Wærp forsker blant annet på arktisk litteratur og ga for noen år siden ut boka Arktisk litteratur – Fra Fridtjof Nansen til Anne B. Ragde, som nylig ble oversatt til fransk. Han beskriver stilen til Nansen som såkalt naturskriving, eller ‘nature writing’ som er en egen sjanger i USA. Nansen skrev essayistisk og personlig sakprosa, som ikke er diktning, men heller ikke ren fagprosa.

– Han skriver på en måte som absolutt ikke er stiv og kjedelig, men med henvisninger, sitater, kroppsnære opplevelser, møter med mennesker og skildringer, sier Wærp.

David mot Goliat

Han forteller at Nansen trekker lange tråder i På ski over Grønland, når han siterer fra Kongespeilet, et verk fra 1250 som omtaler skiløping som den mest nasjonale idretten i Norge. Nansen fremhever at denne nasjonen er den rette til å utføre en slik ekspedisjon. Polarlandskapet er i hans øyne et norsk skiterreng. Han planla ekspedisjonen i 1888 i all hemmelighet. Han hadde hørt at den amerikanske oppdageren Robert Peary også hadde tenkt til å gå over Grønland, og derfor satte han hurtig sammen en ekspedisjon med fem andre og dro. Nansen, som da var 26 år, hadde med seg skipskaptein Otto Sverdrup (33), premierløytnant Oluf C. Dietrichson (32), bonde Kristian Kristiansen Trana (24) og de to samene Samuel Johannesen Balto (27) og Ole Nielsen Ravna (46).

– Det var lille Norge mot store Amerika. Norge vant, sier Wærp.

Nansens ekspedisjon handlet både om å krysse Grønland og om å undersøke hvorvidt innlandsisen var et sammenhengende stykke med is. Den svensk-finske eventyreren og vitenskapsmannen Adolf Nordenskiöld, som var den første gjennom nordøstpassasjen i 1878–80, antok at det inn mot midten av Grønland kunne være isfrie områder, der reinsdyrene beitet.

Så da Nansen søkte om penger til ekspedisjonen fra Universitetet i Oslo og regjeringen, var ikke begrunnelsen å bli først over Grønland, men at han skulle gjøre vitenskapelige undersøkelser. Han fikk imidlertid avslag.

– Debattene i forkant viser at mange mente at ekspedisjonen var et dumdristig selvmordsforsøk. Nansen skulle gå fra østkysten, som ikke hadde fast bosetting, til vestkysten. Så det var vestkysten eller døden. Hvis noe gikk galt, var det ikke noe å dra tilbake til, sier Wærp.

Støtte fra kaffegrossist

Ekspedisjonen fikk imidlertid støtte fra den danske kaffegrossisten August Gamél.

– Da Nansen lyktes med turen, var det litt pinlig for de i Norge som ikke hadde trodd på ham. Det var en nasjonal begivenhet da han kom hjem. Da ventet 150 seilbåter i Oslofjorden for å ta ham imot. Så han reiste som en privatmann og kom tilbake som nasjonal helt, forteller Wærp.

Heller ikke den første forleggeren Nansen hadde avtale med, hadde noen tro på ham da han ville gi ut På ski over Grønland.

– Forleggeren mente at det ikke gikk an å både skrive om vitenskapelige resultater og samtidig skildre på den måten Nansen gjorde i samme bok. Aschehoug skjønte derimot at det var snakk om en ny sjanger, noe helt nytt i Norge, med Charles Darwin som et internasjonalt forbilde, sier Wærp.

Fra vest til øst

De fleste ekspedisjonene over Grønland etter Nansens ferd har gått fra vest til øst. Et unntak er da Asle Johansen gikk i Nansens fotspor i 1988, og skrev boka På ski over Grønland 100 år etter. Mange har ønsket å gjenta kryssingen av Grønlandsisen, og ofte har turene blitt til bøker. Noen eksempler er Bjørn Staibs Nanok. Over Grønland i Nansens spor, Marit Sørensens Jentenes tur! Nuliaq-ekspedisjonen over Grønland 1990, Børge Ouslands Nordsjødykkere over Grønland, Stein P. Aasheims Vestkysten eller døden og Opp av sofaen av Mona Mathisen og Ann Sissel Jenssen, to Tromsø-kvinner som drømte om å krysse Grønland. Men få av de nyere bøkene har med den etnografiske dimensjonen som man finner i Nansens bok. Det nærmeste man kommer er, ifølge Wærp, Karl Emil Petersens Over den store bre. Petersen gikk alene i 1988 og skildrer i boka sine møter med befolkningen underveis.

