Fredskonferansen i regi av Folkeforbundet i 1920 var ment å være en opprydding etter den første verdenskrigen mellom i hovedsak europeiske land, samt en fastsetting av nye og mer rettferdige grenser mellom dem. Norge hadde vært nøytral i krigsårene, i hvert fall i navnet, og stridshandlinger på Spitsbergen hadde ikke forekommet.

Det diplomatiske gjennombruddet hadde kommet brått på enkelte politikere på Stortinget. Noen av dem mente at Norge hadde vært for rask med å få den hastig sluttforhandlede traktaten godkjent. Skulle virkelig lille, fattige Norge – etter bare femten år som selvstendig nasjon og med en raskt voksende befolkning på 2,7 millioner innbyggere – ta på seg ansvaret for en arktisk øygruppe nesten uten grunnleggende samfunnsstruktur og kommunikasjonsnett?

Stortinget hadde ikke kjent til detaljene i det foreslåtte traktatutkastet da nasjonalforsamlingen den 23. desember 1919 godkjente forhandlingsgrunnlaget og ga sin tillatelse til undertegnelsen. Det skulle gå nærmere fire år med bred internasjonal støtte til Svalbardtraktaten før det norske Stortinget selv ratifiserte avtalen, 22. februar 1924.

Både før og etter ratifiseringen av Svalbardtraktaten var det mange praktiske problemer som måtte løses før overtakelsen av ansvaret for øygruppen kunne finne sted. Det hastet med å få den nye staten Sovjetunionen på plass som signatarnasjon. I avtaleutkastets artikkel 10 hadde de norske forhandlerne under Fredskonferansen i 1920 gitt russiske borgere samme rettigheter på Svalbard som traktatlandene, selv om ikke russerne deltok i forhandlingene. Men bare tre dager etter undertegnelsen sendte den sovjetiske utenriksministeren, Georgij V. Tsjitsjerin, en telegrafisk protest. Stormaktene og de andre signatarnasjonene måtte som et minimum godkjenne bolsjevikregjeringen som rette styresmakter i det gamle tsarriket. Dette var til å begynne med problematisk. Den russiske borgerkrigen foregikk fortsatt og sluttet ikke før i november 1920. Først den 15. februar 1924 godkjente Sovjetstaten innholdet i Svalbardtraktaten, men den formelle, russiske ratifiseringen fant ikke sted før i 1935.

Eierskap til kullet

En av hovedgrunnene for den internasjonale enigheten om å få på plass en forutsigbar administrasjon av øygruppen var de mange konfliktene om eierskapet til kullforekomstene. De fleste konfliktene dreide seg dermed om økonomi. Norske forhandlere løste de fleste uenighetene med å kjøpe ut både nasjonale og internasjonale anneksjoner.

I traktaten hadde også Norge forpliktet seg til å få på plass en bergverksordning med likebehandling for alle traktatnasjonene som prinsipp. Dessuten måtte en lov om arbeidervern i gruvene på Svalbard på plass. Dette hadde vært en av de viktigste årsakene til at den norske regjeringen helt fra 1907 hadde presset på for å få til ordnede forhold.

Natten mellom 22. og 23. mars 1920 forliste motorkutteren «Olav» på vei fra Bjørnøya til fastlandet. 27 gruvefolk druknet. Stortingsrepresentanten fra Nord-Norge, Arbeiderpartiets Harald Langhelle, tok opp saken i et langt og detaljert innlegg på et lukket møte i Stortinget 8. mars 1922, etter trontalen. Det er ingen overdrivelse å konstatere at representanten Langhelle var opprørt.

«Møte tirsdag 7. mars 1922 kl. 15.30
Hans Majestæts Kongens tale til det 71. ordentlige Storting...

Langhelle: ...Utkastet til bergverksordning har i lange tider ligget i London til gjennomsyn for den engelske regjering, og det er ikke truffet nogensomhelst ordning på Spitsbergen for å ivareta de økonomiske interesser som vort land har der, og for ivareta de hensyn som den norske stat skylder de arbeideres liv og velfærd som arbeider på Spitsbergen. Forholdene på Spitsbergen har været og er fremdeles utenfor al lov. Det er ikke noget lands lov som gjælder på Spitsbergen. Den eneste lov som gjælder er selskapenes uindskrænkede ret til at opptræde akkurat som de vil likeoverfor arbeiderne og til at behandle sine arbeidere akkurat paa den maate, det falder den første, den bedste driftsherre ind...»

