Hva skal inn her?
Nordlysforskninga har dype – og til og med kongelige – røtter i Nord-Norge.
Så tidlig som i 1769, gjorde den ungarske astronomen Maximillian Hell nordlysobservasjoner under sin reise til Vardø for å undersøke Venuspassasjen i 1769. Dette var den første vitenskapelige ekspedisjonen til Nord-Norge hvor nordlys og jordmagnetisme var tema. Hell utførte ekspedisjonen på oppdrag fra kong Christian VII av Danmark-Norge.
Det var flere konger som skulle interessere seg for nordområdene. I 1795 besøkte den franske kong Ludvig Filip Finnmark, og ble svært fascinert av området og nordlyset. Noen år senere, på 1830-tallet var han med på å finansiere den såkalte La Recherche-ekspedisjonen, der en liten internasjonal forskningsgruppe overvintret i Alta og studerte nordlyset fra små trehytter som fungerte som observatorier.
Ekspedisjonens kunstner laget vakre litografier av nordlyset, som kanskje bidro til å vekke interessen for nordlyset ute i den store verden? De ble laget på bakgrunn av skisser som ble “krotet ned på blokken med frostbitte negler i vinternatten”, ifølge nordlysforsker Asgeir Brekke.
En viktig del av nord-norsk nordlysforskningshistorie er Den Norske Polarstasjon i Bossekop i 1882-1883. Den var ledet av Meteorologisk Institutt og var en del av det Internasjonale Polaråret. Her ble mange geofysiske fenomener studert, deriblant nordlys og jordmagnetisme.
Ved århundreskiftet i unionsoppløsningens tid var Norge opptatt av å vinne respekt ute i verden – og oppdagelser og ekspedisjoner var populært.
Den verdensberømte fysikeren og pioneren innen nordlysforskning, Kristian Birkeland, dro i 1897 fra Christiania til Finnmark for å se etter en fjelltopp som kunne egne seg for nordlysmålinger.
Turen ble dramatisk. Birkeland holdt på å omkomme i sterk vind og 25 kuldegrader på fjellet Beskades, og en assistent måtte amputere flere fingre. Men til slutt fant ekspedisjonen Haldde-toppen som de mente måtte være det optimale stedet for nordlys-observasjon. I 1899 fikk professor Birkeland Stortingets bevilgning til å kunne bygge observatoriet på Haldde-toppen, 900 m.o.h.
I 1902-03 etablerte Birkeland et nettverk av nordlysobservatorier i nordområdene med Haldde i sentrum. Med grunnlag fra denne forskningen, samt en ekspedisjon til Island, Svalbard og Novaja Zemlja, utgav han boka The Norwegian Aurora Polaris Expedition, som i dag er et klassisk verk for forskere over hele verden.
I 1910 bevilget Staten midler til fast drift og utvidelse av observatoriet på Haldde. Alta fikk dermed verdens første permanente nordlys-observatorium. Norge var blitt et pionerland innen geofysikk og meteorologi, og Haldde ble en fast arbeidsplass for noen av Norges og verdens forskere innenfor disse fagfeltene.
I tillegg til observatoriebygningen ble det oppført en hovedbygning med fire leiligheter, kontor og instrumentrom. Underjordiske ganger flrte til akkumulatorrom, vaskehus og badstu. Det ble anlagt kjørevei, og om vinteren gikk det transport langs en taubane. På det meste bodde det tre barnefamilier på Haldde, noe som er dokumentert gjennom bestyreren i denne tiden, Ole Andreas Krogness' flotte fotografier (se bilder under).
Krogness og kona Dagny flyttet opp på Haldde i 1912. Året etter fikk de selskap to andre vitenskapsmenn med familier. Krogness' første barn kom til verden i mai 1913. Den neste tida kom det flere barn, og til slutt var det en barneflokk på sju på fjelltoppen. Livet der oppe var nok preget av mennenes vitenskapelige arbeid og det tøffe klimaet, men med så mange barn må nok mer hverdagslige aktiviteter også ha satt sitt preg på hverdagen.
I nordlyssesongen bodde de alle på fjellet, men om våren da lyset tok over, flyttet familiene ned til Bossekop og Kåfjord. Mennene ville da i perioder oppholde seg på fjellet alene for å skjøtte det vitenskapelige arbeidet. På Haldde kunne været være svært tøft, og det kunne gå uker uten at barna kunne slippes ut på grunnn av fare for å blåse vekk! Bildet over viser en vårlig dag hvor stedet viser seg fra sin mer snille side og familiene tar en kaffepause i solveggen. På bildet ser vi boligbygget til venstre og Birkelands opprinnelige observatorium på toppen.
