Hva skal inn her?
I 1841 publiserte den amerikanske forfatteren Edgar Allan Poe (1809–1849) novellen «A Descent into the Maelström» (En nedstigning i malstrømmen). Novellen handler om en gammel lofotværing som ser tilbake på en hendelse som hadde en dyptgripende og sjokkerende effekt på ham. Tre år før historien begynner, ble mannen sugd ned i en malstrøm sammen med brødrene sine og båten deres.
Denne berømte malstrømmen er i våre dager kjent under navnet Moskstraumen (noen ganger stavet Moskenstraumen eller Moskenesstraumen).
Ikke bare Edgar Allan Poe, men også en av science fiction-litteraturens grunnleggere, den franske forfatteren Jules Verne (1828–1905), har bidratt til å få Moskstraumen skrevet inn i verdenslitteraturen. I en dramatisk sluttscene i boka En verdensomseiling under havet (1869/70) lar Verne den fiktive ubåten Nautilus forsvinne i den nordnorske malstrømmen.
Moskstraumen hadde imidlertid fascinert forskere og forfattere allerede flere hundre år før Poe og Verne. Virvelstrømmen vekket en enorm fascinasjon, ikke minst fordi fenomenet lenge var uforklarlig for mennesker. Moskstraumen forekommer på en lang rekke kart fra tidlig nytid.
Formålet med denne artikkelen er ikke å gi noen totaloversikt, men å løfte fram noen eksempler på kart fra 1500-tallet som viser Moskstraumen. Hvor malstrømmen plasseres, hvordan den fremstilles og i hvilken kontekst de enkelte kartene er oppstått vil være sentrale spørsmål.
Et av de tidligste kartene som viser Moskstraumen er «Carta Marina» av den katolske geistlige Olaus Magnus (1490–1557) fra Sverige. På den ene siden er Carta Marina et av de første kartene som viser utseendet på den skandinaviske halvøya noen lunde korrekt. På den annen side er det også et av de mest kunstneriske kartene over Skandinavia. Det viser et stort antall sjøuhyrer og andre kreative innslag som samiske reinsdyrryttere.
Dette er en artikkel fra siste utgave av Ottar: Vol 70 Nr 1
Ottar er populær- vitenskapelig tidsskrift fra UiT Norges arktiske universitetsmuseum
Ottar handler om nordlig og arktisk natur og kultur, ofte organisert som temanummer
Utgis 3-4 ganger i året, både digitalt og på papir
Tidsskriftet er oppkalt etter den nordnorske høvdingen Ottar som levde på 800-tallet
Ottar ble utgitt for første gang i 1954
I et så prominent selskap av kuriositeter mangler Moskstraumen ikke. På kartet, som ble trykt i 1539, kjenner vi raskt igjen den kjente malstrømmen, hvor et skip er i ferd med å bli sugd ned i vannmassene. Ved siden av står det en latinsk setning: HEC EST HORRENDA CARIBDIS, «her er den grufulle Kharybis» (FIGUR 1).
Men hva betyr egentlig «Caribdis», eller Kharybdis?
Kharybdis er nok mest kjent for å være nevnt i Homers diktverk Odysseen. Etter at Odyssevs har oppholdt seg hos trollkvinnen Kirke, fortsetter han reisen mot hjemmet sitt i Ithaka. Kirke gir imidlertid den gamle helten en advarsel med på veien: Pass deg for Kharybdis!
Dette fryktede uhyret hadde – sammen med sitt ikke mindre fryktinngytende motstykke, Skylla – tilhold ved et sund som Odyssevs uunngåelig måtte passere. Kharybdis skal ha vært et monster som levde rundt en liten klippe med et fikentre på toppen. Tre ganger om dagen sugde den grådige Kharybdis inn sjøvannet rundt klippen og spyttet det ut igjen. Skip som ble fanget i denne dødelige malstrømmen var fortapt.