Arbeidervern og bergverksdrift

Langhelle fortsatte med en oppregning av hva den norske regjeringen hadde brukt for å løse anneksjonskonflikter og støtte opp om kulldriften på Svalbard i flere norske selskaper i løpet av 1920 til 1922 – i alt 16 millioner etter datidens kroneverdi. Allikevel hadde ikke den norske stat noen innflytelse på arbeidernes betingelser ved kullgruvene, mente Langhelle. Han nevnte som eksempler den store eksplosjonsulykken i Adventdalen 3. januar 1920, manglende levering av mat og utstyr til gruvene i Longyearbyen og på Bjørnøy og dårlig utstyrte fangstekspedisjoner til vestkysten av Spitsbergen. De elendige forholdene for gruvearbeiderne på Svalbard kunne verken unnskyldes eller bortforklares. Arbeidervernet ble tatt inn som en del av forhandlingene om bergverksordningen.

Det skulle ta nesten fire år med forhandlinger, men i 1925 kom de fleste av lovene rundt den norske overtakelsen av Svalbard på plass. Skatteinnkreving til Spitsbergenfondet både for personinntekt og formue ble vedtatt 8. mai 1925. Det var også enighet om at innkreving av toll på mineraler og andre ressurser fra Svalbard tilsammen ikke skulle overstige de midlene som var nødvendige for administrasjonen av det nye landet. Skatteloven for Svalbard var vesentlig annerledes enn den som gjaldt for fastlands-Norge. På Svalbard skulle det betales skatt og avgifter for inneværende år og ikke for inntekter opparbeidet året før. Dette kunne blant annet være en fordel for innkrevingen av skatt fra personer som kanskje dro fra øyene om sommeren og ikke kom tilbake året etter.

Fordi det norske lovverket ikke alltid passet til samfunnet som var under utvikling på Svalbard, hadde flere av paragrafene fått tilføyet betingede tekster. I §2 ble det bestemt at norsk privatrett og strafferett skulle gjelde på Svalbard, når ikke annet var fastsatt. §3, som omhandlet lovene om offentlige tjenestemenn, betaling for offentlige tjenester, slik som post- og telegrafvesenet, samt mynt, mål og vekt, og spesielt viktig lover om arbeidervern og arbeidstvister, skulle gjelde på Svalbard med de endringer som Kongen fastsatte ut ifra stedlige forhold.

Utformingen av denne paragrafen var ingen selvfølge. Mange av signatarmaktene opererte med andre myntenheter og vektenheter enn de norske, og hadde andre arbeidervernbestemmelser. Loven om Svalbard fastslo altså at det var de norske enhetene og bestemmelsene som skulle gjelde, men med atskillig frihet til å tilpasse forholdene etter samfunnsutviklingen og de spesielle forholdene på den arktiske øygruppen.

«Lov um Svalbard»

Diskusjonene i Stortinget sommeren 1925 avslørte gang på gang uenighet om tilknytningen av det nye landet til det mange oppfattet som Norges uforanderlige grenser. Uenigheten fulgte ikke nødvendigvis politiske grenser mellom partiene, men oppsto også mellom de enkelte representantene, uavhengig av politisk tilhørighet. Den 20. april 1920 hadde Justisdepartementet oppnevnt en stortingskomite med mandat å utarbeide lovutkast i tre deler – generelle lover for det nye landet Svalbard, lov om personalskatt og skatt på formue som skulle tilfalle Spitsbergenfondet, og dessuten lov om innkreving av avgifter på utførsel av mineraler og bergarter. I utkastet til «Lov um Svalbard» gikk et flertall i komiteen inn for at Svalbard skulle underlegges Norge og dermed ha status som et slags biland eller en egen administrativ enhet. Mindretallet gikk inn for en annen ordlyd; at Svalbard skulle være en del av kongeriket Norge.

«Innst. O. VIII (23. april 1925).
Til §1:
Et flertall i komiteen ... finner, sålenge besiddelsen av Svalbard er undergitt så mange begrensninger som de der er fastsatt i traktaten, vil det være mest overensstemmende med det faktiske forhold ikke å benytte den i proposisjonen anvendte ordlyd. I motsetning til hvad der anføres i proposisjonen, finner flertallet det krenkende for den nasjonale følelse å innlemme som fullt sideordnet i riket en landsdel, over hvilken norske myndigheter ikke har full og uinnskrenket lovgivningsrett og annen myndighet ..... Flertallet foreslår derfor at innledningen gis følgende med traktaten mer overensstemmende ordlyd: Svalbard er underlagt kongeriket Norges suverenitet.

Komiteens (mindretall) ... slutter seg til proposisjonens §1 og foreslår således, at dennes første punktum skal lyde: Svalbard er ein del av kongeriket Noreg...»

Debatten var langt fra over med dette. I pressen hadde norske polarforskere og fangstfolk stor innflytelse. Den 1. juli 1925 skrev avisen Fiskeren på lederplass:

«Skal vi holde på Svalbard med nebb og klør, eller la det drive?

