– Beretningen består av bare noen få tekstsider, men den innholder mye informasjon både om økonomi, geografi og folkeslag i nord på den tiden, sier Inger Storli, som i fjor ga ut boka Ottars verden. En reiseberetning fra 800-tallet.

Les også: Saklig og seriøst, men underholdende om Ottar

I hele sitt arkeologiske forskerliv har Inger Storli vært interessert i vikingetiden. Ottars beretning er en av de mest sentrale og siterte kildene vi har fra den tiden, og dermed et nærliggende emne å skrive bok om. 

– Det er mange som har hørt om Ottar, men de kjenner kanskje ikke tiden han levde i veldig godt. Jeg fikk en idé om å følge han på hans reiser, men ønsket å legge mer vekt på datidens samfunn enn på Ottar som person. Hva preget tiden han levde i og stedene han besøkte? Hva tok han med seg tilbake til nord? spør Storli.

Hun forteller at reisene på 800-tallet ikke hadde det samme opplevelsesaspektet ved seg som dagens reiseskildringer.

– De dro ut for å herje og plyndre, men også for å handle med varer. Men i likhet med dagens reisende ble nok også Ottar som person preget av møtet med verden utenfor. Vikingene høstet kunnskap og erfaringer på sine reiser som ga grobunn for endringer hjemme, sier Storli.

Blir aldri lei Ottar

Vi vet ikke om Ottar kom hjem. Historien om Ottar stopper faktisk hos kong Alfred. Slo han seg ned der? Det er i det hele tatt mye vi ikke vet om Ottar. Verken hvor i Hålogaland han kom fra, omstendighetene rundt besøket hos kong Alfred eller hvor etterrettelig detaljene ved beretningen faktisk er.

Les også: Finnsnes kapret Ottar

Men i motsetning til sagalitteraturen, som ofte ble skrevet flere hundre år etter at hendelsene de omtaler fant sted, er Ottars beretning en samtidsberetning. I den forstand kan den også betraktes som en historie fra virkeligheten, ifølge Inger Storli. Hun mener det er liten grunn til å tvile på hovedtrekkene i beretningen.

– Ottars beretning er ikke bare en beskrivelse av hans eget Hålogaland, men i stor grad en beretning om Ottars egen dannelsesreise, sier hun. 

Les begynnelsen på beretningen: 

Ottar berettet at han bodde nordligst av alle nordmenn. Han sa at han bodde på nordkanten av landet (...) nordenfor var landet øde bortsett fra at finnene her og der holdt til for å drive jakt og for å fiske i sjøen om vinteren. Han sa at han selv ville undersøke hvor langt landet strakte seg mot nord, og om det bodde mennesker nordenfor denne øde strekningen. Han fór deretter nordover langs landet, og i tre dager hadde han det øde landet til styrbord og havet til babord. Da var han kommet så langt nord at hvalfangerne ikke pleide å fare lenger. Videre seilte Ottar langs kysten av Finnmark og Kolahalvøya, og deretter inn i Kvitsjøen og et stykke opp langs Dvina.

På den andre siden av elva var landet bebodd. Det var det første bebodde landet han kom til etter å ha seilt hjemmefra. Bjarmene hadde dyrket sitt land godt, men dit torde han og mennene hans ikke komme. Trefinnenes land derimot var øde, unntatt der jegere, fiskere og fuglefangere holdt til. (...) Det forekom ham at bjarmene og finnene snakket samme språk. Hensikten med å dra dit var først og fremst å fange hvalross, for disse dyrene har meget edelt bein i tennene sine, og huden egner seg godt til å lage skipstrosser av. Han hadde mye av den rikdommen som de folkene har, nemlig ville dyr som kalles rein. Da han drog til kongen, eide han seks hundre tamrein, ukjøpte reinsdyr, derav seks lokkerein. De er meget kostbare hos finnene, fordi en med hjelp av dem fanger villrein. Han var den fremste i landet, men eide likevel ikke mer enn 20 kyr, 20 sauer og 20 griser. Det lille han pløyde, pløyde han med hest. Den viktigste inntektskilden for innbyggerne der er en avgift finnene betaler. Den består av dyrefeller, fuglefjær, hvalbein og skipstau av sel- og hvalross- skinn. Hver betaler etter sin stand; den fornemste må utrede 15 mårskinn, fem reinfeller, en bjørnefell, 10 ember fjær, en kjortel av bjørne- eller oterskinn og to tau, ett av hvalross og ett av selhud.

Han sa at Nordmannaland var meget langt og smalt, og alt dyrkbart land lå ved sjøen, og ennå er mange steder svært fjellfylt. Østafor ligger ville fjellstrekninger (...) imot øst er det bebygde landet bredest (...) deretter ligger på den andre siden av fjellstrekningen Svialand langs dette landets søndre del, og langsmed den nordre del ligger Kvenland. Ottar sa at landsdelen der han bodde, het Hålogaland, og at ingen bodde nordafor. Men på den sørligste kanten av landet er det en havn som heter Skiringssal; dit kunne en seile på en måned når en søkte havn om natten og hadde gunstig vind om dagen. Hele denne tiden skal en seile langs landet; da har en til styrbord først Island, derpå de øyene som ligger mellom Island og dette landet, inntil en kommer til Skiringssal; til babord har en Nordvegr (Nordveien).