Før man får gå inn i obduksjonssalen, må man ta på seg egnet skotøy. Støvler i alle varianter står klare.
tar ut hjernen jeg ser på liket som et tomt
skall. Det er jo hjernen som styrer oss og
definerer oss, men når den er tatt ut, hva
ligger igjen på benken da?
Det slår meg med ett at obduksjonen slet-
tes ikke er ferdig. De skal faktisk også ta ut
Lucas hjerne, jeg kjenner at jeg gruer meg
til det som skal komme.
Da dukker Roger Hanssen opp igjen,
denne gangen med en elektrisk sag. Han
snitter først et langt snitt i bakhodet på
Luca, så tar han tak i huden. Med et rykk
løsner huden fra hodeskallen, og han
trekker skalpen fremover mot panna slik
at kraniet blottlegges. Jeg ser på med store
øyne, jeg er både skrekkslagen og fascinert.
Hanssen er rutinert, denne jobben har han
gjort hver dag i cirka 15 år, for ham er det
rutine, for meg er det sjokkerende.
Han starter den elektriske saga, det høres
ut som vi er på en byggeplass. Med stødig
hånd sager han seg gjennom kraniet og
blottlegger hjernen. Lukta som kommer er
intens og minner om lukta hos tannlegen
når man borrer i tennene. Bare mye ster-
kere. Jeg må igjen holde meg for nesa.
Hanssen finner frem en saks, og klipper løs
nervetrådene som holder hjernen på plass.
Så løftes hjernen ut og legges i et kar.
Det er første gang jeg ser inn i en hode-
skalle.
Hanssen fortsetter jobben, nå er det hjer-
nehinnen som skal løsnes, for den sitter
fast nedi skallen.
–
Det er denne man får betennelse i når
man får hjernehinnebetennelse, forklarer
han. Det slår meg hvor selvfølgelig alt er
for dem inne på obduksjonssalen. Hanssen
forteller til og med at han har gjort dette på
både venner og kjente. På UNN har de kun
to obduksjonsteknikere, og de har cirka en
obduksjon per dag. Når Hanssen har vakt,
må han utføre jobben – uansett hvem som
ligger på benken.
–
Når arbeidsdagen er ferdig, og jeg lukker
døra, så tenker jeg ikke mer på jobben.
Hvis jeg hadde tatt med meg tankene
hjem, så hadde jeg ikke hatt noe i denne
jobben å gjøre, sier han og ser meg rett i
øynene. De øynene har sett mye.
Assistentlegen har tatt hånd om hjernen.
Hun legger den på ei fjøl og kutter den opp
i skiver. Den blir studert nøye etter skader.
Igjen blir jeg slått tilbake av lukta, ikke for
at den er vemmelig, men for at det lukter
så ferskt. En søtlig jernaktig lukt.
Jeg ser på hjernen og tenker på alle minner
og kunnskap som ligger gjemt inni den litt
rynkete og bløte kroppsdelen. Minner som
vi aldri får hentet ut, samme hvor mye vi
studerer den.
Jeg tenker for meg selv; kjør for all del
forsiktig.
Universitetet i Tromsø –
Labyrint 3/12
•••
45
Reportasje: Obduksjon
Med et rykk
løsner huden fra
hodeskallen
“