Kharybdis dukker ikke bare opp hos Homer, men nevnes også i fortellingen om argonautene. Argonautene var en gruppe helter som reiste ut med skipet Argo for å stjele en verdifull gjenstand, det gylne skinn, fra landet Kolkhis. På reisen må argonautene gjennomgå en rekke prøvelser og overvinne farer. Blant annet må de møte Skylla og Kharybdis.
Funksjonen til Kharybdis som en livsfarlig, grufull prøvelse er åpenbar i begge fortellingene.
I karthistorisk sammenheng bør det nevnes at det finnes referanser til malstrømfenomener også på kart over andre regioner enn Norden. Antikkens Kharybdis ble vanligvis identifisert som Messinastredet, det smale sundet som skiller Sicilia fra det italienske fastlandet.
Eksempelvis ble det tidlig på 1600-tallet laget et kart som viser den mytiske reisen til helten Æneas, som flyktet fra det brennende Troja og ifølge legenden endte opp med å bli romernes stamfar (Figur 2). Også han passerte Kharybdis på sin ferd. På kartet er malstrømmen plassert i Messinastredet, markert som Fretum Charybdis. Opplysningen om Kharybdis inngår i et nettverk av berømte antikke navn på kartet, fra Karthago til Sparta og Mykene. Kartet understreker også farene ved å ferdes til sjøs.
Sør for malstrømmen ser vi Æneas’ flåte, som ikke bare består av intakte skip, men også av hardt medtatte skip og til og med noen som er i ferd med å synke.
Referanser til den gresk-romerske antikken på tidligmoderne kart er ingen overraskelse. I renessansens tidsalder ble antikke verker og kunnskapen de formidlet, sett på som et stort forbilde, ikke minst i lærde kretser.
Den antikke fortellingen om Kharybdis gjenspeiles også i renessansens nordområdekart, hvor kartografene gjerne plasserte en referanse til den antikke modellen ved siden av fremstillingen av Moskstraumen.
I 1572 utga Antonio Lafreri en modifisert versjon av Carta Marina. På denne versjonen av kartet finner vi ikke igjen det uheldige skipet som suges inn i malstrømmen. Denne gangen er det en form i malstrømmens sentrum som ligner en stein.
Forestillingen om en stein midt i malstrømmen stemmer godt overens med antikkens overleveringer, der Kharybdis skal ha hatt tilhold under den minste av to motstående klipper i et sund. Tegningen av berget kan være en indikasjon på at Lafreri ønsket å forsterke referansen til antikkens verden på kartet (FIGUR 3).
På 1500-tallet var Nederland et av de europeiske sentrene for kartproduksjon.
En av pionerene innen maritim kartografi var Lucas Janszoon Waghenaer (ca. 1533/34–1605/06). Waghenaers hjemby Enkhuizen var med sin beliggenhet ved Zuiderzee, knapt fire mil nordvest for Amsterdam, et viktig handelssentrum på 1500-talet. Waghenaer var ikke bare kartograf, men også navigatør. I 1584 ble Waghenaers sjøatlas Spieghel der zeevaerdt (Sjøfartens speil) første gang utgitt.
Waghenaers sjøatlas inkluderer et kart over Europas kystlinjer fra Gibraltarstredet til Nordkapp. Vi kan lett finne Moskstraumen på dette kartet. Waghenaer plasserer den mellom øyene Værøy og Røst. Malstrømmens spiralform, som vi allerede kjenner fra Carta Marina, gjengis også hos den nederlandske kartografen.
Det er imidlertid en interessant forskjell mellom Olaus Magnus’ og Waghenaers kart: Nederlenderen tegner et slags «innløp» til den egentlige malstrømmen. Dette innløpet er markert med en rekke punkter. Denne stiplede linjen kan kanskje forklares ved at den var ment å markere posisjonene til et skip som suges inn i malstrømmen (FIGUR 4). Denne hypotesen støttes av det faktum at Waghenaer eksplisitt tegnet et nautisk kart, noe de mange navigasjonslinjene vitner om. Det er mulig at han primært ønsket å advare navigatører mot malstrømmen.
