Hva skal inn her?
En av framtidas største utfordringer er å sikre god matproduksjon. I ClimeFish undersøker 100 forskere fra 16 land hvilke konsekvenser klimaendringene har for fiskeri og havbruk, både i ferskvann og saltvann.
Fiskerinæringa blir en stadig viktigere del av Norges økonomi, og flere politikere ønsker å utvide den. Spørsmålet er om dette er mulig på en bærekraftig måte.
– Vi skal finne ut hvordan vi kan sikre god fiskeproduksjon i Europa i framtida, og utvikle beslutningsstøtteverktøy for at myndigheter og andre aktører klarer å planlegge for dette. I prosjektet regner vi «framtida» som år 2050. EU støtter ClimeFish med 50 millioner kroner, forteller prosjektleder Michaela Aschan, professor i fiskeribiologi og fiskeriforvaltning.
Vi møter henne i 3. etasje på Fiskerihøgskolen. Her går det bruer mellom hver av fløyene i den luftige etasjen, og ti- tolv meter rett ned ser man Fiskerihøgskolens inngangsparti.
– Det er stort sett land fra Europa som deltar i ClimeFish, men også Vietnam, Chile og Canada er med. De har blant annet erfaring med hva som skjer med fiskerier og akvakultur i varmt klima, og har kompetanse på klima- og miljømodellering. Vi samarbeider tett med fiskerinæringa. Det er viktig, men ikke så vanlig i universitetssektoren, forteller Aschan.
ClimeFish startet opp i fjor, og ledes fra Tromsø blant annet fordi Aschan har solid kompetanse på EU-prosjekter.
– Fem av institusjonene i ClimeFish har jobbet sammen på EU-prosjekter før, og opparbeidet seg erfaring med å koordinere slike prosjekter. Denne gangen var det UiT sin tur til å lede, og jeg påtok meg ansvaret. Å koordinere EU-prosjekter er ikke noe du gjør første gang du skal være med i et slikt prosjekt, sier hun.
Vi har bevegd oss inn på Aschans kontor. Fiskeskinn farget i unaturlige, sterke farger henger over en turkis sofa. Aschan forteller at hennes rolle som prosjektleder innebærer kommunikasjon over hele verden – og en god del papirarbeid.
– EU har tydelige krav blant annet til hvordan budsjettene i prosjektet skal settes opp. Alt rapporteres inn til EU-portalen. ClimeFish er et veldig integrert prosjekt der alle må kommunisere godt, og vi går flere runder for å utvikle et beslutningsstøttesystem. Alle er veldig avhengig av hverandre. Hvis én ikke leverer sitt i tide stopper prosjektet opp, sier hun.
Klimaendringene vil blant annet føre til økt havtemperatur, surere og mer salt sjø. Surhetsgraden og temperaturen i havet vil øke jo nærmere man kommer polene. Aschan påpeker at det innen 2030 skal skje store klimaendringer i nordområdene.
– Prognosene tilsier at de menneskeskapte klimaeffektene, kombinert med den naturlige såkalte oscillasjonen vi har i naturen, vil slå kraftig inn i 2030.
Den nord-atlantiske oscillasjon (NAO) er et klimatisk fenomen som skyldes forskjellene i lufttrykk mellom Island og Azorene i det nordlige Atlanterhavet. Fenomenet er med på å styre temperaturen i Nordøst-Atlanteren. Aschan mener torskebestanden i Barentshavet utenfor Norge kan ha store problemer om 100 år. Da har bestanden trolig vandret enda lenger nordover.
– Da må man kanskje skaffe seg lisens i russisk sone, for å si det sånn, sier hun og smiler.
Se video fra universitetets Outreach-tokt i 2016, da et tråltrekk fra R/V «Helmer Hanssen» avslørte hvordan artene flytter seg nordover:
* Fireårig forskningsprosjekt som varer fra april 2016 til mars 2020. EU finansierer hele prosjektet med 5 millioner euro (cirka 50 millioner norske kroner).
* Forskerne studerer konsekvensene av klimaendringer på fiskeproduksjon.
* 21 deltakerinstitusjoner fra 16 land deltar.
* Ledes av professor Michaela Aschan ved UiT Norges arktiske universitet, med Nofima og Havforskningsinstituttet i sentrale roller. Tre av deltakerinstitusjonene er også interessehavere; FNs matvareorganisasjon, Det internasjonale havforskningsrådet og Føderasjonen for akvakultur i Europa.
* Totalt er rundt 100 forskere med på prosjektet, i Norge cirka 25 forskere i ulike stillingsbrøker.
* Har et tett samarbeid med søsterprosjektet «CERES—Climate change and European aquatic RESources», som ledes fra universitetet i Hamburg.
Flere bestander kan vandre over i «feil» sone i framtida, derfor skal forskerne utvikle juridiske retningslinjer for hvordan en i forkant kan bli enige om fordelingsprinsipper. Her har K. G. Jebsen-senter for havrett ved UiT en sentral rolle.
ClimeFish har størst fokus på det europeiske markedet, ikke på Norge og nordområdene.
