Et barn i krigen

Gudbrandsdølens nordlyshistorie starter allerede i 1947, da Asgeirs mor får stilling som jordmor i Vågan. Sammen drar de nordover til Lofoten. Denne epoken bærer preg av boligbygging og gjenreisning av Nord-Norges brente byer. Men på himmelen danser nordlysets fire kulører uhemmet. Grønt. Rødt. Gult. Blått.

– Jeg erindrer at mor og jeg lå i snøen og laget engler mens vi så på nordlyset. Kanskje var det allerede da fascinasjonen for nordlyset begynte, sier Asgeir undrende.

Det ingen visste da, var at han som voksen skulle få en nøkkelrolle i oppbyggingen av fysikkmiljøet ved etableringen av et universitet i Tromsø i 1968. Han skulle også bli en av pionerene innen nordlysforskning. I Norge og i verden.

Noen år senere, da Asgeir kommer tilbake til Gudbrandsdalen, blir det raskt lagt merke til at han har endret sitt målføre fra midlandsmål til nordnorsk.

– Det skaffet meg litt ekstra oppmerksom da jeg kom tilbake, vil jeg tro, sier Asgeir.

Nordlysforskningen ankommer Tromsø

Nordlysforskning kan sies å være en av stolpene i forskning knyttet til UiT Norges arktiske universitet, og startet lenge før Stortinget vedtok å opprette et universitet i Tromsø, noe som skjedde 28. mars 1968.

Allerede i 1916 kontakter forskerne Ole Krogness (1886–1934) og Olav Devik (1886–1987) kapitalsterke personer og pressen i Tromsø til et møte. De ønsker midler til å etablere Geofysisk Institutt i Tromsø, senere omtalt «Geofysen». På kort tid samler initiativtakerne midler nok til å igangsette byggingen. Samtidig som senteret skal stå for den meteorologiske værvarslingen i Nord-Norge, får instituttet også ansvar for studier som omhandler nordlyset og magnetiske observasjoner.

Våren 1919 er driften allerede i gang, og på toppen av taket, på en spesialdesignet observasjonsplattform, utfører nordlysforskeren Krogness historiens aller første geomagnetiske målinger på Tromsøya.

Nesten samtidig med etableringen av Geofysen, skriver handelsmannen Hans A. Meyer (1865–1926) fra Mo i Rana en artikkel i «Tidens Tegn» den 10. oktober i 1918. Han argumenterer for at Nord-Norge bør få sitt eget universitet.

Artikkelen er i dag regnet som den første offentlige lanseringa av et universitet i landsdelen.

Asgeirs foregangsmenn

Nordlysforskningen i Tromsø tar enda et steg inn i den vitenskapelige verden da Det Norske Institutt for Kosmisk Fysikk (NIKF) blir opprettet i 1926. Statsinstitusjonen har hovedkontor ved Universitetet i Oslo og består av to avdelinger; Nordlysobservatoriet i Tromsø og Magnetisk Byrå i Bergen.

Allerede i 1927 blir den første bygningen reist på Nordlysobservatoriet ved Prestvannet på toppen av Tromsøya. Det var Lars Vegard (1880–1963) og hans forskningsteam som satte det hele i sving. Etter en søknadsprosess mottar Vegard 75 000 dollar fra amerikanske Rockefeller Foundation til etablering av det nye observatoriet. Fysikeren Leiv Harang (1902–1970) blir bestyrer for Nordlysobservatoriet og leder også institusjonen gjennom vanskelige krigsår.

Ved Nordlysobservatoriet ønsker forskerne å observere nordlysets forskjellige former, intensitet, hyppighet, bevegelser, lysintensitet og lysfordeling. 

Harang blir senere betegnet som «ionosfæreforskningens far» av Asgeir Brekke, og i 1930 publiserer Harang og teamet hans de første resultatene ved Nordlysobservatoriet. Særlig spennende beskrives hans arbeid om forståelsen av nordlysets plutselige bevegelser.

– Harang var et forbilde for meg, fordi han evnet å knytte variasjoner i ionsfæren til praktiske utfordringer knyttet til telekommunikasjon, forteller Asgeir.

Sammenkoblingen eller forståelsen mellom romvær, altså skiftende forhold rundt jorda, og telekommunikasjon er like aktuell i dag. For en dypere kunnskap og jakten på detaljer i romværet, er den planlagte infrastrukturen EISCAT_3D som bygges i Ramfjordmoen en forlengelse av Harangs tanker. 

Etter Universitetet i Tromsøs opprettelse i 1968, blir Nordlysobservatoriet raskt innlemmet i universitetsstrukturen og er den dag i dag én av grunnpilarene i institusjonen.

