Beslutningstaking i skredterreng
We are running a number of studies where we look at what impact peoples decision making in avalanche terrain. For example, how does physical activity impact our ability to make decisions.
Members:
News:
New publication from Audun Hetland et al. in Frontiers of PsychologyStudies:
Sharp While Ascending? - How Physical Activity Affect Decision MakingBlogs:
SNØSKRED OG DEN MENNESKELIGE FAKTORENSNØSKRED OG DEN MENNESKELIGE FAKTOREN
Det er vinter, det snør og blåser. Snart er det godvær og helg. Det er livsfarlig. Tusenvis av mennesker skal ut i fjellet i vinter. Ikke alle skal komme hjem.
De siste ti årene har 70 mennesker mistet livet i snøskred i Norge, med vinteren 2018/19 som den verste på lang tid med 13 dødsfall. De fleste av de omkomne har vært skikjørere, men mange har også omkommet på snøskuter, til fots og i klatring. Noen få har omkommet i hus eller biler som blir tatt av skred. I tillegg til de omkomne, kommer et ukjent antall skadde og traumatiserte.
Tre faktorer er nødvendig for at et skred skal gå. Det er bratt terreng over 30 grader, lagdelt snø og en utløsende faktor. I fjellandet Norge, med kystklima og varierende vær er de to første faktorene tilstede hver vinter. Den utløsende faktoren kan være været i seg selv med store snøfall, vindtransportert snø eller solpåvirkning. Likevel er det ikke disse naturlig utløste skredene som tar flest liv. I rundt 90% av tilfellene er den utløsende faktoren menneskene selv.
Begrenset rasjonell kapasitet
Det å vurdere skredfare er komplisert. Snødekket varierer med terrengformasjonene, og de svake lagene som gjør at skredet løsner ligger gjemt under overflaten. Dette vet folk som ferdes i bratt terreng vinterstid. Mange har mye kunnskap. De fleste er opptatt av å gjøre grundige vurderinger og gjøre gode veivalg i vinterfjellet. I en ideell verden ville man ta all informasjon i betraktning, veie for og imot og lande på en velfundert og rasjonell beslutning. For en skikjører i skredterreng er en slik tilnærming i praksis umulig
Litt forenklet kan vi si at vi tar beslutninger på to forskjellige måter, rasjonelt og intuitivt. En rasjonell vurdering er en bevist og kontrollert tankeprosess som krever tid og fokus. I og med at den er kontrollert og bevist kan vi forklare hva som ligger til grunn og hva som påvirker en slik beslutning.
En uttømmende rasjonell vurdering hvor alle tilgjengelige faktorer vurderes opp mot hverandre krever årelang utdanning i skredfaget og mye tid til rådighet. De fleste som ferdes i skredterreng har ingen av delene. For å forenkle de rasjonelle vurderingene bruker vi derfor ofte tommelfingerregler.
Tommelfingerregler er skjematiske hjelpemiddel og brukes i en rekke oppgaver både på sykehus, i luftfart og i skredterreng. Den mest kjente tommelfingerregelen for å gjøre skredvurderinger er Werner Munter-metoden eller Kjetil Brattliens modifiserte og mer konservative variant ”Afterski metoden”. Disse regelbaserte metodene tar utgangspunkt i skredvarselet og anbefaler hvor bratt terreng det vil være trygt å oppholde seg i under de rådene forholdene. Til tross for slike gode hjelpemiddel tar vi overraskende ofte avgjørelser basert på intuisjon og magefølelse.
Farlig intuisjon
Det er ikke noe mystisk med verken intuisjon eller magefølelse. Hver og en av oss vet og kan utrolig mye, mye mer enn vi kan gå rundt å være bevist på hele tiden. Intuisjon baserer seg på slik ubevisst kunnskap som vi har lagret i vårt mentale arkiv, langtidshukommelsen. Arbeidshukommelsen har vi derimot full og bevist oversikt over. Dette er vårt mentale skrivebord hvor vi oppbevarer det vi til en hver tid jobber med. Her er det begrenset med plass, skal noe nytt inn må noe annet ut. I tillegg tar det tid å finne ting i arkivet og flytte det opp på skrivebordet.
Det vi kaller magefølelse er enkelt sagt den ubeviste prosessen hvor den umiddelbare situasjonen blir sammenlignet med tidligere kunnskap vi har lagret i langtidshukommelsen, men som vi foreløpig ikke har løftet opp i arbeidshukommelsen. Resultatet er ofte en følelse om at vi vet at dette er riktig eller galt. Om så den relevante informasjonen blir løftet opp i arbeidshukommelsen skjønner vi kanskje hvorfor vi følte og valgte slik eller sånn, men ofte har vi gått videre og bruker arbeidshukommelsen på neste oppgave. Og beslutningen forblir ubevist.
