For på tross av å bekrefte grenser for bosetning, fredelig sameksistens og rett til fri handel, var virkeligheten også preget av rivalisering, ekspansjon og stridigheter. Det er nærliggende å sette mangeromshusene i sammenheng med denne nye og turbulente situasjonen.

For å finne ut mer om dette skal vi se nærmere på undersøkelser foretatt av mangeromsanleggene i Skonsvika og Kongshavn i Berlevåg kommune.

Skonsvika

Skonsvika er ei brei nordvendt vik som ligger 3,5 kilometer vest av Berlevåg.

Mangeromsanlegget ligger relativt lunt til på østsiden av vika, like ved utløpet av Skonsvikselva, og med Svartnesodden som en beskyttende arm mot vær fra øst og nordøst. Anlegget består av minst 18 rom omgitt av en voll, og dekker et areal på nærmere 700 m2.

Mange av rommene er forbundet gjennom en korridor som løper østover fra et felles inngangsparti på sjøsiden. På sørsiden er det et stort rom med separat inngang, som trolig har tjent som fjøs. En liten prøvegravning avdekket en mengde bein av lam, trolig fra et komplett individ.

Utenfor mangeromsanlegget er det flere andre strukturer, blant annet tufta av et 14 m langt og svært smalt naust.

Utgravningene omfattet en sjakt på 40 x 2 meter gravd tvers gjennom anlegget, samt en mindre sjakt i inngangspartiet.

I den nordre delen av hovedsjakta ble to rom avdekket. Det ytterste hadde vegger av torv og stein, mens det innenfor var bygd av tre. Begge hadde store hjørneplasserte ovner av stein.

Hjørneildsteder er nærmest ukjent i nordnorsk byggeskikk fra middelalderen, men er vanlig i russisk og karelsk byggeskikk samt i byarkitektur sør i Skandinavia.

Innenfor de to rommene var det et åpent område med en stor frittstående steinovn og flere møddinger med mengder av dyre- og fiskebein. Her var det også diverse groper som trolig er brukt til beredning og garving av skinn.

Sammenholdt med mikromorfologiske analyser av jord og sedimenter, viser disse sporene at det var et omfattende produksjonsområde inne i selve anlegget.

Sjakten som ble gravd i inngangspartiet til anlegget, avdekket plankegulv, steinmurte vegger på begge sider, og en overbygning av hvalbein og tømmer. Korridoren som fortsatte innover i anlegget virker å ha vært konstruert på samme vis.

Undersøkelsene viser at aktiviteten i Skonsvika startet omkring år 1200, men hadde i oppstarten preg av kortere sesongbasert drift. Etter hvert ble oppholdene mer permanent, og det ble etablert bygninger, ovner og groper for tilberedning av fisk og pelsverk.

På slutten av århundret var aktivitetene blitt omfattende, og mangeromsanlegget hadde nå fått sin endelige form. En ytre steinmur hadde også blitt bygd omkring anlegget. Funn av treverk ved muren kan tyde på at det har vært et gjerde eller en slags palisade på toppen av muren. 

På begynnelsen av 1400-tallet går aktiviteten tilbake og rundt 1450 er mangeromsanlegget i Skonsvika lagt øde.

Kongshavn

Kongshavn ligger 4.3 km øst av Berlevåg. Navnet viser til en liten vestvendt keile på en værutsatt og forreven kyststrekning i området ved Kjølnes fyr.

I likhet med Skonsvika er mangeromsanlegget i Kongshavn usedvanlig stort og komplekst. Det huser minst 20 rom og dekker et areal på omkring 900 m2. Anlegget er bygget på en gammel strandvoll.

På nordøstsiden er det en murt adkomstvei fra landsiden, mens hovedinngangen til anlegget er mot sjøen i nordvest. Rommene i sørvestdelen fremstår klarest, med kraftige, steinbygde, veggvoller, noen med hvalbein stikkende ut. Enkelte rom har separate innganger. I de nordlige og nordøstlige delene er omrisset mer diffust, ettersom rommene her delvis er blitt fylt igjen i nyere tid.

Rundt 30 meter øst for anlegget ligger en velbevart steinforet brønn, den eneste kjente fra middelalderen i Nord-Norge.

Utgravningen omfattet en 30 x 2 meter lang sjakt anlagt gjennom den sentrale østlige delen av anlegget. I alt avdekket sjakten vegger og gulv i seks rom. Funnene, samt forskjeller i størrelse og form, viser at rommene har blitt brukt til ulike formål, som bolig, kjøkken (eldhus), lager, og fjøs.

Mikromorfologiske analyser av organisk materiale ga hint om det siste, gjennom påvisning av omdannet møkk fra bufe i ett av rommene. Beinmateriale fra avfallsdynger viser da også at man både her og Skonsvika har holdt bufe i form av sau/geit og gris.

Mattilgangen ellers synes også å ha vært temmelig lik. I avfallsdyngene fra begge anleggene finnes bein av lokal fauna som sel (havert og steinkobbe), hval, rein, og fugl (gjess, ærfugl, alkefugler, lunde og rype). Men mest av fisk, og først og fremst torsk, hyse, og kveite.

