Hva skal inn her?
For polarkvinnene på 1900-tallet var Arktis eventyr, forskning og fangst, men også scene for politisk aktivisme, barnefødsler og kunst.
– Når vi innlemmer kvinnene i polarhistorien, begynner vi å se annerledes på det polare. For eksempel, hva vil det si å være helt alene på en fangsthytte i Arktis, uten kontakt med andre mennesker i lange perioder, mørkt hele døgnet og med fare for å bli innesnødd? Menn på overvintring har også erfart denne totale ensomheten og utsattheten, men kanskje skriver kvinnene mer åpent om hvordan det oppleves, sier Anka Ryall, professor emerita ved UiT.
I hennes nye bok skriver hun kvinnene inn i norsk polarhistorie, og vi får oppleve det polare gjennom deres blikk.
“Dagene er oplevelser, eventyr”, skriver geologistudenten Brit Hofseth i dagboken sin sommeren 1939 i det hun seiler inn i drivisen på Grønland, “det skjønneste man kan se”.
Hofseth er sammen med en gruppe breforskere som har seilt nordvestover i regi av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU), forløperen til Norsk Polarinstitutt.
Ankomsten til øya skuffer ikke: "Naturen overgikk mine dristigste forventninger”, og enkelte dager er det “herlig sol, vidunderlig landskap, blikkstille blå fjord.”
Samtidig opplever hun det grønlandske landskapet som en enorm “isørken”: “Dette her er så underlig stort at man føler seg maktesløs ... Det er tungt, ikke noe smil. Alvorlig, fjern, utilnærmelig.”
– Dagboken til Brit Hofseth er unik. Den gir innblikk i tankene til en engasjert student med fasinasjon for det arktiske. Hun er den eneste av de norske polarkvinnene som har skildret en Grønlandsekspedisjon i sanntid, sier UiT-professor Ryall.
Hofseth er dessuten den første ugifte kvinnen som får være med NSIU på forskningsekspedisjon.
– Og det er med nød og neppe, for året før har NSIU-lederen Alfred Hoel nektet en tysk journalist å ta med ektefellen, fordi da må mennene ta hensyn til damene, og det vil spolere følelsen av frihet og eventyr om bord, forteller Ryall.
Forskningsprosjektet til Hofseth blir spolert da hun skjønner at to sveitsiske forskere har kommet henne i forkjøpet og gitt en forklaring på området, men det legger ingen demper på oppholdet.
Gjennom dagboken får vi bli med på flere eventyr, blant annet da hun inviterer den berømte isbjørnjegeren Henri Rudi og fangstmannen Gerhard Antonsen, som har overvintret på Grønland i syv år, på eggedosis og røyk i teltet sitt.
Og vi får også være med når hun legger ut på en strabasiøs tur opp breen Vintergata (Skillegletsher) på Calveringøya, helt alene.
“Det var underlig å gå der mellem de praktfulle, ubarmhjertig ville fjellene med breer styrtende ned fra sidene mot Vintergatan. (…) Følte det så rart at jeg gikk der i det store øde alene. Det minnet meg om polarforskere som har gått og slitt sånn for livet. Og det minnet om det hvite helvede”, skriver hun i dagboka 2. august 1939.
Turen blir krevende. Hun må forsere både breelver, bresprekker og bratte urer, og hun blir skremt når isblokker smelter og faller ned: “Så kom en fæl og nifs bit igjen. En altfor bratt moreneur fra en bre. Den endte i et grønt vann langt nede.”
Fire dager varer turen, og til tross for at hun kjemper med både seg selv og naturen, tar den aldri knekken på fasinasjonen hun føler for det arktiske.
Les også om forskertalentet som ble redusert til en femme fatale.
En som deler Hofseths arktiske fasinasjon, er amerikanske Louise Arner Boyd. Allerede i 1931, åtte år tidligere, har hun arrangert sin første av fire forskningsekspedisjoner til Nordøst-Grønland. Før det har hun vært flere ganger på Svalbard og hatt en sentral rolle i letingen etter Roald Amundsen.
Som kvinnelig ekspedisjonsleder, blir hun lagt merke til.
– Hun er en unik skikkelse i polarforskningen i mellomkrigstiden og blir i amerikansk presse omtalt som dronningen av Arktis, forteller Ryall.
Kanskje er det en søken etter mening etter at hun mister foreldrene sine som 32-åring, som gjør at hun bruker hele arven sin på arktiske ekspedisjoner, spør Ryall i boken.
Like fullt, ett hovedformål med ekspedisjonene er å kartlegge de geografiske forholdene på Nordøst-Grønland.
