The Cultural Logic of Facts and Figures: Objectification, Measurement and Standardization as Social Processes.
Ansvarlige:
Titelen på arbeidsgruppa er hentet fra et SAMKUL-prosjekt ved Sosialantropologisk Institutt, NTNU: www.ntnu.edu/sosant/cuff, som vi ønsker å diskutere i flere antropologiske fora.
I alle samfunn finner vi former for objektivering, gjenstandsdannelse og klassifikasjon, men de kan adskille seg fra hverandre ved hva slags objektiveringsformer som er de dominerende. Sentrale begreper i det samfunnsvitenskapelige vokabular er nettopp navn på slike dominerende objektiveringsformer: kommodifisering, reifisering, fetisjering, simulasjon, spectacle, rhizomer, assemblages. Disse objektiveringsformene er samtidig representasjonsmåter, måter som verden kommer til syne på for oss på.
Vår samtid er i økende grad preget av "the will to quantify": kvantifisering, måling, standardisering, evaluering. Slike representasjonsmåter henger sammen med vår tids styringsformer og disiplineringsteknikker. Kvantifisering, måling, standardisering og fremveksten av en "culture of indicators" (Merry) dreier seg ikke først og fremst om å representere gitte entiteter og fenomener, men de er selv performative og generative teknologier. De skaper institusjonelle objekter (Porter) og det er en relasjon mellom statistiske systemer og styringsmåter, mellom numerisk representasjon og kontrollregimer. Kvantifisering, måling og standardisering bærer med seg både former for subjektivitet og normativitet (Garsten).
Vår tids objektiveringsteknologier henger sammen i en kulturell logikk (Jameson), og de omfatter alle former for kommensurering, økende medisinsk diagnostisering, måter å danne vitenskapelige objekter på, branding og identitetsdesign, nye objektstrategier i kunsten, forming av vårt emosjonsrepertoar, performativitet som den dominerende måte å forstå betydningsdannelse på.
Vi ønsker å diskutere et mangfold av slike prosesser for å undersøke hvordan de former antropologiens fire hoveddimensjoner: betydning og representasjon, moral, ting- og person-forståelse.
Den introduserte cane toad er i Kimberley-regionen i Vest Australia innvevd i en rekke relasjonsnettverk. Dette innlegget tar utgangspunkt i en situasjon hvor frivillige fra organisasjonen Kimberley Toadbuster prosesserer padder som har blitt fanget under en såkalt ”toadbust”. Med inspirasjon fra tilnærminger forbundet med aktør-nettverk teori viser jeg hvordan prosessen kan forstås som en entitativ koreografi som transformerer levende, hoppende padder til tall og variabler. Det er et spesifikt nettverk av ting og praksiser som paddene føres gjennom som muliggjør at de kan omformes til data og at de kan drepes effektivt og uten for mye ubehag. Men Kimberley Toadbusters er en ”community group” og opererer i et omstridt grenseområde for hva som godtas som vitenskap. Prosesseringen skiller seg fra laboratoriestudier på to måter: ved at målet er å generere data for mer effektivt å drepe padder, i stedet for at avliving er et nødvendig onde for datainnsamling, og at de på grunn av sin posisjon i et vitenskaplig grenseland er mer åpne for spesifisitet og usikkerhet.
Prosessen er dermed ikke bare entitativ og kvantifiserende, det finnes også måter paddene igjen kan bli aktive. For det første kan paddene motstride seg å bli utført som generiske entiteter med variabler og ikke idiosynkrasier. Paddene blir i slike situasjoner aktive og utgjør noe ubestemt og usikkert. Spesifisitet er avhengig av å iverksettes i praksis i like stor grad som generalitet. I disse tilfellene må paddene i stedet konseptualiseres som potensielt del av en rekke forskjellige emergente helheter. For det andre kan paddene aktiviseres ved at de kvantifiserte paddene iverksettes som produktive for nye helheter. Tilslutt spør jeg hvordan vi kan forstå representasjon for at det også skal kunne favne om emergens og ubestemthet.
*****
I barnevernet er barn underlagt et regime der både ressurser og tiltak (både mengde og type) følger kategorier et barn er målt til å tilhøre. I dette innlegget presenterer vi entifisering og kvantifisering i barnevernet, et tema som studeres gjennom NFR prosjektet “The Cultural Logic of Facts and Figures. - Objectification, Measurement and Standardization as Social Processes” også kalt CUFF.
CUFF beskriver en del underliggende utviklingstrekk i moderne samfunn i retning av standardisering, objektifisering og måling. I barnevernet kan dette sees (blant annet) i to trender. For det første er barnevernet en del av en offentlig sektor der New Public Management har medført et massivt fokus på målstyring og reviderbarhet. For det andre er barnevernet berørt av utviklingstrekk i retning av et større fokus på evidensbaserte metoder (som implisitt fordrer standardisering) og en økende tendens til å tilskrive atferdsproblemer medisinske årsaker.