... Det er en dyp og stor forskjel paa at «være en del av kongeriket Norge» og paa at «være underlagt Norges suverænitet». Det første vil si at vi allerede fra overtagelsen av Svalbard indstiller oss paa at knytte øgruppen saa tæt ind til Norge som mulig. Til trods for den traktat vi har med garantimaktene. Det andet vil si at vi slæper øgruppen efter os i et slæpetaug, hvis styrke kan være tvilsom. Saa tvilsom at den en dag kan briste.»

Sommeren 1925 hastet det også med å få på plass et system for forvaltningen av de nye, norske, lovene og den internasjonale traktaten. Det kan synes som en selvfølge at Svalbard måtte ha en stedlig administrasjon med omfattende myndighet til å ivareta både Svalbardloven og Bergverksloven. Men slik så det ikke ut i 1925. I det første utkastet til «Lov um Svalbard» hadde komiteen gått inn for at administrasjonen av lovverket skulle legges under fylkesmannen i Troms. Dette fikk fylkesmannen i Finnmark til å reagere kraftig. Dermed var en særnorsk hissig lokaliseringsdebatt i gang.

På Svalbard skulle det, i hvert fall om sommeren, være en stedlig politisjef med assistent etter behov. En slik skisse til administrasjon hadde norske myndigheter presentert for de andre nasjonene med næringsinteresser på Svalbard helt fra 1919 og fram til Justisdepartementets proposisjon ble lagt fram for Stortinget i februar 1924. I denne perioden hadde det ikke kommet noen vesentlige innvendinger.

Det ble til slutt lokaliseringsspørsmålet som aktiviserte debatten igjen, spesielt i pressen i Nord-Norge. Dessuten hang valget av en svak, stedlig administrasjon til en viss grad sammen med oppfatningen av Svalbard som et biland.

I juli 1924 ble Høyreregjeringen, med Christian Fredrik Michelet, byttet ut med en Venstreregjering ledet av Johan Ludwig Mowinckel. Arbeidet med lovgivningen og forvaltningen på Svalbard ble utsatt, men lokaliseringsdebatten for administrasjonen fortsatte. Dette så avgjørende spørsmålet ble løst ved et benkeforslag fra en av Høyres stortingsrepresentanter. Justisdepartementet sa seg enig. Dermed ble ordningen med en stedlig administrasjon på Svalbard, ledet av en sysselmann, vedtatt. I boken «Den rette mann» fra 2011 antyder forfatteren Thor B. Arlov at justisministeren selv, Paal Berg, kunne ha vært en medvirkende kraft. Det ble i så fall ikke siste gang denne statsråden bestemte seg for en løsning for deretter å ombestemme seg, vedrørende overtakelsen av Svalbard.

Forslag til lønn for den nye sysselmannen og bergmesteren ble lagt fram for Stortinget i en proposisjon fra Finans- og Tolldepartementet, i Stortingsproposisjon nummer 67 av 29. mai 1925. Justisdepartementet blandet seg inn i diskusjonen. I en skrivelse den 13. mai understreket Justisdepartementet at lønnen til sysselmannen måtte avspeile at det var av «... en avgjørende betydning at stillingen som sysselmann blir besatt av den rette mann. Der må efter dette departementets mening stilles betydelige krav både til vedkommendes dyktighet og til hans personlige egenskaper forøvrig.» Lønnen ble i proposisjonen forslått til 12 000 kroner i året, med et Svalbardtillegg på 6 000 kroner, noe lavere for bergmesterstillingen (henholdsvis 10 000 og 5 000 kroner).

I første omgang var det den 47 år gamle byråkraten Paul Hartmann fra Kongsberg som fikk den ærefulle beskrivelsen «den rette mann», og ble tilbudt fast stilling som sysselmann på Svalbard. Han trakk seg imidlertid etter bare tre uker, fordi han ikke fikk permisjon fra sin daværende stilling som rådmann. Antagelig var den jevngamle Johannes Gerckens Bassøe, byråsjef i Handelsdepartementet, et bedre valg. Han ble ansatt ved kongelig resolusjon 4. september 1925. Egentlig var Bassøe rett mann nummer tre som var innom stillingen, fordi det i all hast i august måtte konstitueres en midlertidig sysselmann, Edvard Lassen.

Svalbardloven, feiring med forvikling

Tidspunktet for Svalbards formelle tilslutning til kongeriket Norge var satt til fredag 14. august 1925 kl. 12, men planene for selve feiringen ble forandret flere ganger i løpet av ukene før markeringen. Opprinnelig var det tenkt at den formelle overtakelsen skulle feires med storslagne seremonier og flaggheising rundt omkring på fastlandet og på Svalbard.

