere rettigheter i samfunnet, var det en viktig milepæl som kom i 1981. Da fikk Norge ny barnelov, der bestemmelsen om barns rett til å bli hørt ble tatt inn.  

– Den var en nyvinning. En del av formålet med den nye loven var både å styrke barns rettigheter, og samtidig legge mer vekt på foreldrenes ansvar, og nedtone deres makt og myndighet, forteller Haugli.   

I forbindelse med grunnlovsjubileet i fjor satte Stortinget ned en gruppe som skulle se på om menneskerettighetene burde få en større og mer sentral plass også i Grunnloven. Norge var da ett av tre land som ikke hadde en egen bestemmelse om barns rettigheter i Grunnloven.   

– Utvalget foreslo at barn skulle bli gitt en egen bestemmelse, og knyttet det til utviklingstrekk i historien, og at det internasjonalt er lagt stadig mer vekt på barns rettigheter. Selv om de generelle menneskerettighetene også gjelder for barn, medfører barns avhengighet av voksne og deres økte sårbarhet et særlig behov for vern. Siden Norge stort sett har vært et foregangsland på barns rettigheter, ville det være underlig om vi ikke skulle ha det med i vår konstitusjon, sier Haugli.    

Dette resulterte i at barns rettigheter ble ytterligere styrket, med en egen paragraf om barns menneskerettigheter, herunder retten til å bli hørt:    

«Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling. Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»   

Også i FNs barnekonvensjon, som ble vedtatt i 1989, er barns rett til å bli hørt nedfelt. Artikkel 12 slår fast at barn skal kunne danne seg egne synspunkter, fritt gi uttrykk for disse i alle forhold som vedrører barnet, og at synspunktene skal tillegges behørig vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.   

– FNs Barnekomité ga i 2009 en generell kommentar til bestemmelsen. Her fremgår det at barn også kan ytre seg non-verbalt. Noen barn har ikke så godt språk, eller har en funksjonshemming, og klarer kanskje å uttrykke seg best for eksempel gjennom lek, noe som også skal fanges opp. Denne kommentaren nyanserer veldig og understreker viktigheten av å høre barn, sier jusprofessoren.   

Men da bestemmelsen i konvensjonen kom, ble den likevel oppfattet som kontroversiell.   

– At barn skulle ha sivile og politiske rettigheter truet familien som enhet og også det tradisjonelle synet på barn som sårbare og uferdige vesener som kanskje ikke har noen egen mening. Mange mente fortsatt at man burde la barn være barn, og la de voksne bestemme, sier Haugli.    

En aktiv aktør  

Barn tas inn i stadig flere fagområder også innen forskning. Ved UiT finnes det i dag flere forskningsgrupper der barn og barns medvirkning står helt sentralt, og en rekke forskningsprosjekter ved ulike fakulteter har det som tema. Fra 2011 til 2013 ledet Haugli et prosjekt som skulle styrke fagmiljøet innen barnerett ved UiT. Norges forskningsråd støttet det med 1,6 millioner kroner. Gjennom prosjektet ble det etablert et forskningssamarbeid med Russland om barnevernrett, det ble holdt en internasjonal forskerkonferanse i Tromsø, og en av barnerettsgruppas medlemmer gjennomførte et ettårs forskningsopphold i London.    

– Til tross for at bevilgningen ikke inneholdt forskningsmidler, ble det publisert over 20 vitenskapelige artikler som en direkte følge av tildelingen, forteller Haugli.   

Men hvorfor er det blitt så viktig å høre barna, også for forskerne?

Ett av svarene er at selve forskningen på barn har gitt forskerne kunnskap de ikke kan overse. Den moderne spedbarns- og relasjonspsykologien har dokumentert at spedbarn kommer til verden som relasjonsorienterte og meningsskapende helt fra fødselen av, og ikke som primitive skapninger som må sosialiseres før de blir mennesker. Erfaringene de gjør seg i nære relasjoner er byggesteiner når de skal utvikle en oppfatning av verden rundt.