Til forskjell fra Skonsvika er det lite som tyder på produksjon utover matauk i Kongshavn. En annen forskjell er at anlegget her ble bygget i tilnærmet full skala fra starten av. Bruken av stein og hvalbein som byggemateriale har også gitt anlegget en mer massiv framtoning enn det i Skonsvika. Innvendig hadde rommene veggpanel og planke- eller hellelagte gulv, mens bygninger av tre, som i Skonsvika, var fraværende. Interessant nok hadde også rommene her hjørneildsteder, om enn i noe varierende utforming.

Karbondateringer og funn viser at mangeromsanlegget i Kongshavn kom til på begynnelsen av 1200-tallet. Den mest intensive bruken var i det påfølgende århundret og seinest rundt midten av 1400-årene var også dette anlegget lagt øde. Deler av det ble gjenbrukt på 1500- og 1600-tallet, men denne bosetningen hadde ikke sammenheng med anleggets opprinnelige bruk.

Kongens havn?

Mangeromsanleggene i Kongshavn og Skonsvika er uttrykk for en nokså bemerkelsesverdig situasjon. Ikke bare ligger de to mangeromsanleggene, som er de største vi kjenner, mindre enn 8 km fra hverandre. De var også i bruk samtidig over en periode på minst 150 år.

Dette blir ikke mindre oppsiktsvekkende når undersøkelsene viser at de med stor sannsynlighet er etablert av folk med ulikt kulturelt opphav og med rivaliserende økonomiske og politiske ambisjoner. 

Utgravningene i Kongshavn ga en rekke funn assosiert med norrøn kultur. Baksteheller til å steke flatbrød er typisk eksempel på det.

Flatbrød var en viktig del av norsk kosthold og ble i middelalderen bakt på tynne, runde heller av grønnskifer. Mesteparten av denne skiferen kom fra en forekomst i Kvinnherad kommune, Hordaland, og herfra stammer mest sannsynlig også bakstehellene i vårt materiale. Totalt 71 bakstehellefrag-menter ble funnet i Kongshavn, mot bare åtte i Skonsvika.

Gjenstander av kleberstein tyder på lignende forbindelser. Slike ble utelukkende funnet i Kongshavn i form av skår av kar samt fiskesøkker. Kleberbrudd med spor etter uttak av kar kjennes ikke nord for Salten, og særlige konsentrasjoner kjennes fra nordre Rogaland og Hordaland. Alle de syv fiskesøkkene funnet i Kongshavn var laget av kleber. Her ble det videre funnet bryner som med stor sannsynlighet stammer fra brudd i Telemark. To dekorerte kammer av gevir er også av norrøne typer, og trolig laget på Vestlandet.

Flere funn fra Kongshavn viser forbindelser til middelalderens urbane kultur og sosiale eliter i sør. Dette omfatter blant annet fem sjakkbrikker i bein og gevir lik skandinaviske typer fra 1200-tallet. Slike kjennes blant annet fra utgravninger i Trondheim. Sjakkbrikker fra middelalderen er det ellers bare funnet 17 av i Nord-Norge. En dobbelt ringspenne av en form som var vanlig i Nordvest-Europa i høymiddelalderen hører også med til dette bildet.

Mer spesielt er to sjeldne fingerringer av en type som det bare kjennes fire andre av i Norge, og som kan ha vært tiltenkt sosiale funksjoner som statusgaver og paktsegl i forbindelse med handel eller inngåtte avtaler.

I den sammenheng kan også nevnes funnet av falkebein i et av rommene i Kongshavn. Denne sky fuglen har neppe endt opp her av seg selv, og beinene er trolig fra et individ som har dødd i fangenskap.

Jaktfalker var viktige som høystatusgave i vikingtid og middelalder, og ble en viktig handelsvare fra Norge. Ideelt sett skulle jaktfalker fanges etter at de hadde lært seg å jakte, men videre temming ble da krevende og langt de fleste døde i prosessen.

En sørlig og urban tilknytning kan også hjørneildstedene være et uttrykk for. I en norsk kontekst var slike primært forbeholdt byarkitektur i sør, og i nordnorske middelalderhus ellers var ildstedet plassert midt i rommet. Et annet eksempel er en tappekran for øl av kobber, trolig av nordtysk opprinnelse, som også er funnet i bosetningslag fra middelalderen i Bergen og Oslo. Interessant er likeledes funnet av frø av bjørnebær, som normalt ikke vokser lenger nord enn til kysten av Møre.

Den markerte norrøne kulturtilknytningen, høystatusfunn, og anleggets massive framtoning, peker i retning av at stedet var «kongens havn» – et støttepunkt for norske styresmakters interesser i Finnmark.

Russisk pogost?

Undersøkelsene i Skonsvika ga et ganske annet bilde. Som allerede nevnt er norrøne gjenstandstyper enten fraværende eller svært sjeldne i materialet herfra.