I likhet med Waghenaer avbildet Antwerpenkartografen Gerard de Jode (1509–1591) Moskstraumen på et kart.
Sammenlignet med Waghenaers kart er malstrømmens linjer mye mindre tydelige. Selv om naturfenomenets spiralform er gjenkjennelig, fremstiller de Jode Moskstraumen som et omfattende romlig system av små vannvirvler. En gjengivelse som kommer overraskende nær virkeligheten (FIGUR 5).
Avbildningen av Moskstraumen på nederlandske kart er ikke den eneste forbindelsen mellom det nordnorske malstrømfenomenet og Nederland. Selve ordet malstrøm kommer fra nederlandsk maalstroom, som er sammensatt av verbet ma(a)len, som betyr «å dreie», og substantivet strom for «strøm».
I likhet med Gerard de Jode var også Abraham Ortelius (1527–1598) aktiv i Antwerpen. Med sitt Theatrum Orbis Terrarum (Verdensteater), som ble utgitt første gang i 1570, skapte Ortelius det første atlaset i moderne tid.
Denne milepælen i tidligmoderne kartografi inneholder også et kart over Skandinavia.
Her leter en forgjeves etter noen malstrøm ved Lofoten. Påskriften Charÿbdis finnes imidlertid fortsatt på kartet. Ortelius gir betegnelsen til en malstrøm som ligger en helt annen plass enn Moskstraumen. «Kharybdis» blir hos Ortelius plassert langt mot nordøst, midt mellom to steder som begge tilsynelatende viser Vardøhus.
Det faktum at Ortelius kunne plassere Vardø (en gang stavet Wardhuÿs og den andre gangen Wardhuis) to steder på ett og samme kart, antyder at hans geografiske kunnskaper om denne regionen var usikre (FIGUR 6).
Til tross for sin generelt store innflytelse, skulle Ortelius vise seg å bli bortimot alene om denne omplasseringen av Nordens Kharybdis.
En av hans samtidige, Frans Hogenberg (1535–1590), beholdt imidlertid Ortelius’ idé om en østlig malstrøm, men uten at han dermed ville gi slipp på den tradisjonelle plasseringen av malstrømmen ved Lofoten.
I likhet med Ortelius var Hogenberg flamlender, men måtte forlate hjemlandet av religiøse grunner og bosatte seg i den den relativt liberale handelsbyen Köln. I fellesskap med Georg Braun utga han der sitt mest berømte verk, Civitates Orbis Terrarum (Verdens byer). Dette var verdens første byatlas og inneholdt mer enn 600 detaljerte bykart. På mange måter kan Hogenbergs byatlas sees som en fortsettelse eller et supplement til Ortelius’ Theatrum Orbis Terrarum.
Hogenberg produserte imidlertid ikke bare byprospekter, men også tradisjonelle kart over større områder. På et kart han utga i 1579 med den enkle tittelen «Dania», finner vi både Moskstraumen, her kalt Muskostrom, og en malstrøm langt øst for Nordkapp. Hos Hogenberg er Ortelius’ malstrøm faktisk kartets østligste element, plassert helt ute på kartrammen (FIGUR 7).
Kartene til Ortelius og Hogenberg illustrerer hvordan kartografer strevde med å forholde seg til ulike og til tider motstridende kunnskapskilder. De har måttet kompromisse mellom ulike kunnskapstradisjoner på kartene sine. Noen ganger lar disse kompromissene seg avlese i form av dupliseringer av samme element – to ulike Vardøhus hos Ortelius og to ulike malstrømmer hos Hogenberg.
En nærmere titt på Hogenbergs kart avslører for øvrig et tredje element som kan tolkes som en malstrøm. Den første bokstaven i navnet Hÿelse (Hjelmsøy) er sirlig rullet. H’ens slyngede ornamentikk minner unektelig om formen på en malstrøm.
