Hva skal inn her?
Vi har i dag en omfattende bruk av plast i verden, fordi plast er et lett materiale med stor styrke, høy bestandighet og mange anvendelser, og ikke minst fordi det er billig å produsere. Likevel er det de samme egenskapene som gjør plast til et stort miljøproblem. Mikroplast er et tema som mange bekymrer seg over.
– Fordi Norge er en stor fiskeri- og havbruksnasjon, er det naturlig å stille spørsmål ved om det er trygt å spise den sjømaten vi produserer, sier Ragnar Ludvig Olsen, professor ved Norges fiskerihøgskole ved UiT.
– Men faktisk så kan en plastflaske med vann, eller et glass vann fra springen, antakelig tilføre oss mere mikroplast enn vi får av å spise sjømat, forklarer han.
Olsen har sammen med UiT-kollega Edel Elvevoll, og kolleger i FNs ernærings- og landbruksorganisasjon (FAO), gjennomgått all nåværende forskningskunnskap som fins om mikroplast i fisk og sjømat.
– Basert på dagens kunnskap om plast kan det konkluderes med at sjømat er trygt å spise, sier Olsen.
– Det er mye fokus på plast i havet nå, ettersom det er at stort miljøproblem for dyr og fugler, som bor i og ved havet. Dette kan også påvirke folk til å spise mindre sjømat.
Derfor mener Ragnar Olsen at det er viktig å ha en tydelig stemme om at sjømat er trygt å spise utifra den kunnskapen vi har idag.
Myndighetene anbefaler to til tre porsjoner sjømat per uke, fordi det forebygger hjertesykdommer, spesielt hvis det erstatter annen usunn mat.
– Vi bør følge disse rådene, mener Ragnar Olsen.
* Spis fisk til middag to til tre ganger i uken. Bruk også gjerne fisk som pålegg.
* Rådet tilsvarer totalt 300-450 gram ren fisk i uken.
* Minst 200 gram bør være fet fisk som laks, ørret, makrell eller sild.
* Seks påleggsporsjoner med fisk tilsvarer omtrent en middagsporsjon.
* Velg gjerne fiskeprodukter merket med Nøkkelhullet.
Olsen forteller at også plast i naturen binder miljøgifter til seg, på samme måte som fett i naturen gjør.
PCB og dioksiner og andre kjemikalier binder seg til plast. Likevel mener professoren at vi får i oss så lite plast at det betyr ingenting i forhold til miljøgifter vi får i oss fra andre kilder, vi bør derfor fortsette med eller begynne å følge rådene om å spise fisk.
– Etter en liten stund i havet så gror det bakterier på plast og da synker det til bunnen av havet, sier Olsen. Det blir på en måte som et belegg, likt det vi får på tennene.
– Det blir litt "ute av syne, ute av sinn", mener han.
Ragnar Olsen forklarer at mikroplast større enn 0,15 mm normalt ikke tas opp av tarmen, men ender som annet ufordøyelig materiale i avføringen. Man er derfor først og fremst bekymret for mikroplast mindre 0,02 mm og nanoplast, fordi slike til en viss grad kan tas opp av tarmen og transporteres til ulike organer i en organisme.
– Det er to store utfordringer når det gjelder påvisning av små plastbiter, sier Olsen.
Han forklarer at den ene er at det ikke fins sikre metoder for påvisning av nanoplast og mikroplast mindre enn cirka 0,02 mm. Og den andre er at det nå fins mange små fragmenter av plast eller annet syntetisk materiale i lufta vi omgir oss med. Kilder til mikroplast i miljøet er blant annet slitasje av bildekk og syntetiske klesplagg.
– Man kan til og med finne mikroplast i hybelkaninene vi finner i vårt eget hus, forteller han.
Dette gjør det nødvendig med svært spesialiserte laboratorier for å unngå forurensninger fra miljøet ved analyse av mikroplast i mat og drikke.
Plast deles vanligvis inn i tre størrelser. Makroplast er større enn 0,5 cm, mens mikroplast klassifiseres som mindre enn 0,5 cm men større enn 0,0001 millimeter. Plastbiter mindre enn det igjen kalles nanoplast. Mikroplast og nanoplast i naturen kan også stamme fra nedbrytning av større plastmaterialer på grunn av sollys eller fysisk slitasje.
– Det er gjennomført en rekke internasjonale undersøkelser angående mikroplast i fisk og i de fleste studiene har fordøyelsessystemet – som normalt ikke spises – blitt undersøkt, forteller Olsen.
Han sier at man oftest har funnet fra 0 til 3 mikroplastbiter i mage-tarmsystemet og vanligvis er et stort flertall av de undersøkte fiskene fri for påviselig plast.
Inger Lise Bråte og medarbeidere fra NIVA publiserte i 2016 en studie av plast i torsk. Av 300 torsk fanget langs norskekysten hadde ni av torskene små plastbiter i fordøyelsessystemet. I all hovedsak var det torsk som var fisket i havneområdet i Bergen som inneholdt plast.
– Fisk fra andre deler av kysten som for eksempel Lofoten, Varangerfjorden og Oslofjorden, viste seg å være fri for plast, sier Olsen.
Han forteller at undersøkelser fra andre deler av verden har vist det samme. Fisk og skalldyr fra havområder med mye plastforurensing har et høyere innhold av mikroplast i mage-tarmsystemet enn fra mer rene områder der det mer sjelden påvises.
– Det kan godt hende at flere fisk får i seg plast, men det meste går altså ut igjen via fordøyelsen. Så man kan si at fordøyelsen hjelper oss her, sier Olsen.
Det hjelper jo også oss mennesker.
– Vi får kanskje i oss noen mikroplastbiter, men det kommer ut igjen, forklarer Olsen.
Han forteller at det å spise ufordøyelige ting, det er noe vi alltid har gjort. Det er ikke noe nytt.
– Skjell som for eksempel blåskjell og østers er man i utgangspunktet mer bekymret for når det gjelder å få i seg mikroplast, fordi mennesker vanligvis spiser hele fordøyelsessystemet til disse dyrene, sier Olsen.
Flere studier har blitt gjennomført i land som Belgia, Nederland og Frankrike hvor det det spises mye skjell. Oftest har man funnet mindre enn en plastpartikkel per gram spiselig skjell.
– FNs ernærings- og landbruksorganisasjon rapporterte i 2017 at en stor porsjon blåskjell kunne inneholde totalt 7 mikrogram plast. I rapporten ble det konkludert med at organiske miljøgifter og tilsetningsstoffer fra denne mengden mikroplast bare vil utgjøre 0,1 % av det vi ellers får i oss fra kosten daglig, forteller Olsen.
Inntak av skjell vil med andre ord bare bidra minimalt til mengden miljøgifter vi får i kosten.
Ragnar Olsen er opptatt av at vi må ta tak internasjonalt for å få orden på plastproblemet i havet, for det er virkelig et alvorlig miljøproblem selv om det ser ut til at det ikke påvirker sjømaten vi spiser i særlig stor grad.
– Et av problemene med plast er at det kjenner ingen grenser, sier Olsen. Han forteller at vi finner plast her i Norge som for eksempel kan være kastet på havet i England.
– Vi er heldige her i Norge, fordi vi har en god panteordning for plastflasker, sier Olsen.
– Panteordninger mangler dessverre de fleste andre steder i verden, slik at flasker lett ender opp i naturen, inkludert i havet, avslutter sjømatforskeren.
