Patolog Uhlin-Hansen triller likposen med «Luca» bort til obduksjonsbenken.
og forsiktig vasker han vekk blod. Han og
assistentlegen registrerer brudd på armer
og ben, og jeg får gysninger når de løfter
en stiv arm som bøyer seg på unaturlige
steder. Siden dødsstivheten har tiltatt, så
bøyes ikke armen i albuen, men der hvor
bein er brekt i to.
Sakte nærmer jeg meg Luca. Jeg har
bestemt meg for å se forfra. Jeg ser en ung
kropp med et avslappet og pent ansikt.
Luca løftes over på siden for å få oversikt
over skader på ryggen, og en svart blod-
stripe siver ut av munnen.
Obduksjonstekniker Roger Hanssen står
tilbakelent og iakttar kollegene sine, for
snart er det hans tur. Det er han som har
ansvar for å åpne likene og gjøre slik at
legene og patologen kan ta ut innvoller for
nærmere undersøkelse.
Med store gummistøvler på beina, grønn
frakk, munnbind, vernebriller og gule opp-
vaskhansker går han bort til Luca. Med en
skarp kniv skjærer han et dypt snitt langs
kragebena – fra skulder til skulder, og med
store øyne ser jeg at han tar tak i huden
og forsiktig trekker den opp slik at halsen
opp mot hakepartiet blottlegges. Han tar
tak i noe som for meg ser ut som strupen,
og begynner å trekke ut noe langt, blodig
og rødt.
–
Hva i all verden er det han gjør? spør jeg
politimannen.
–
Han tar ut tunga, forklarer han med en
selvfølgelighet i stemmen.
Under en obduksjon skal alle hulrom
undersøkes, og også tunga må ut.
Hanssen fortsetter arbeidet, og nå skal
brystet og buken åpnes. Han snitter opp
Luca på hver side, fra cirka armhule til
hoftekam. Ribbeina blir kyndig kappet
slik at hele fronten kan løftes av. Etter en
obduksjon skal alt legges pent på plass, så
snitt langs sidene er en effektiv løsning.
Patologen og assistentlegen gjør seg klar
når Hanssen løfter vekk buk og brystkasse,
og med ett slår en eim av blod og avføring
mot meg. Jeg legger hånda over munnbin-
det for å dempe luktene, men det hjelper
lite.
–
Hvordan holder dere ut lukta, spør jeg
Uhlin-Hansen som ikke ser ut til å merke
noe til eimen.
–
Du venner deg til alt, men det her lukter
ikke ille. Du skulle opplevd lik som har lig-
get i vann noen måneder, sier han.
Han har funnet frem noe som for meg
ser ut som en suppeøse og et litermål, og
begynner å øse blod ut for å registrere
hvor store indre blødninger Luca har fått i
bilkollisjonen.
Blodet er mørkt, tykt og klumpete, og det
må mange øser til før Uhlin-Hansen er
ferdig. Jeg tenker for meg selv at dette er
en absurd arbeidsplass, og at det jammen
er godt at det faktisk er noen som går på
jobben for å gjøre en slik nødvendig, men
akk så vemmelig, oppgave.
Universitetet i Tromsø –
Labyrint 3/12
•••
43
Det er først når de tar ut hjernen jeg ser på liket som et tomt
skall. Det er jo hjernen som styrer oss og definerer oss, men
når den er tatt ut, hva ligger igjen på benken da?
Politimann
“
