Basic HTML Version
Universitetet i Tromsø –
Labyrint 4/11
•••
45
fattere som kan spe på tekstene med
adjektiver. I Sydpolen er det åtte kapitler
som ikke er skrevet av ham i det hele tatt.
Han virker også til å ha lite eierskap til
egen tekst – Han skriver blant annet til
sin forlegger at han får fylle på der det er
få ord.
Uvillig å skrive om konflikter
Fridtjof Nansen på sin side er en bedre
skriftstrateg enn Amundsen, me-
ner Henning Howlid Wærp. Ikke
minst så er han skruppelløs i sin
for-fatterskap og skriver gjerne
om konfliktene.
– Han henger ut de to samene
som er med på ski over Øst-
Grønland som redde og engste-
lige, mens nordmenn fremstår
som djerve og fryktløse. Han
innser at for å få frem helte-
skikkelsene, må man også ha
anti-helter. Fordi samene gråter
og ber til Gud så skjønner leseren
at dette er farlig. Samtidig er det
selvsagt ikke tilfeldig at samene
fremstilles som den svake part.
Det er problematisk i dag, men
Nansens lesere i samtiden var det
norske borgerskapet.
Amundsen på sin side unngår å
skrive om konflikter som oppstår
på ekspedisjonene. For eksempel
var det først på 90-tallet at man
oppdaget at Helmer Hanssen fikk
sparken under ekspedisjonen
gjennom Nordøstpassasjen.
– Amundsen utelater konflikter
og det er jo det som er det mest
interessante for en moderne
leser. Han mente nok at opprør blant
mannskapet ikke var noe å flagge for ver-
den. Ikke minst fordi det reflekterte dårlig
på ham selv som leder. Disse bokutgivel-
sene ga også et viktig bilde av polfarerne
som skulle bevares for ettertida.
Amundsens dårligste bok
Det er ifølge professoren i nordisk inter-
essant at Amundsen klarer å skrive en
spennende fortelling om den mislykkede
ekspedisjonen til 88⁰ Nord, mens den ner-
vepirrende suksessen med sydpolekspedi-
sjonen ble til en av hans dårligste bøker.
– I Sydpolen forteller han alt i første kapit-
tel. Boka starter med et resymé av turen
frem til selve polpunktet! Den avsluttes
på et klønete vis med at Fram anløper
Hobart i Australia. Man får ikke vite noe
om reisen hjem og mottagelsen der.
Det virker ikke som om boka skrives med
lyst, selv om fortellinga har enormt poten-
sial. Og tidspresset spiller kanskje en rolle
her – mens han med debuten Nordvest-
passagen hadde god tid så er det nå mer
som står på spill.
– Man må huske at polfa-
rere skrev bøker av blant annet
økonomiske årsaker. Der var
sponsorer som skulle ha noe
igjen for sine investeringer og der
var voldsom interesse i avisene.
I Hobart fikk ikke mannskapet
gå av borde før Amundsen fikk
brakt nyheten om polferden til
Daily Chronicle i London som
han hadde solgt førsteretten til.
Les også: Wærp, Howlid Hen-
ning.
«Roald Amundsens
polarprosa – Nordvestpassagen,
Sydpolen og Nordostpassagen.»
Norsk litterær årbok, 2011.
Amundsens hovedverk er:
Nord-
vestpassagen
(1907),
Sydpolen
(1912),
Nordostpassagen
(1921),
Gjennem luften til
88 ° nord
(1925),
Den første flukt
over Polhavet
(1926) og
Mitt liv
som polarforsker
(1927).
Tekst: Maja Sojtarić
Nansen-Amundsen-året 2011
«Fleire har sagt om Amundsen at det han vann med skip,
ski og hundar, skusla han bort med pennen»
I arbeidsrommet på Svartskog, 1910. Fotograf: Anders Beer Wilse/
eier: Nasjonalbiblioteket