Vårt prosjekt tar utgangspunkt i intervjuer med barnevernsansatte. Vi vil diskutere hvordan deres møter med og relasjoner med barn formes av de omkringliggende rapporteringssystemene og styringslogikken de er basert på. Vi vil spesifikt se på hvordan disse nye logikkene er inskribert i saksbehandlings- og rapporteringssystemer. Vår egen forskning på NPM fra andre bransjer (Røyrvik og Almklov, 2012; Almklov og Antonsen, 2010) peker på at den dominerende styringslogikker fører til forskyvninger i hvordan arbeid utføres, der viktige men vanskelig målbare elementer av praksis vil presses ut. I barnevernssammenheng vil det særlig være interessant å se på hvordan en evt endret praksis vil påvirke relasjonen mellom saksbehandler og barn (se Halvorsen, 2009; Shaw & Clayden, 2009)
Litteratur
Almklov, P., & Antonsen, S. (2010). The Commoditization of Societal Safety. Journal of contingencies and crisis management, 18(3), 132-144.
Halvorsen, A. (2009). What Counts in Child Protection and Welfare? Qualitative Social Work, 8(1), 65-81.
Røyrvik, J., & Almklov, P. G. (2012). Towards the Gigantic: Entification and Standardization as Technologies of Control. Culture Unbound: Journal of Current Cultural Research, 617.
Shaw I and Clayden J. (2009) Technology, evidence and professional practice: reflections on the Integrated Children's System. Journal of Children's Services 4: 15-27.
*****
Europa skal få sitt Las Vegas. I utkanten av Madrid, ved den lille ”sovebyen” Alcorcón, starter utbyggingen av ”Eurovegas” i siste halvdel av 2013. På et område som tilsvarer 1400 fotballbaner skal Europas største kasino, hotell og konferansesenter reises. Med blant annet seks kasinoer, 12.000 hotellrom, tre golfbaner, sju til ni konsert og teater-arenaer, en replikasjon av Times Square i New York, samt konferansesenter og shoppingsenter, anslås komplekset til å være den største private investering i Europas historie. De amerikanske eierne og spanske myndigheter argumenterer for at Eurovegas er et svar på den spanske krisen i økonomien, som blant annet består av den største arbeidsledigheten i spansk historie, og deres analyser anslår at Eurovegas vil tiltrekke seg omlag 5 millioner turister i året, skape opp mot 260 000 arbeidsplasser (halve Madrids arbeidsledighet), og øke det regionale BNP med 4.5 prosentpoeng. Prosjektet har allerede likevel møtt betydelig motstand, både fra kirken som er bekymret for økt prostitusjon og narkotikatrafikk, og fra opposisjonspartier som stiller spørsmålstegn ved om Eurovegas er et adekvat svar på krisen, og ikke minst fra folkelig motstand som har organisert seg i en egen protestplattform under navnet ”Eurovegas No”. Plattformen kritiserer prosjektet for å være elitestyrt og lite transparent, for på udemokratisk vis å endre både nasjonale og regionale lover, og for potensielt å kunne bli et senter for organisert økonomisk kriminalitet gjennom hvitvasking av penger. Paperet diskuterer flere dimensjoner ved Eurovegas-prosjektets økonomiske og samfunnsmessige betydning i lys av antropologisk verditeori, spesifikt hvordan prosjektet kan analyseres som former for ”konseptuell kloning” og kommensurering av ulike typer verdier.
*****
Satan tok Jesus med ut i ørkenen og gav ham tre Fristelser:…tre billeder, der alle menneskenaturens uløselige historiske motsigelser på jorden møtes[1] slik vi leser av Iván i den berømte passasjen Storinkvisitoren i Dostojevksijs ”Brødrene Karamasov” fra 1915. I dette paperet argumenteres det for at spørsmålene som blir stilt og svarene som blir gitt knyttet til menneskets eksistens, i dette tilfellet av evangeliske middelklassesigøynere i Madrid, kan sies å skrive seg inn i en standardisert religiøs tradisjon om hvordan slike spørsmål skal stilles og besvares, med grunnlag i Det nye testamentet. Er det fruktbart å snakke om en standardisering av et spirituelt subjekt? En standardisert væren? En storstilt konvertering fra katolisismen til pinsebevegelsen har preget dette samfunnet de siste tredve årene i takt med økende urbanisering og endrede levevilkår. De tre spørsmålene: hvem skal vi bøye kne for? Hvem skal vi overgi vår samvittighet til? Og hvorledes skal vi alle endelig kunne forene oss i en uimotståelig felles og samdrektig maurtue?[2] utgjør hovedlinjene i Satans Fristelser til Jesus. De evangeliske middelklassesigøynere i Madrid stiller seg disse spørsmålene, og ikke bare fra tid til annen, men hver dag, og ikke bare intellektuelt og spirituelt i religiøse sammenhenger, men de lever disse spørsmålene, de praktiserer disse spørsmålene, og de mulige svarene, i alle livets fasetter, og slettes ikke blindt og underkastende, men heller i begeistring og opprør. Det spirituelle og religiøse arbeidet er for de troende hardt og tidkrevende, men frigjøringen og kjærlighetens kraft synes enorm, og med Guds ord og det himmelske brød i ene hånden og det jordiske brød og livets mangfoldige gleder og nødvendigheter i den andre, er det selve Eksistensen som står på spill. ”Vi skal nære oss på Guds ord, men herregud så godt det er med en god hamburger!” roper pastoren til menigheten under en preken. Med dette tilbyr de evangeliske sigøynerne oss sine levde svar på Satans fristelser til Jesus i ørkenen.
