80
kvinner med lekkasje etter fødsels-
skader.
Rydningen er i kontakt med mange for-
tvilte pasienter som nærmest har fått sine
liv ødelagt av AI, og som, når de våger seg
ut blant folk, må ha på seg bleie og/eller
analpropp og konstant være i umiddelbar
nærhet av toalett.
Skammen over å være voksen og ikke ha
kontroll på når man må på do, er så stor
at de ikke våger si det til noen. Knapt nok
til egen fastlege eller partner.
Sluttet å spise
Men en kvinne som har våget å stå frem
er Vibeke Sætherskar.
Etter å ha født sitt andre barn i 2001
oppsto det like etter en blodansamling
i mellomkjøttet i underlivet hennes.
Fødselslegen ba om at blodansamlingen
måtte holdes øye med.
–
Men til tross for at jeg hadde sterke
smerter og påpekte det legen hadde sagt,
var det ingen som sjekket meg, forklarer
hun.
To uker senere skjer det. På badet under
kveldsstellet av hennes to barn bæsjer hun
på seg. Helt plutselig og helt uten at hun
kjente at hun måtte på do. Dagen etter
skjer det igjen.
Hos legen blir det konstatert at selv om
muskelen er hel, klarer hun ikke å knipe.
Veien går videre til sykehuset. Der blir
det klart at blodansamlingen som oppsto
etter fødselen har trykket på nerven som
kontrollerer avføring, og dermed lammet
den. De kan ikke gjøre annet enn å be
henne vente og se om funksjonen kom-
mer tilbake eller om nerven våkner til liv
igjen.
Redselen for å bæsje seg ut, med det
ubehaget det medfører både for seg selv
og andre i nærheten, gjør at Sætherskar
isolerer seg.
Hun er student, men tør ikke oppsøke
undervisningsstedet. Hun tør ikke gå på
butikken eller levere sine barn i barne-
hagen. Hun lukker seg inne. Klarer ikke å
være åpen om sine tanker og problemer
med sin mann. Skaden gjør at hun har
mer enn nok med seg selv, og det ender
etter hvert opp i skilsmisse.
Men som ensom mamma må hun nå
levere barna sine og hun må dra på butik-
ken for å handle mat. Valget hun da tar er
å slutte å spise, men også det får drama-
tiske følger. For en dag, etter lengre tid
med minimalt matinntak og nødvendig
næring, besvimer hun og faller oppå sin
sønn. Hun våkner av at sønnen ligger
under henne og hylskriker av redsel.
Etter denne traumatiske opplevelsen
skjønner hun at hun ikke kan vente mer.
Hun kontakter det private helseforetaket
Volvat. Der blir hun tatt på alvor og de
henviser henne til Ullevaal, som igjen
henviser henne videre til UNN i Tromsø.
Da er vi kommet til år 2005.
Pacemaker i korsryggen
Sætherskar er en av få som har våget å
snakke om AI, og dette har resultert i mer
åpenhet om problemet som altså rammer
tusenvis. Men fortsatt er det langt igjen.
Hun har skrevet brev til statsministeren
og forklart de enorme konsekvensene AI
påfører henne og alle de andre. Hun har
ikke fått noe svar.
Da hun søkte Norsk Pasientskadeerstat-
ning om økonomisk kompensasjon for
tapt arbeidsinntekt og menerstatning, fikk
hun medhold i tingretten. Men Pasient­
skadenemnda anket og i august 2013
kommer saken opp i lagmanns­retten.
Etter å ha kommet i kontakt med UNN
ble det endringer. I 2006 fikk hun operert
inn en pacemaker i korsryggen.
–
Det var som å få deler av livet tilbake,
sier hun.
Med pacemakeren kjenner hun det hun
betegner som «prikking» i bekkenet, og
som hun etter hvert lærte betød at hun
hadde få minutter på seg til å rekke do.
–
Dette var utrolig befriende, og ga meg
igjen muligheten til å gå ut. Men det ga
meg ikke muligheten til å holde igjen.
Rakk jeg ikke do, så kom avføringen uan-
sett, forklarer hun.
Men etter tre år begynte «prikkingen» å
avta. Plagene ble større og det ble umulig
å fortsette i jobb grunnet strenge doruti-
ner og plager med siving og lekkasjer.
Hun er nå uføretrygdet.
En ny sjekk viser at to av elektrodene i
korsryggen ikke virker. Likevel er håpet
at et nytt inngrep med en ny pacemaker
eller elektroder operert inn i korsryggen
kan få «prikkingen» tilbake.
–
Da får jeg i hvert fall beskjed om at
avføringen kommer. Selv om jeg ikke kan
holde den igjen, forklarer Sætherskar.
Manglende kapasitet
– 70-90
prosent blir bedre etter operasjon.
Som vi ser av Vibekes sykehistorie, er hel-
ler ikke denne behandlingen 100 prosent
og ukomplisert, sier Rydningen.
Hun forteller at UNN er ledende i Norge
på behandling av slike lidelser.
–
Vi har klart åtte operasjoner på én dag.
Likevel har vi mangel på operasjons-
kapasitet. Det gir et tydelig bilde på hvor
stort dette problemet er og hvor mange
som lider av det, sier hun og legger til at
kvinner som revner etter første fødsel er
særlig utsatt ved neste eventuelle fødsel.
–
Vil du anbefale andregangsfødende å ta
keisersnitt?
–
Kun de som har revnet tidligere anbefa-
les keisersnitt. Men samtidig er heller ikke
det et inngrep uten risiko. Det viktigste er
at kvinner som revner etter fødsel må sys
tilstrekkelig i narkose på operasjonsstue
av gynekolog eller gastrokirurg. Kvinnene
må også følges opp med tanke på sympto-
mer, avslutter hun.
Universitetet i Tromsø –
Labyrint 4/12
•••
19
Aktuelt: Fødsel og inkontinens
Tekst: Jørn Mikael Hagen