I løpet av 1500-tallet økte kunnskapen om Skandinavia ikke bare i Nederland, men også i et annet av tidens fremste handelssentre: Adriaterhavsmetropolen Venezia.
Her virket kartografen og boktrykkeren Michele Tramezini (1526–1579), som publiserte et berømt kart over det nordlige Europa.
Egentlig burde ikke kartene til Tramezini være relevant for en vurdering av Moskstraumen. Grunnen til dette er at hans Norden-kart slutter rett nord for Bergen.
Like nedenfor kartets nordlige kant finner vi imidlertid en avbildning av en malstrøm, markert med den italienske betegnelsen Vorago (svelg). Tramezinis «Vorago» ligger omtrent på samme breddegrad som Romsdael, dagens Romsdal (FIGUR 8).
Hvordan kan denne malstrømmen utenfor vestkysten av Norge, som ikke finnes på noen andre kart, forklares?
En mulighet kan være at venetianeren visste at det fantes en berømt malstrøm et sted utenfor kysten av Norge, men at han ikke visste nøyaktig hvor den befant seg. Denne hypotesen støttes av det faktum at Tramezini synes å vite mer om bosetninger og kirkeforhold enn om kystens forløp og naturfenomener. Således er Stavanger (Stavandria) avbildet som en by med et tårn med et synlig kors, noe som korrekt identifiserer byen som et bispesete. Den topografiske gjengivelsen av Stavanger er imidlertid langt mindre nøyaktig: Ifølge Tramezinis kart skal byen ligge i innlandet bak en fjellkjede og kun være forbundet med havet via en elv. Det er derfor mulig at han heller ikke klarte å lokalisere Moskstraumen nøyaktig og satte inn en «plassholder» lengst nord på kartet.
Denne tesen støttes av at venetianeren brukte et eldre kart som modell, «Caerte van Oostlant», som ble tegnet og utgitt av nederlenderen Cornelis Anthoniszoon (1503–1558) i 1543. I motsetning til Tramezinis kart viser Anthonisz’ kart ikke noen malstrøm. Det er derfor nærliggende å se for seg at Tramezini ønsket å «oppdatere» det nederlandske kartet med aktuell geografisk kunnskap som Moskstraumen.
Han visste imidlertid ikke nøyaktig hvor malstrømmen skulle plasseres.
Fortelleren i Edgar Allen Poes novelle «A Descent into the Maelström» beretter at håret hans ble hvitt etter møtet med malstrømmen, så rystet var han. Fascinasjonen og frykten for naturfenomenet var enorm. Dette gjenspeiles også i kartene fra tidlig moderne tid.
Vår mikroanalyse av avbildningen av Moskstraumen på kart fra 1500-tallet viser at malstrømmen på ingen måte opptrådte på samme måte fra kartograf til kartograf. Snarere er det en høy grad av variasjon i tolkningene, både av hvordan «Nordens Kharybdis» skulle se ut og av nøyaktig hvor den skulle plasseres på kartet.
Ved å studere en lokal kuriositet som Moskstraumen på kart kan vi få kunnskap ikke bare om selve fenomenet, men også om kartografiens og vitenskapens utvikling generelt i perioden.
Vi kan for eksempel se hvor viktig antikke fortellinger var for kartproduksjonen på 1500-tallet, og vi får belyst hvordan kartografene forsøkte å kompromisse mellom ulike og til tider motstridende geografiske opplysninger.
Moskstraumen, i likhet med sjømonstre og eksotiske folk, kan trygt betegnes som en del av «standardinventaret» i den kartografiske forestillingsverdenen om Nord-Norge på 1500-tallet. At malstrømmen i det hele tatt fantes på kartet, kan ha hatt en symbolsk betydning som var viktigere for datidens kartografer enn den nøyaktige plasseringen. Dette perspektivet bør undersøkes nærmere gjennom videre forskning, ikke bare på kart, men også på skriftlige kilder om oppfatningen av nordområdene på 1500-tallet.
