Basic HTML Version
Universitetet i Tromsø –
Labyrint 1/12
•••
7
diskrimineringen i hip-hop på sangen «It’s
a man’s world» med Ice Cube i 1990.
De første kvinnelige rapperne jobbet ofte
hardt for å bli sett som en av gutta. De kled-
te seg i de samme posete klærne, og utviste
samme aggresjon og tøffe holdning. Med
tiden har trenden gått mot et langt mer sek-
suelt image for kvinnelige rappere. Lil’ Kim
slo igjennom på slutten av 90-tallet med
sitt utfordrende og nærmest pornografiske
image, en tradisjon som i dag føres videre
av populære Nicki Minaj. Vold mot kvin-
ner og generell misogyni – altså kvinnehat
– i raptekstene tok seg opp mot slutten av
80-tallet, samtidig med at gangstarappen så
dagens lys. Det hyperseksuelle imaget økte i
popularitet i løpet av de neste ti årene.
– Hip-hop generasjonen, de som er født
mellom 1965 og 1984, var den første gene-
rasjonen som vokste opp etter at segrega-
sjonen ble avskaffet i USA. De vokste opp
med disse forventningene om likhet som
rett og slett ikke blir virkelighet, påpeker
Castor.
– De blir fortsatt diskriminert, og mange
afrikansk-amerikanske menn tar ut sin
frustrasjon overfor kvinnene i deres eget
samfunn. Mennene er forarget over at de
må betale barnebidrag og føler at kvinnene
har et lettere liv enn dem. Kvinnene på sin
side er sinte på mennene for at de havner
i trøbbel med loven, og at de ikke oppfyl-
ler sine plikter. Dette har skapt stor mistro
mellom kjønnene, og denne virkeligheten
reflekteres i rap-musikken, sier hun.
Parodi eller virkelighet?
En undersøkelse fra 2009 viser at misogyni
kun fantes i 22 prosent av de undersøkte
rapsangene, noe forskerne påpekte var
langt sjeldnere enn de største kritikerne
trodde, men altså likevel et tydelig tema. De
fant ut at den mest vanlige negative måten
å omtale kvinner i rap på, var som seksu-
elle objekter, fulgt av sanger som omtaler
kvinner generelt med degenererende ord.
Mistro overfor kvinner var et tema i litt un-
der halvparten av sangene det gjaldt, mens
20 og 18 prosent omhandlet henholdsvis
legitimering av vold mot kvinner og glorifi-
sering av prostitusjon og hallikvirksomhet.
Samtidig advarer Castor mot å over-analy-
sere en hel kultur basert kun på det som er
synlig for utenforstående.
– Rappen presenterer oss ofte for svært
overdrevne karakterer, nærmest tegneseri-
efigurer, basert på hiphopkulturens idealer.
Men for en outsider er grensen mellom pa-
rodi og alvor hårfin. Den globale kulturen
som konsumerer disse sangene har samti-
dig ikke nok historisk og kulturell kunn-
skap til å kunne forstå dem, mener hun og
legger til at folk flest føler seg komfortable
når man får egne stereotyper bekreftet.
– Mange som hører på hiphop er unge,
hvite middelklassemenn, som bruker mu-
sikken som en motpol mot sin egen trygge
bakgrunn. Det som i hiphopkulturen blir
oppfattet som overdrevet parodi, blir av
mange blant den hvite befolkningen i USA
sett på som bevis for at fordommene deres
er korrekte.
Noen som derimot har nok kulturell
kompetanse er hiphopkvinnene selv. De
er fortsatt ikke så mange, men de kommer
i flerfoldige variasjoner. Tidligere nevnte
Nicki Minaj spiller på lag med det seksua-
liserte imaget kvinner ofte har i dagens
rapvideoer, mens Eve derimot slår tilbake
med samme maskuline, voldelige språket.
I sangen «Love is Blind» rapper hun blant
annet om å drepe en mann som har slått i
hjel kona si. Andre igjen, som Jean Grae,
utfordrer status quo i sine sanger ved hjelp
av smarte tekster og snerten satire.
Boikottet Nelly
– Selv om de kanskje ikke ligger øverst på
hitlistene er det også en dynamisk under-
grunnsbevegelse blant hiphopere som ikke
har kontrakt med de store plateselskapene.
Det er viktig å huske på at hiphop er langt
mer enn superkommersielle aktører som
Jay Z og 50 Cent, ler Castor.
Også fansen setter foten ned fra tid til an-
nen. Rapperen Nelly skulle i 2004 opptre
på den anerkjente utdanningsinstitusjonen
Spelman College, en kvinneskole med
hovedsakelig svarte studenter. Men på
bakgrunn av den svært misogynistiske
musikkvideoen til «Tip Drill» arrangerte
studentene en boikott, og Nelly avlyste
konserten. Dette førte til at bladet Essence
lanserte en 12-måneder lang kampanje mot
nedverdigelse av kvinner i rapmusikk, uten
at kampanjen fikk mye medieoppmerk-
somhet.
– Kvinnene som gjør seg bemerket i kam-
pen for likhet innenfor hiphopkulturen,
gjør seg gjerne bemerket på små måter,
eller i forbindelser med andre bevegelser,
som kampen mot vold i hjemmet. De
skaper små øyeblikk av bevissthet, som ikke
nødvendigvis varer så lenge. Det er viktig å
tenke på at selv små forandringer betyr noe
i en kultur der relativ få sier fra, sier Castor.
– Heldigvis er dagens hiphopere en utro-
lig variert gruppe mennesker, som også
innbefatter aktivister, inkludert journalister
og akademikere, som har andre menin-
ger enn de som kommer tydeligst fram i
kommersiell rap. Alle disse menneskene vil
fortelle deg at de elsker hiphop til tross for
problemene, og at de bryr seg om de som
hører på, smiler hun.
Kilde:
«Misogyny in Rap Music: A Content Analy-
sis of Prevalence and Meanings».
Ronald Weitzer
og Charis E. Kubrin, 2009.
Queen Latifah. Foto: Universal Music
Tekst: Linn Sollied Madsen
Aktuelt: Kvinner og rap