På 1930-tallet er det kjent at isbreene smelter som følge av klimaendringer. Spesielt i Arktis kan man observere at isbreene krymper og trekker seg tilbake, noe som blir sett på som et tegn på polar oppvarming. Det er økt vitenskapelig interesse for å studere brefronter, men det mangler kunnskap og topografiske kart. Her finner Boyd sitt oppdrag som fotograf.
Over alt der ekspedisjonen går i land, drasser hun med seg tungt utstyr til definerte utkikkspunkter og tar hundrevis av bilder av de isdekte landskapene. I tillegg gjør hun detaljerte geologiske og botaniske undersøkelser av brefrontene.
Fotografiene blir brukt til å utarbeide detaljerte kart, og kunnskapen om landskap, isforhold og breformasjoner blir etter hvert formidlet til både allmennheten og studenter innen glasiologi, gjennom to rikt illustrerte bøker.
– I senere tid har arbeidet hennes fått fornyet aktualitet, fordi man ved å skanne fotografiene og sammenlikne dem med bilder fra i dag, viser både issmeltingen over tid og gir oss kunnskap om utviklingen framover, forteller Ryall.
Her kan du se noen av bildene til Louise Boyd: UWM Libraries Digital Collections.
Allerede på 1920-tallet, før Hofseth og Boid drar til Nordøst-Grønland, foregår det en suverenitetsstrid mellom Norge og Danmark om hvem som eier området. Begge landene styrker sin tilstedeværelse med økt nærings- og fangstvirksomhet, og hjemme i Norge vokser en nasjonalistisk aktivisme fram.
Blant de som engasjerer seg sterkest i saken, er journalisten Ella Anker.
– Selv om hun aldri har vært på Grønland, er hun ideologisk overbevist om at øya tilhører Norge, forteller Ryall.
I 1923 skriver hun pamfletten Grønland for Norge, der hun maner til kamp for nasjonale rettigheter i møte med “dansk maktsyke og chauvinisme”. Hun kjemper for “Norges rett til Eiriks Raude’s land” og tar kraftig til motmæle når Fridtjof Nansen hevder at “Landets rettmessige eiere er eskimoene”.
I flere år agiterer Anker både nasjonalt og internasjonalt for Norges rettigheter i Grønlandssaken, men som kjent taper hennes side i Haagdomstolen i 1933 og Grønland blir underlagt dansk suverenitet.
Anker legger likevel ikke inn årene. I 1951, da hun er over 80 år, skriver hun til sin venn, NSIU-lederen Adolf Hoel: “Min plan for framtiden er: Ikke i nogen form frasi oss vårt juridiske moralske historiske rettskrav på Grønland.”
Det er ikke bare kampen for Grønland som pågår på denne tiden. I det stille kjemper også kvinnene for å få delta på overvintringer i Arktis.
– Man kan si at menn var både portvoktere og døråpnere for kvinner i Arktis. I 1930-årene var kvinner avhengig av ektemannen eller en mannlig partner for å overvintre i Arktis, sier Ryall.
Én av dem som overvintrer sammen med mannen sin, er Petra Winther. I tre år, fra 1939 til 1942, overvintrer hun på fangststasjonen Hoelsbu på Nordøst-Grønland sammen med ham. I tillegg til rollen som husmor, driver hun fangst og jakter.
“Alt første vinteren kjørte Petra sitt eget spann gjennom eget terreng og fangstet som en kar,” skriver polarveteranen John Giæver.
På ett av bildene i boka ser vi henne stå smilende ved siden av en isbjørn hun har felt, med våpen på ryggen, en flaske på armen og et glass i hånden.
Hør UiT-forsker Ryall fortelle om fangstkvinnene Wanny Wolstad og Gudrun Andersen her og Marit Anne Hauan fortelle om utradisjonelle kjønnsroller i Polarhistorien.
Én av grunnene til at kvinner som Petra Winther må ha spesiell tillatelse til å delta på overvintring, er risikoen for graviditet og fødsel langt fra medisinsk hjelp. Noen blir likevel gravide, og stort sett går fødslene bra. Men for én av dem, Ellen Nøis, som føder helt alene på en fangsthytte på Svalbard sommeren 1922, blir det en traumatisk opplevelse.
"Ellen hadde vært syk og søvnløs om vinteren" og da fødselen starter, er mannen, Hilmar, sannsynligvis av gårde for å hente hjelp, skriver Ryall.
Fødselen blir en så stor påkjenning at “det skortet på forstanden tilslutt, og det var øieblikke da jeg ikke var mig selv bevisst”, har Nøis uttalt i ettertid.