I etterpåklokskapens navn skulle det vise seg at det var både dyrt, upraktisk og faglig lite hensiktsmessig å ha et observatorium på et fjell 900 meter over havet. Ideen om å komme “tett på” nordlyset viste seg å ha liten betydning da forskerne fant ut at de fleste nordlys finner sted over 100 kilometer over bakken!
I 1917 fattet Stortinget beslutningen om å etablere et geofysisk institutt i Tromsø. Ved Prestvannet, utenfor bykjernen, reiste man i 1918 bygningen som på folkemunne bar navnet «Geofysen». Den skulle senere huse Værvarslinga for Nord-Norge, som ligger der fremdeles (se andre bilde i bildekarusellen under).
Da Geofysen ble etablert, ble Halddeobservatoriet underlagt den. Utover 1920-tallet var det en tendens til at nordlysforskerne oppsøkte Tromsø heller enn Haldde, og det førte til at fysikeren Lars Vegard skaffet midler til et nytt, større nordlysobservatorium i Tromsø fra amerikanske Rockefeller Foundation.
Nordlysobservatoriet på Haldde-toppen ble dermed nedlagt i 1926, og bygningene endte tragisk nok med å bli brent ned av den tyske okkupasjonsmakten i 1944. Bygningene har senere blitt restaurert.
Det nye Nordlysobservatoriet i Tromsø kunne høytidelig åpnes i 1930 (se første bilde i bildekarusellen under).
Fra 1930 og de neste tiårene, gjorde Nordlysobservatoriet seg verdensberømt gjennom sitt arbeid med observasjoner i nordlyssonen. Deriblant oppdagelsene av protonnordlys, Harang-diskontinuiteten, kartleggingen av nordlysspekteret, og etableringen av verdens lengste tidsserier av ozonmålinger og ionosfæresondinger.
Stedets betydning kan kanskje belyses gjennom hvem som satte navnetrekkene sine i gjesteboka ved 20-årsjubileet i 1950: Haakon R, Märtha, Olav, Ragnhild, Astrid og Harald.
Nordlysobservatoriet ble innlemmet ved Universitetet i Tromsø i 1972, og ligger i dag under Fakultet for Naturvitenskap og Teknologi ved UiT Norges arktiske universitet.
– Nordlysobservatoriet var en av pilarene da universitetet i Tromsø ble etablert, og miljøet var ett av de første instituttene ved universitetet, forteller Unni Pia Løvhaug, professor i romfysikk ved UiT.
– Det har vært et sentralt forskningsområde som har skapt svært sterke fagmiljøer, i tillegg til at det har bidratt med "spin off-effekter" som KSAT (Kongsberg Satellite Services) med over to hundre arbeidsplasser, sier Løvhaug.
Magnar Gullikstad Johnsen, forsker ved Tromsø Geofysiske Observatorium ved UiT, er enig i at nordlysforskninga har betydd mye for UiT og for landsdelen.
– Nordlysforskerene var tungt involvert i Komitéen for de vitenskapelige institusjoner i Tromsø - som jobbet for å etablere et universitet i Nord-Norge. Geofysisk Institutt med Vervarslinga for Nord-Norge, Nordlysobservatoriet, Lærerhøgskolen og Tromsø museum utgjorde da en basis for et akademisk liv i Tromsø. Dette styrket nok sjansene for at Universitetet i Tromsø omsider ble etablert i 1968, mener Gullikstad Johnsen.
– "The Auroral Observatory" ved UiT er også et velkjent navn i det internasjonale fagmiljøet og har her satt Tromsø og Nord-Norge på kartet, sier nordlysforskeren.
Nordlysforskere har faktisk også kommet til å spille en direkte rolle i internasjonal markedsføring av nordlyset. Det var en kollega av Johnsen fra Tromsø Geofysiske Observatorium, Truls Lynne Hansen, som tok i mot den britiske programlederen og skuespilleren Joanna Lumley, og jaktet på nordlyset sammen med henne på TV for noen år tilbake.
– Denne TV-sendingen som ble vist i Storbritannia i beste sendetid viste seg å gi en kraftig økning i nordlysturismen, smiler Gullikstad Johnsen.
Kilder: Magnar Gullikstad Johnsen og Unni Pia Løvhaug ved UiT, snl.no, Wikipedia, Nasjonalbiblioteket (nb.no), "Nordlysforskningens historie" av Per P. Aspaas, UiT.
Vil du vite enda mer om nordlysforskninga ved UiT? Les også: Når nordlyset kaller og Romfysikkstudentene Ingeborg og Kristine laget rom-app