Dette meldte Jarlsberg og Larvik Amtstidende den 10. april 1925: «Det forlyder, at kongen, muligens ogsaa kronprinsen, samt repræsentanter for regjeringen og stortinget vil reise op til Spitsbergen i sommer i anledning av Norges formelle overtagelse av øgruppens styre.» Fire dager senere tilføyde avisen flere på gjestelisten: «Det forlyder, at minister Wedel-Jarlsberg, der har en stor del av æren for at Norge blev tilkjendt Spitsbergen, vil bli specielt inbudt til at delta i statsmaktenes reise til Spitsbergen, forteller Sjøfartstidende.»

Kanskje kom det overraskende på det norske ishavsmiljøet, men ikke alle på Stortinget var tilhengere av den omfattende feiringen. Økonomiske vanskeligheter hadde bygget seg opp i årene etter den første verdenskrigen, men motstanden var også direkte knyttet til den raskt voksende statlige pengebruken på Svalbard. Regjeringens forslag om en betydelig økning av statsskatten ble heftig diskutert både på Stortinget og i pressen. Det var derfor naturlig at både regjeringen og opposisjonen lette etter besparelser for å få ned statens utgifter.

Den 29. juni 1925 slo statsråden i Justisdepartementet retrett i en liten notis i Stavanger Aftenblad. «Aftenbladets korrespondent har spurt statsraad Berg naar denne høitideligheten skal foregaa, men statsraaden svarte, at man vistnok kom til å opgi det hele. Det vil bli saa dyrt at la overtagelsen foregaa oppe på Svalbard, at det neppe vil være riktig at gjøre det i disse tider.»

Norges Handels- og Sjøfartstidende utdypet den 18. juli: «Imidlertid har man av hensyn til den økonomiske situasjonen fundet ikke at kunne arrangere nogen større festligheter i forbindelse med overtagelsen.»

Det skulle altså klare seg med en oppfordring om landsdekkende flaggheising og en kort meddelelse i Stortinget om at Svalbard nå var en del av kongeriket Norge. Om enkelte stortingsrepresentanter mente at dette måtte være nok, tyder mye på at diskusjonen fortsatte i korridorene. Statsråd Berg later igjen til å ha ombestemt seg i siste liten. Hvem som sto bak denne helomvendingen, er ikke så godt å dokumentere, men kanskje hadde Fritz Wedel-Jarlsberg forklart noen grunnleggende prinsipper om hvordan man feirer en overtakelse av en arktisk øygruppe på størrelse med Skottland? Dette antyder i hvert fall Per Kyrre Reymert i en artikkel i Svalbardposten datert 21. desember 2017.

Samme kilde gjengir også det som skulle bli den offentlige versjonen, at justisminister Paal Berg og byråsjef Knud Øien i de første dagene av august 1925 var på tjenestereise fra Oslo til Kirkenes, og «da var de jo halvveis til Svalbard.» Det passet også bra at byråsjef Lassen var på Nordmøre og i all hast kunne konstitueres til midlertidig sysselmann. Alle tre tok hurtigruta nordover fra Trondheim. Transporten videre viste seg også å kunne ordnes på en heldig måte. Den norske marinens kommandoskip KNM «Heimdal» lå i Øst-Finnmark som oppsynsfartøy for norske fangstskuter. Skipet ble av justisminister Berg rekvirert for transporten til Svalbard.

I 1925 var det fortsatt forbudstid og streng regulering av alkoholservering i Norge. Dette fikk også følger for feiringen av Svalbardloven. Gruvearbeidere hadde lov til å kjøpe en flaske brennevin i måneden, mens funksjonærene hadde en mer romslig kvote. Allikevel mente justisminister Berg at man måtte proviantere på fastlandet for den forestående begivenheten i Longyearbyen og den festlige, arktiske lunsjen som han hadde invitert til. Lageret på Hurtigruta ble redningen, og et antall flasker champagne ble overført til marineskipet.

KNM «Heimdal» forlot Kirkenes den 9. august og gikk nordover med både øvrighetspersoner og drikkevarer. Reisen oppover hadde preg av en hastig gjennomført ettertanke, men allerede den 31. juli hadde overingeniøren i Store Norske Kulkompani i Longyearbyen mottatt instrukser i forkant av seremonien som skulle finne sted. Blant annet måtte snekkerne finne og høvle en passende tømmerstokk fra lageret av gruvetømmer. Den elleve meter høye og staselige flaggstangen ble reist på Skjæringa, der tilbygget til Sysselmannskontoret ligger i dag. Snekring av en plattform med spesialbygget talerstol ble det også tid til.

Den 13. august, dagen før overtakelsesseremonien, ankret KNM «Heimdal» opp i bukta utenfor telegrafstasjonen på Finneset. Det ble foretatt inspeksjon både av den viktige radiostasjonen, det meteorologiske kontoret og den nederlandske kullselskapet som hadde etablert seg i Grønfjorden. Under dette besøket økte gjestelisten for seremonien i Longyearbyen betraktelig.