Og senere, da Nøis og sønnen må være alene på fangsthytta i hele mørketiden, blir krisen akutt. I et udatert brev fra Hilmars onkel til polarinstituttet står det: “Ellen lever fremdeles og har været sindsyk så at si helt fra 1920-årene. Sykdommen viste sig uhelbredelig ...”
En av de som får med seg historien om Ellen Nøis er kunstneren Christiane Ritter som overvintrer på Svalbard fra 1934–35. Under en arktisk orkan er også Ritter alene, og hun er redd for å miste forstanden. Selv finner hun trøst og mot ved tanken på sitt “lille barn der hjemme” som hun må holde ut for.
Ritter skriver dagbok og maler akvareller under overvintringen. I motsetning til Hofseths dagbok er den redigert i ettertid, men den skaper likevel et inntrykk av nærhet til hennes egen opplevelse.
– Hun formidler hva det koster å være husmor på overvintringsfangst, og hun viser oss den lokkende og vakre, men også skremmende arktiske naturen, sier Ryall.
For Ritter, som ankommer Svalbard med kåpe og hatt og en drøm om å male og lese, blir møtet med Arktis et sjokk.
Hytta ser ut “som en bitteliten ilandskyllet kasse” med skjeletter av gåtefulle dyr omkring. Ovnen, hyttas eneste kilde til oppvarming og varm mat, har en stor sprekk på midten, og i proviantlageret mangler det gjær, som er helt kritisk for å få bakt brød. Og hvordan skal hun koke en sel? For ikke å snakke om, hva føler hun egentlig da hun skjønner at hun må sove i hyttas eneste rom sammen med ektemannens fangstkamerat? Dette må vi lese oss til mellom linjene.
– Det er lett å forestille seg at Ritter setter ord på en “hemmelig avsky”, også andre fangstkvinner må ha følt i møte med primitive fangsthytter, sier Ryall.
– Og akvarellene hun maler, som blant annet viser mektige og øde landskap, sier noe om hvordan kvinnene opplevde det å være alene igjen på fangsthyttene, mens mennene var borte i dagevis på fangst.
Da den første høststormen kommer, er Ritter alene i tretten dager. Stormen oppleves som et artilleriangrep, og hun kjemper en kamp mot å bli innesnødd og få fyr på ovnen. Til sin forferdelse oppdager hun at potetene har frosset, “De er omgitt av et islag og glitrer som julepynt”. I tillegg slukner parafinlampen, og alt blir mørkt.
– Tenk deg, det er bekmørkt dag etter dag, og med mindre det er måneskinn eller du har litt lys fra en parafinlampe, vet du ikke om det er natt eller dag, da er det lett å bli gal, sier Ryall.
Da stormen er over, og alt blir stille, blir hun overveldet av ensomhet og føler at hun mister seg selv: “Der finnes ingen ting som ligner på meg, ingen jeg kan møte ansikt til ansikt og som kan bekrefte min eksistens.”
– Ritters kamp viser at polarnatten innebar en kamp for å bevare humøret og forstanden. Overvintrerne var ekstremt utsatte, ikke bare ute i terrenget, men også inne i de små isolerte hyttene, sier Ryall.
Ritter blir aldri gal, men finner etter hvert mening i det hun først har avvist og blir fortryllet av det arktiske landskapet når våren kommer:
“Vi sitter på det svarte hyttetaket som nå langsomt begynner å stikke opp av snøen: mer eller mindre påkledd nyter vi den varme solen og fantaserer om paradis på jorden. Omkring oss jubler den arktiske våren i heroisk prakt og renhet, og en skjønnhet som ikke kan sammenliknes med noe annet.”
Da Ritter forlater Svalbard i 1935, er det som en erfaren overvintrer, ikke lenger i kåpe og hatt, men i fillete hvitbleket vindtøy.
– Jeg har ønsket å vise at det finnes mer enn ett kjønn i Arktis, og at polarhistorikerne har vært med på å gjøre polarhistorien mer maskulin enn den trenger å være, slik min kollega Einar Arne Drivenes, så fint har sagt det.
– Gjennom å få fram flere historier og perspektiver i fortellingen om det polare, blir den både mer riktig, mer mangfoldig og ikke minst interessant for flere, sier UiT-professor Anka Ryall.
Referanse: Ryall, A. (2022). Polare kvinner. Norsk polarhistorie i et kjønnsperspektiv. Orkana
Les artikkelen Dykket i polararkivet etter kvinnestemmer. Er du interessert i kjønnsoverskridende sider ved fangstlivet på Svalbard og Grønland, få med deg utstillingen Wanny og Henry: Fangstliv i Arktis på Polarmuseet i Tromsø.
