–
Vedhogging er god terapi for meg.
Da kan jeg kvitte meg med aggresjonen
mot for eksempel enkeltindivider, smiler
professor Ole Petter Rekvig hjertelig. For
han kan smile, den deprimerte professo-
ren, og det gjør han ofte. Depresjonen er
en del av ham, men han nekter å la den
ta styringen på livet.
–
Depresjonen kom snikende i tenår-
ene, og jeg ventet nesten at den skulle
komme. Det ligger i familien, sier han,
og forteller om da han var ung og full av
liv og rampestreker.
–
Jeg var en sprudlende fyr som lagde
masse bråk rundt meg – især på skolen,
men så kom depresjonen som en stille,
langsom bølge. Etter mange år med
lidelsen har jeg lært mange teknikker
for å overleve og for å fungere godt. Et
mestringsmiddel er humor. Humoren,
særlig den selvironiske formen, er en
god metode, da humor hos meg virker
selvforsterkende. Også fysisk aktivitet
hjelper.
Selv har han aldri brukt antidepressiva i
form av legemidler.
En blå depresjon
Generelt kan depresjon utløses av stress,
alvorlig sykdom, sorgreaksjoner ved
dødsfall, skilsmisse – samt sosiale og
økonomiske bekymringer.
Ole Petters depresjon er annerledes, den
har ikke en åpenbar årsak.
–
Det kalles endogen depresjon, og den
preger meg i mitt liv. Den kommer i
langsomme bølger uten klare årsaker.
Den kan komme i perioder hvor livet
dypere sett føles godt, eller i problema-
tiske perioder med stress og mye arbeid.
Ofte kommer den i de rolige faser i livet,
forklarer han, og forteller at depresjonen
føles som en tyngde i kroppen.
–
Dette utvikler seg til en dyp, blå tyngde
i brystet, lik stemningen i den opprinne-
lige blues-musikken, slik man ennå kan
oppleve den i Beale Street i Memphis.
Blues preges nettopp av nedstemthet,
depresjon og tristhet som paradoksalt
kan oppleves som noe godt og trygt.
Derfor passer den dype blåfargen til
den stemning man føler, men ikke kan
objektivere – nettopp nedstemthet.
Endogen depresjon stammer innen-
fra, og antas å ha vesentlig biologiske
årsaker.
Har ikke klasseskille
Rekvig sitter på sitt mørke kontor med
gardiner som stenger lyset ute. Han
mener mørket gir ham den optimale
arbeidsroen, så i mørket trives profes-
soren best, og slik kjenner også kollega-
ene ved Det helsevitenskapelige fakultet
ham. Fra dette mørket leder Rekvig
forskningsgruppen sin, og her er han
veileder for en rekke studenter.
–
Studenter har en hard hverdag, og da
må sånne som meg være ressursperso-
ner. Så for meg er det viktig at lidelsen
ikke skal gå utover jobben. Problemet
i dag er at depresjon er tabubelagt.
Depresjon er ikke akademisk korrekt
i alle samfunnslag, men sykdommen
kan ramme alle. Den tar ikke hensyn til
klasseskille, sier han, og retter seg opp
i stolen på det mørke kontoret, for han
har noe på hjertet, noe han har tenkt
mye på:
–
Jeg er ikke unik her jeg sitter med min
depresjon. Det er trist å se at andre sliter
28
•••
Labyrint 3/12
–
Universitetet i Tromsø
Tema:
arv
Depresjon kan være tabubelagt i visse miljøer, derfor er det mange som sliter i stillhet. – Jeg vil sterkt oppfordre men-
nesker som sliter til å erstatte piller med fysisk aktivitet og kroppsarbeid. Det har i alle fall en god effekt på meg, sier
Ole Petter Rekvig. Han har mange ganger tenkt at det bør settes fokus på depresjon i et lokalt samfunnsperspektiv. Han
mener universiteter er et slikt lokalsamfunn hvor mange som samarbeider er avhengige av hverandre. – Det er mange
som må forholde seg til den deprimerte. Samspillet vil bli enklere dersom de rundt en forstår, sier han. Foto: privat
Det er trist å se at
andre sliter med det
samme som meg, men ikke
tør å snakke om det.
Ole Petter Rekvik
“
