Mellom ti og tjue forskere og to hun-
der bor på den polske forsknings­
stasjonen Isbjørnhamna ved Hansbreen
i ­Hornsund. Stasjonen ligger isolert til i
midten av Sør-Spitsbergen nasjonalpark,
men nabolaget er langt fra stille og rolig.
Foruten reinsdyr, seler og en og an-
nen isbjørn, hekker over en million
alke­konger her om sommeren. Fugle-
fjellet ligger en kort vandretur unna
­
Isbjørnhamna, og lyden er overdøvende.
Alkekongen blir kalt «Tromsøværin-
gen» på folkemunne. Visstnok fordi den
skravler så fælt.
–
De er utrolig bråkete, bekrefter
­
Katarzyna Wojczulanis-Jakubas, ornito-
log ved universitetet i Gdansk. Sammen
med forskerektemannen Dariusz
­
Jakubas har hun tilbrakt hele ti sesonger
på Svalbard for å finne ut mer om den
lille fuglen med den store stemmen.
–
Alkekongen er antakeligvis den
mest tallrike sjøfuglen i verden. Det er
vanskelig å estimere det nøyaktige antal-
let, fordi de ofte har redene sine skjult
i bergsprekker og andre steder det er
vanskelig å se dem, forteller hun.
Næringsrik skit
Og Alkekongen er ikke bare bemerk-
elsesverdig fordi det er så mange av dem,
men også fordi den som art, er så utrolig
viktig. At den hovedsakelig bidrar med
skit, det får nå være så. Det er nemlig
alkekongens avføring som er alfa og
omega for mange arter på Svalbard.
På Svalbard er økosystemet på land
relativt næringsfattig. Det omkringlig-
gende havet er derimot svært rikt på
næringsstoffer, og det er her alkekon-
gene skaffer seg mat. Etter å ha spist
enorme mengder kaloririke hoppekreps,
gjør de fra seg på landjorda, som dermed
gjødsles. Denne næringsrike avføringen
er grobunn for en lang rekke plantearter,
som igjen er mat for større dyr.
–
Uten alkekongen ville nok Svalbard
sett annerledes ut ja, kanskje som et
måne­landskap, ler Wojczulanis-Jakubas.
Det spøkes med at du kan finne
­
Svalbards alkekongekolonier bare ved å
kikke på et satellittbilde. Der det er store
grønne flekker, finner du dem.
–
Dette er ikke helt korrekt i og med at
det også finnes andre fugler her. Men
mange av disse har fiskebaserte dietter,
som er grobunn for andre typer planter
som foretrekker mer fosforrik jord. Det
finnes også grønne flekker der det har
vært oppsamlinger av vann, men det er
veldig grønt rundt alkekongekoloniene,
det stemmer.
Flyr langt etter mat
Det kaloririke zooplanktonet som
alkekongen foretrekker, finnes i kaldt,
arktisk vann. Klimaforandringene vi nå
er vitne til i Arktis påvirker vanntem-
peraturen, og en del områder opplever
at havvannet blir varmere. Det varmere
vannet inneholder også zooplankton,
men det er ikke like næringsrikt som i de
kalde havområdene.
–
Dermed har alkekongene et dilemma.
Enten kan de fly over utrolige avstander
for å komme til det kalde vannet, eller
så kan de spare på kreftene og spise
mer av den mindre næringsrike maten
i nærmiljøet. Alkekongen har utro-
lig høy forbrenning, en av de høyeste
blant sjøfugl som vi kjenner til, forklarer
Wojczulanis-Jakubas.
Hun har de siste årene forsket på
hvordan alkekongen forholder seg til
forandringene i mattilgangen.
30
•••
Labyrint 4/12
–
Universitetet i Tromsø
Tema: Svalbard