For eksempel ble det funnet et tilsvarende antall fiskesøkker som i Kongshavn, men samtlige av disse er laget av lokale bergarter som sandstein og kvartsitt. Til gjengjeld er det funn som knytter an til russisk område, dette gjelder blant annet keramikk (svartgods) og en spesiell type beltespenne. Bruken av hjørneildsteder er her, gitt deres form og konteksten ellers, naturlig å relatere til karelsk og russisk byggeskikk. Slike ovner sees gjerne som uttrykk for russisk og karelsk ferdsel i nord («russeovner»).

Det er også interessant at arbeidsredskaper av jern, som (sau)sakser, kniver, ildstål, økser og fiskekroker ble funnet langt hyppigere eller utelukkende her. Dette samsvarer godt med inntrykket av anlegget i Skonsvika som mer rettet mot produksjon enn det i Kongshavn, og som for en stor del synes rettet mot bearbeiding av pelsverk for videre transport og handel. Bein fra møddingene tyder på at skinn fra rein, rev og oter har vært beredt, men trolig var ferdig flådde reinskinn brakt inn utenfra langt viktigere.

På samme tid foregikk det en svært omfattende samisk villreinfangst ved Gollevárri mellom Tanaelva og Varangerbotn, og også i de mer nærliggende fangstsystemene på Varangerhalvøya, som på Rákkočerru, Njoaskoaivi og Noidiidčearru. Kanskje var denne fangsten avgjørende for det russiske nærværet her.

Et funn i Skonsvika av liten rektangulær beinpinne med hull for feste og 39 innskårne hakk, kan vitne om pelshandelens betydning. Antall hakk, minus ett – som kan skyldes at den ikke var ferdig, tilsvarer bunt- og verdienheten «Tømmer» (40 stk). Denne kjennes blant annet fra neverbrev fra Novgorod, og bunter med 40 skinn var den vanlige standarden for russisk pelshandel i mellomalderen. Pinnen fra Skonsvika kan følgelig ha vært en merkebrikke til en bunt pelsverk klar for utskipning.

Med sin østlige tilknytning og økonomiske orientering, er det uansett fristende å tolke mangeromsanlegget i Skonsvika som en «pogost» for Novgorod, altså en handelsstasjon og bosetning som kanskje også ivaretok administrative funksjoner.

Samisk involvering

Så langt har arkeologien om disse to anleggene handlet om de som kom utenfra og tok seg til rette her. Det er på ett vis naturlig ettersom anleggene, og mangeromstuftene mer generelt, utvilsomt er avtrykk av fremmed tilstedeværelse. Men samtidig handlet denne nettopp om tilgang til ressurser og herredømme over andres land.

Mangeromstuftene var gjennomgående anlagt på steder der det fra før av var samisk bosetning, så også i Kongshavn og Skonsvika. Hvordan forholdt man seg til de som allerede bodde her og hvilke arkeologiske spor har vi eventuelt av deres involvering? Fra utgravningene er det funn som tyder på samisk tilstedeværelse i mangeromsanleggene.

I Kongshavn ble det funnet to amuletter laget av dyretenner, henholdsvis fra bjørn og sel. Slike dyreamuletter kjennes fra ulike samiske kontekster, men er ikke vanlige i norrøne.

I begge anleggene ble det funnet stykker av klipt kopper. Dette en funntype som er svært vanlig på samiske boplasser og offerplasser fra vikingtid til tidlig nytid, og antas brukt blant annet i rituelle sammenhenger. Mer spesiell er en beingjenstand fra Skonsvika, trolig et forarbeid til et veskelås, som er dekorert med tradisjonelt samisk flettverksmønster (se vignettbilde).

Flere av funnene relatert til fiske som kan knyttes til lokal samisk deltagelse, spesielt i Skonsvika. Det gjelder de nevnte fiskesøkkene av lokalt materiale, og en av fiskekrokene var festet til snøre lagd av dyresene som var kveilet opp langs stammen. Ettersom fiskesnører på denne tiden gjerne var laget av bast eller hamp, kan det vise til lokale samiske tradisjoner.

Nausttufta i Skonsvika er også av en type som samsvarer mer med samiske nausttufter og båttyper enn norske. Naust er ellers ikke kjent fra russisk og karelsk område.

Men det finnes også andre interessante spor.

I analysene av beinmaterialet fra de to mangeromsanleggene ble det nemlig oppdaget en helt lik og særegen praksis for hvordan fisk er blitt sløyet. Dette gjelder dels for kveite, men mest karakteristisk for torsk og hyse der blant annet det store skulderbeinet (Cleithrum) systematisk er skåret eller hugget rett over.

Dette er ikke observert spor av en slik praksis i materiale fra norske og nord-atlantiske boplasser, og heller ikke fra russisk område. Imidlertid er helt identiske teknikker for sløying av fisk påvist i materialet fra Šákkošnjárga, en samisk boplass fra seinmellomalderen i Varanger. Mye tyder derfor på at sporene i beinmaterialet gjenspeiler lokale samiske måter å håndtere fisk på.