– Vi skal se på de viktigste og mest sårbare artene i tre ulike sektorer i Europa, nemlig marin akvakultur og fiskeri samt ferskvann. Artene som lever lenge og blir sent kjønnsmodne, som torsk og laks, er ofte de mest sårbare. Med utgangspunkt i dette har vi identifisert 15 «caser» i Europa, altså områder, der vi studerer fiskeriproduksjonen. Innen akvakultur har vi blant annet fokus på laks i Norge og Skottland. Vi forventer at den nye fiskeriproduksjonen må skje innen akvakultur, derfor studerer vi flere slike caser, sier Aschan.
Til nå har forskerne laget de første oversiktskartene over hvor sårbare fiskeartene i Europa er, og hvor stor temperaturøkning de tåler. Dette multipliserer de med hvor stor produksjon de respektive landene har av hver art.
– Når vi gjør det, ser vi at fiskeproduksjonen i Norge er den mest sårbare i Europa. Grunnen til det er at vi har en stor produksjon og at artene våre har lav toleranse for økte temperaturer. Det er fiskeartene lengst nord i Europa som tåler minst temperaturøkning. Blir det varmere, vil kaldtvannsartene i Nord-Europa få problemer med reproduksjon og vekst. Bildet er ikke like entydig for artene i ferskvann, mange varmtvannsarter er mindre sårbare, sier Aschan.
ClimeFish-forskerne skal utvikle flerårige klimatilpassede forvaltningsplaner for åtte av de 15 «casene» de studerer, for å forberede myndighetene og næringsaktører i disse landene bedre på klimaendringene. For å få til det samarbeider de tett med aktører i bransjen.
– For å lage klimatilpassede forvaltningsplanene må vi identifisere nye muligheter og mulige trusler for fiskerinæringa. Så må næringa i samråd med prosjektet identifisere løsninger som kan redusere trusselbildet og utnytte disse mulighetene. Dette vil bidra til en føre var-tilnærming og redusere mulighetene for at vi får noen plutselige overraskelser og hele næringa blir borte, sier Aschan.
Forskerne skal også lage beslutningsstøtteverktøy for tre av casene, altså verktøy som gjør det lettere for politikere, planleggere og andre beslutningstakere å ta avgjørelser som støtter bærekraftig fiskeri og havbruk. Dette skal de gjøre innen marint havbruk i Hellas, karpeproduksjon i Ungarn og marine fiskerier i Skottland.
Aschan jobber også med andre prosjekter ved UiT som handler om bærekraft. Disse er «EcoFishMan», «MareFrame» «Discardless», «PrimeFish», «FarFish» og «SAF212». Alle er EU-finansierte.
Aschan påpeker at Norge er svært avhengig av fiskeri. Enkelte politikere har kalt fiskerinæringa Norges «nye olje».
– Dette på tross av at det ikke finnes noen tilpasningsplan for fiskeri og akvakultur i Norge i dag. Solberg-regjeringa har utfordret mange næringer til å komme med veikart for klimatilpasning fram mot 2050. Det har blant annet jordbruk- og transportnæringa utarbeidet, men ikke fiskerinæringa.
Det skal heller ikke ClimeFish endre på. Forskerne skal lage slike klimatilpasningsplaner for åtte caser, deriblant lakseproduksjon i Norge og Skottland, men ikke jobbe eksplisitt med Norge på nasjonalt plan.
– Dette krever flerfaglig jobbing, men innenfor fiskeriforvaltningen i Norge har vi ikke tradisjon for å inkludere samfunnsfagene med biologi, teknologi og juss når vi forbereder råd til forvaltningen, sier Aschan.
Hun etterlyser handling fra de norske politikerne på området.
– Det kan vært lurt å pålegge noen dette ansvaret, for eksempel Sjømat Norge. I Norge er fiskerinæringa heldigvis godt regulert, men spesielt for næringsaktører kan det være vanskelig å se lenger enn ett eller to års produksjon fram i tid. Norges Sjømatråd og Råfiskelaget mener det ikke er deres ansvar å utvikle veikart for framtida, sier Aschan.
Hun mener det i størst grad skyldes at fiskerinæringa mangler en sterk fagforening, i motsetning til de 11 næringene som til nå har utviklet slike veikart.
– Hvor nødvendig mener du det er med en slik klimatilpasningsplan?
– Hvis Norge skal leve av fiskeri og akvakultur i framtida er det helt nødvendig. Norge burde vært på banen for lenge siden på dette området, for å vise veien for resten av Europa. For det er vi som produserer mest fisk både i merder og havet.
– Hva håper du aller mest at dere skal klare å finne ut gjennom ClimeFish?
– Jeg håper at vi skal få laget et beslutningsrammeverk som kan ta inn all den nye informasjonen som hele tiden produseres i andre klimaprosjekter. På den måten kan den siste informasjonen alltid være tilgjengelig for de som planlegger produksjonen og tar beslutninger – også etter at ClimeFish er slutt i 2020, svarer Aschan.
De 16 landene som jobber med ClimeFish hadde nylig årsmøte på Kreta. Aschan sier det har vært svært lærerikt å jobbe så tett med næringa i løpet av det siste året.
– Næringsaktørene er veldig interesserte. I september i fjor begynte vi å utvikle beslutningsstøtterammeverket, og det neste halve året skal vi ha mange møter med brukere på ulike nivåer – som skal fortelle oss akkurat hva de trenger. Vi har laget noen prototyper de skal evaluere. Det blir veldig spennende. Vi skal også møte politikere og næringsorganisasjoner på europeisk nivå, sier prosjektlederen og smiler.