–
De samlet sammen skjørbuksurt før
snøen kom, og spiste det rått. Koker
du det mister du nemlig vitaminene.
Samtidig la de ut på lange roturer et par
ganger i løpet av vinteren for å skaffe
ferskt reinsdyrkjøtt, og da kokken ble syk
ble han beordret til å spise revekjøtt, sier
Nævestad.
Hvalen forsvant
Taktikken holdt og alle syv kom vel-
berget hjem etter strabasene. De syv på
Jan Mayen hadde vært mindre heldig
og omkom alle sammen. Nederlenderne
konkluderte med at vinterklimaet på
­
Svalbard måtte være enklere å tåle, og
sløyfet overvintring på Jan Mayen året
etter.
Året etter sendte nederlenderne syv nye
barske overvintrere, men disse rakk ikke
å sanke inn skjørbuksurt. De fikk heller
ikke tak i ferskt kjøtt, og allerede i februar
var de alle døde.
I 1650 hadde rovdriften på hvalen gjort
at det nesten ikke var dyr å finne langs
kysten, og hvalfangsten flyttet ut på åpent
hav opp mot iskanten. De som døde
under denne fangsten ble oppbevart på
skipet og begravd på Svalbard på vei
hjem.
–
Ble du gravlagt på Svalbard i de dager,
fikk du aldri besøk på graven av kona
eller ungene dine. Det blir bare et glemt
sted, uten en minnestein, ikke engang i
vigslet jord. Det var ganske harde bud på
den tiden, sier Tora Hultgreen.
Kilder:
W. MartinConway,
Early Dutch and English voyages
to Spitsbergen in the 17th century
(1904)
Kristin Prestvold,
Smeerenburg Gravneset
(2001)
Universitetet i Tromsø –
Labyrint 4/12
•••
25
Gamle kulturminner på Svalbard blir gjerne liggende som en del av landskapet i det kalde, tørre klimaet. I Smeeren-
burg, er en mengde trerester strødd utover stranda, samt rester av de store kokekjelene, det eneste som i dag er tilbake
etter de travle hvalfangststasjonene. Foto: Linn Sollied Madsen