Forskerne tilknyttet NIKF kom titt og ofte med publikasjoner om sitt forskningsarbeid. Nylig fant formidlingsrådgiver Per Helge Nylund, ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet et gammelt brev inne i en av disse publikasjonene. Brevet forteller oss noe om samvittigheten og seriøsiteten bak deres arbeid. Brevet er sendt til fysiker og nordlysforsker Lars Vegard (1880–1963) av fysiker Ole Krogness (1886–1934).

Se Helge Nylund fra Tromsø Museum – Universitetsmuseet lese fra brevet her: 

Et fredet og spennende sted

Takket være Tromsø Museum – Universitetsmuseet, som blir en del av universitetet i 1976, er mye av nordlysets historie bevart – spesielt da innen formidling med Nylund i spissen. Datainnsamling, instrumenter og sikring av andre materielle verdier er det Tromsø Geofysiske Observatorium som er ansvarlig for. 

Men historien om nordlysforskning i Nord-Norge handler også om steder. Og om bygninger.

For å sikre Nordlysobservatoriets kulturhistoriske og arkitekturhistoriske verdi, blir derfor bygningen fredet med bakgrunn i landsverneplanen for Kunnskapsdepartementet i 2014. I tillegg til hovedbygningen, gjelder fredningen også det såkalte absolutthuset og variometerhuset som ble oppført i 1928–1929. I en forskrift om fredningen, skriver Riksantikvaren at «det er unikt at en slik institusjon er bevart komplett med teknisk/vitenskapelig spesialfunksjon». Videre fremkommer det at «hver enkelt bygning og anlegget fremstår som tydelig historiefortellende kulturminner, med høy opplevelses- og kunnskapsverdi».

Det står også godt i stil med følelsen man får idet man begir seg oppover bakken i Prestvannvegen 40 med hovedbygningen på venstre hånd; en utforskertrang eller en lengten etter mer kunnskap. En følelse av at man burde hengi seg til vitenskapen.

Det finnes gamle bilder fra området ved Nordlysobservatoriet. Nylund beskriver et forholdsvis bart område med få trær og busker, men i dag, 90 år senere, har trærne ved observatoriet vokst langt over hustaket.

På enden av veien ligger et lite, beskjedent hus som eies av Kartverket. Det spesielle er at bygningen gir spesifikk geografisk informasjon.

– Huset indikerer det nordligste punktet på den europeiske hovedmeridianen. Herfra samler Kartverket inn astronomiske målinger med jevne mellomrom. Dette er det punktet som definerer hvor Tromsø er i verden, forteller forsker Magnar Gullikstad Johnsen, som var den siste som hadde kontor i det gamle Nordlysobservatoriet.

Magnar er også den som skal ta nordlysforskningen i Nord-Norge videre.

Når Asgeir i dag, en mannsalder senere, trår inn i Nordlysobservatoriet, åpner han først døren til sitt aller første kontor.

Det blir stille.

Rommet har endret seg, siden sist han så det. Han ser seg rundt og begynner å fortelle om hvordan det så ut da han gikk inn døren for 52 år siden.

– Jeg husker den stolte følelsen av å bli tildelt kontor vegg i vegg med direktøren, sier han.

Den unge nordlysforskeren Gullikstad Johnsen viser vei. Ikledd alpelue, svart kåpe og blanke skinnsko. Han, forskeren med tiden fremfor seg, er den eneste med nøkkel til de gamle, fredede husene.

Vi må gjennom fire dører for å komme inn i rommene i det vesle, gamle variometerhuset. Den ytterste veggen er nesten 1,5 meter tykk og isolert med torv. Torvet bidrar til at temperaturen i bygningen er mest mulig stabil. Om vinteren holdes kulden ute, mens varmen holdes ute om sommeren. Alt for at forskningen skulle bli mest mulig nøyaktig.

Her er vitenskapens grunnprinsipper ivaretatt: gyldighet, pålitelighet og overførbarhet.

Bygningens arkitektoniske uttrykk er den samme som da det ble oppført, med laftet innside. Det er lavt under taket, de mekaniske instrumentene står fremme, og marmorsøyler fra Italia setter fortsatt sitt preg på rommene.

Spesielt er det også at ingenting i bygget er magnetisk, for ikke å forstyrre målingene. Til og med nøkkelen er laget av messing. Ved hjelp av et lodd kan instrumentene aktiveres, også i dag.

– De fungerer fortsatt, men i dag registrerer vi magnetfeltet digitalt og benytter en fundamental annen måte å måle på, rent teknisk, forteller Gullikstad Johnsen.

– Jeg har også brukt en del av dataene fra disse instrumentene, tilføyer Asgeir.