– I de fleste bøkene fra turene som gjentar ferden i nyere tid er det ingen kontakt med lokalbefolkningen. De har fokus på selve ferden. Nansen, derimot, var veldig interessert i å møte inuittene og tilbringer mye tid med dem både på østkysten før han krysser isen, og når han kommer fram til vestkysten, forteller Wærp.

Lang opptrapping

Mye av boka På ski over Grønland handler om reisen fra Norge til Grønlands kyst. Nansen og følget hans reiste fra Kristiania 2. mai 1888, via København, Edinburgh, Færøyene og Island, hvor de haiket med en selfangerskute. Da de ankom østkysten av Grønland og trodde de skulle av, fikk de beskjed om at mannskapet skulle drive med selfangst, og de ble derfor værende om bord i to måneder til.

– Boka inneholder etnografi, kulturmøter, ikke bare med inuittene, men også ombord i selskuta Jason, en historisk oversikt over tidligere forsøk på å krysse Grønland og skildringer av hvordan de må gjennomtrenge isbeltet. Det er også en lærebok i ekspedisjonsutrustning og utstyrshistorikk, og Nansen forteller om hvordan han tester ut og prøver ski og kjelker og drøfter vekt og pakking, sier Wærp.

Ikke før på side 327 i boka begynner Nansen å skildre selve skituren over isen. Da har han også skildret utfordringene med å komme seg opp på isen, og flere møter med inuitter.

– Selve innlandsisen skildres ikke i noen særlig grad. De mest spennende partiene i boka er når de settes i land på østkysten, driver med strømmen og ikke kommer seg i land, og må padle nordover igjen. De slår opp telt på isflak som brekker opp, og på et tidspunkt frykter de at turen ryker. Selve kryssingen gir ikke de store naturopplevelsene å skrive om, sier Wærp.

I slutten av september når ekspedisjonen Nuuk. Da har de vært på reise i fem måneder, men bare 42 av dagene har gått til selve kryssingen av isen. At innlandsisen er «våre lengslers mål» er en beskrivelse de to samene på turen ikke kjenner seg igjen i. Balto skrev sin egen beretning fra ekspedisjonen, som ble gitt ut først på 1970-tallet, men som Nansen også har flettet deler av inn i sin bok. Der kommer det fram at østkysten, som er det mest sublime og vakre Nansen har sett, er noe av det styggeste Balto har sett.

– Østkysten kunne i Baltos øyne ikke brukes til noe, mens man kan drive med reinsdyr på vestkysten. Når de kommer dit, har imidlertid Nansen mistet skildringsinteressen. Så Nansens skildring er bymannens skildring av den sublime naturen, og ikke en praktisk tilnærming til et sted det går an å leve, sier Wærp.

Stor interesse i Norge

På ski over Grønland ble en kjempesuksess da den kom ut i 1890, og den solgte mange tusen eksemplarer. Til sammenligning kom Knut Hamsuns Sult ut samtidig, og den solgte bare noen hundre eksemplarer. Wærp forteller at det generelt er et stort marked for villmarksbøker i Norge også i dag.

– Det er stor interesse for friluftsliv i Norge, noe vi også ser på utvalget av turutstyr i norske sportsbutikker. Vi går mye mer på tur enn i de fleste andre land og har også hatt en del viktige, gode naturskribenter, sier Wærp og nevner Helge Ingstads Et pelsjegerliv som en annen klassiker innenfor sjangeren.

– Likevel er verken Nansen eller Ingstad nevnt i litteraturhistorien, legger han til.

Å gå på ski over Grønland har etter Nansens kryssing blitt en symbolsk handling for andre nordmenn, mener Wærp:

– Det gir en symbolsk makt å ha krysset isen. Det å gjenskape turen over isen på ski, er en norsk greie. Samtidig er det en tur som det lar seg gjøre å gjenta i mye større grad enn mange andre turer. Å gå til Sydpolen er logistikkmessig mye mer komplisert, det samme er det å gå til Nordpolen, som ikke en gang er et fast punkt. Både Ellesemere Island og Nordøstpassasjen er veldig utilgjengelig. Men å gå over Grønland går det an å gjøre, det er til og med reiseselskaper som tilbyr det.