Siden intuisjon baserer seg på tidligere erfaring, er det altså fult mulig å trene intuisjonen til å gjøre gode valg. Her, som i all annen type læring, forutsetter det at vi kan få tilbakemelding på om vi vurderte og valgte riktig eller galt.
Glemmer vi for eksempel vottene på tur, fryser vi på fingrene og glemmer dem ikke neste gang. Skred er annerledes. I skredterreng får vi aldri noen tilbakemelding på om valgene våre var riktige – den eneste sikre tilbakemeldingen vi kan få er om skredet går, og da har vi kanskje ikke muligheten til å prøve igjen
I tillegg er skred et relativt sjelden fenomen. Det er derfor godt mulig å gjøre dårlige vurderinger gjennom flere år uten å løse ut skred. Likefult tar vi, både bevist og ubevisst, det at det ikke gikk skred til inntekt for at vi gjorde gode valg. Ofte er det dette grunnlaget vi bruker når vi senere skal gjøre nye valg. Det er farlig.
Mentale snarveier
Uansett om vi prøvde aldri så hardt, kan vi ikke basere alle valgene våre på rasjonelle vurderinger, det har vi rett og slett ikke tid til. En av de vanligste måtene vi effektiviserer valgene våre er ved hjelp av mentale snarveier, eller heuristikker som det heter på fagspråket. Daniel Kahneman bruker følgende eksempel: Hvor vanlig er det å gå tur med en gris i bånd? Et nøyaktig svar ville kreve veldig mye informasjon og ville i praksis være umulig å gi. Likevel vil de fleste uten problemer si at griser i bånd er et uhyre sjelden fenomen. En hund i bånd er derimot veldig vanlig. I praksis svarer vi ikke på det opprinnelige spørsmålet, men bytter det ut med spørsmålet: Hvor ofte har jeg sett noen gå med en gris i bånd. For de aller fleste av oss må vi grave veldig lenge for å finne et minne om en gris i bånd – minne om en hund i bånd har vi derimot ingen problemer med å hente frem. Svaret baserer seg altså på hvor tilgjengelige minnene våre er, ikke hvor ofte griser vandrer gatelangs i bånd.
Disse mentale snarveiene fungerer ofte bra, men i skredterreng kan de føre til at vi tar irrasjonelle og farlige valg – vi kaller dem derfor ofte heuristiske feller.
Å være i kjent terreng, forutsatt at du ikke har opplevd at det går skred der, er en typisk mental felle. Om du har vært på samme sted 20 ganger, er det veldig lett å hente frem et minne om en tur her som gikk bra. I stedet for å svare på: Hvor skredfarlig er det? Så svarer vi på: Hvor ofte har jeg opplevd at det går skred her?
Motivasjon
En annen utfordring er ønsket om å sette de første svingene i urørt snø.
Høy motivasjon påvirker ofte våre rasjonelle vurderinger, og det gjelder ikke bare for folk på ski. Alle som har prøvd å få nordmenn til å bruke kondom vet at det er lett å sitte hjemme å være klok, i kampens hete med buksa på knærne derimot, er det gjerne følelsene som styrer.
Selv har jeg, over flere år, forsket på nettopp motivasjon og følelser i forskjellige grener av ekstremsport. Det er interessant å se hvordan en BASE hopper og en skikjører gjør sine risikovurderinger. Å vurdere risiko i BASE hopping er relativt enkelt. De to viktigste faktorene er hvor mange sekunders fritt fall man kan ha før man treffer bakken og hvor mye det blåser. Skredvurderinger er uendelig mye mer kompliserte. Likevel bruker BASE hoppere mye tid og krefter på sine vurderinger. I skikjøring er det ikke alltid slik. Forskjellen er at i BASE hopping er du redd. Du er redd for å ikke mestre hoppet og dundre ned i ura langt der nede. Og om man dør i BASE hopping er det ofte slik. I skikjøring derimot er konsekvensen av å ikke mestre skikjøringen at man faller, men få skikjørere slår seg ihjel – de dør i skred.
I motsetning til høyde, er skred noe abstrakt som det er vanskelig å forestille seg. Derfor er man ofte ikke redd og det lettere å stikke en finger i været og tenke at dette går bra. Mangel på frykt kan være farlig.
I tillegg til den obligatoriske basalkunnskapen om snø og skred, kan kunnskap om hva som påvirker vurderingene våre i skredterreng være med på å bidra til at man kan leve et langt liv som skikjører. Derfor oppretter vi nå et nasjonalt kompetansesenter for snøskred ved UiT Norges arktiske universitet. Målet er at vi skal lære mer om den menneskelige faktoren i skredterreng. Denne kunnskapen skal vi bruke i utdanning og opplæring slik at flere kommer levende hjem fra fjellet.
Gå ut i fjellet og kom levende hjem. God tur.