Det mest iøynefallende er angivelig Eschenhagen variometeroppsett som står i et av observasjonsrommene. Der inne, er selv de de mest sensitive målingene forrettet.

Langt inne i det gamle Nordlysobservatoriet finnes også et helt spesielt rom: «The aurora watchroom». Det var her selveste observatøren, han som overvåket nordlyset, hadde sitt kontor.

Rommet vender mot nord, men har også vinduer mot øst og vest. På den ene langveggen ble det i 1928 montert et pendelur som beskrives som selve hjerte i bygget. Alle instrumentene var til enhver tid koblet til tiden som klokken viste. Den sørget dermed for at tidssignalet til alle dataene som ble innhentet, var det samme på alle instrumentene.

Når nordlyset danset i vinternatten kunne observatøren finne frem instrumenter og trille dem ut på observasjonsplattformen på utsiden av bygget. Om det var riktig kaldt, var forskerne ofte kledd i ulvepels for å holde varmen under arbeidet.

En bauta til ære

I 2016 avduket Teknisk-naturvitenskapelig forening en bauta ved Nordlysobservatoriet i Tromsø, til heder og ære for byens nordlysforskning. På den ene siden står det skrevet:

«Her fant jeg nettopp det terreng og den tomt jeg håpet å finne. Jeg tror vi kan være enige om at det var et lykkelig valg», skrev forsker Lars Vegard i 1927.

Vegard, som fra 1906 var Olaf Kristian Bernhard Birkelands assistent, var meget opptatt av det optiske eller visuelle ved nordlyset. Allerede i 1911 skrev han avhandlingen «The Alpha Theory of Aurora Borealis» i det engelske tidsskriftet Nature.

– Vegard oppdaget et nordlys vi ikke visste at eksisterte, nemlig proton-nordlyset, forteller Gullikstad Johnsen. 

I ettertid er dette kjent som et viktig vitenskapelig fremskritt i historien om nordlyset: At det Vegard omtaler som alfastråler, altså positive ioner, også kan forårsake nordlys. Konsekvensen av Vegards avhandling var at Birkelands nordlysteori måtte utvides, fremkommer det i boken Lars Vegard – mennesket, forskeren og læreren.

Birkeland (1867–1917) på sin side, mente at nordlyset oppstod som en følge av elektrisk ladede partikler som beveger seg fra sola under innvirkning av jordas magnetfelt.

Vegard oppdaget også at proton-nordlyset ikke kan sees med det bare øyet, fordi intensiteten er lavere enn øyets terskelverdi. I 1940 og 1941 observerte likevel Vegard hydrogenlinjene i nordlyset fra Nordlysobservatoriet i Tromsø, skriver forfatter Alv Egeland i samme bok.

I løpet av sin karriere kartlegger også Lars Vegard fenomenets fargespektrum.  

En av skolens beste eksamener

Selv om Asgeir i dag er 76 år gammel og professor emeritus ved UiT Norges arktiske universitet, var det aldri noen selvfølge at akkurat han skulle få mulighet til å vie livet sitt til vitenskap.

Interessen for å lære kjenner Asgeir på allerede som elev ved framhaldsskolen. Samtidig kommer også interessen for engelsk snikende. For at landsungdommen skulle få mulighet til å studere ved et universitet, blir Gudbrandsdal offentlege landsgymnas opprettet etter mange års arbeid i 1946. Fra Lesja drar Asgeir lenger ned i dalen i 1957 og til Vinstra, for å prøve seg på opptaksprøven. Elever fra andre steder i Gudbrandsdalen og resten av Oppland – og fra Nord-Østerdal, Oppdal og Nord-Vestlandet strømmer til Vinstra. Av i alt 120 elever som søker seg inn, er Asgeir én av 25 elever som avlegger god nok teoretisk prøve i to hele dager.

Interessen og talentet for matematikk modner også i denne perioden. Da han avlegger examen artium i 1961, er hans prøve utpekt som en av eksamenene med aller best resultat gjennom skolens historie.

– Jeg var stolt da jeg kom inn. Vi merket at det var en viss beundring for de som klarte å komme seg inn og som etter hvert kunne dra hjem med rød lue. På dette tidspunktet var målet mitt å bli fysikklærer på gymnaset. 

– Så mammaen din også på utdanning som viktig?

– Ja, hun gjorde det, og hun var klar over at det var vanskelig å få en utdannelse, sier Asgeir.

Hjelpen fra ei tante i Oslo skal hjelpe ham videre inn i en utviklende tid, og Asgeir skal komme til å legge grunnlaget for en stor forbedring av nordlysforskning i Norge.