[1] ”Brødrene Karamásov” (Dostojevskij [1915] 1994: 278)
[2] Ibid.: 284
*****
Majoriteten av verdens sikher bor i den nordvestlige delstaten Punjab, India. Helt siden ti etterfølgende guruer grunnla og utviklet religionen i dette området for et halvt årtusen siden har hår vært en sentral identitetsmarkør. De aller fleste assosierer sikher med menn som bærer turban, som er knyttet rundt flettet og oppknyttet hår. En ideell Sikh – både mannlig og kvinnelig – har aldri klippet eller fjernet noe hår på kroppen. «Don’t try to look beautiful, you already are beautiful because God made you beautiful» er en ofte hørt forklaring på guruenes syn på menneskekroppen.
Likevel har antallet skjønnhetssalonger det siste tiåret eksplodert i urbane Punjab. En alternativ diskurs rundt skjønnhet er blitt sterkere, også blant sikher. I et India som er innlemmet i en liberal markedsøkonomi, har middelklassen i Punjab opplevd en økt velstand og forbrukerkultur siden begynnelsen av 1990-tallet. Et kommersialisert kvinnelig skjønnhetsideal med slank figur, lys hud, sminket ansikt og, ikke minst, hårløse kroppsdeler og klippet hårfrisyre blir stadig mer dominerende, til tross for at det tilsynelatende strider med sikhenes diskurs rundt skjønnhet og behandling av håret som gror på kroppen. Unge sikh- jenter besøker skjønnhetssalongen jevnlig og det er fjerning av synlige hår som er første prioritet. Sentrale spørsmål for mitt forskningsområde er: hvordan skal vi forstå denne utviklingen? Hvordan gikk kroppen fra å være vakker i sin helhet til å bli delt opp i ens kroppsdeler, gransket for forskjønningspotensiale og målt opp mot en standard mal for hva det vil si å være en vakker kvinne?
*****
I ambisjonen om å redusere CO2 utslipp er byggsektoren utpekt som en viktig arena for tiltak. Den står alene for omtrent 40% av den samlede energibruken i fastlands-Norge. I dette prosjektet har jeg fulgt intensjonen om energieffektive bygninger gjennom apparatet som skal omsette politikken i praksis. Vi kan tenke på dette som et nettverk av aktører som befinner seg i et sted mellom departementene og folk som bygger og bruker hus. Enova og Husbanken er kanskje det viktigste. Jeg ser et mønster i måten de går fram på for å løse oppgaven. Det ligger i måten de nærmer seg oppgaven på, i måten de tenker på, ja, i hele infrastrukturen rundt oppgaven. Vi kan tenke på det som en «orientering mot det værende», noe Heidegger kunne kalt det. Begrepet praksis er også dekkende på en litt annen måte.
Jeg kaller denne praksisen «kalkylens kontroll». Denne preges av at virkeligheten som skal gjøres til gjenstand for politiske intensjoner må representeres i et standardisert kalkullerbart format for å bli håndgripelig: i huset skal den kalde trekken fra kroken utrykkes i en universell lekkasjeverdi; veggens isolasjonsevne i en U-verdi; og bygningens samlede energibruk som kWH/M2/Y. Energistandarden i bygningsmassen må kunne gå inn i det samme regnestykket som all annen energibruk. Dens ulike aspekter blir matematiske objekter. Også økonomiske.
I dette innlegget vil jeg ta for meg det som skjer i møtet mellom den praksisen jeg kaller «kalkulerbarhetens kontroll», og en «gjør det selv-praksis» som preger prosjektene til håndverkere og huseier som pusser opp husene sine. Møtet, for ikke å si inkommensurabiliteten mellom disse praksisene stikker kjepper i hjulene for ambisjonene om energieffektive bygninger.
*****
Med utgangspunkt i et pågående prosjekt «Institusjonell innovasjon i eldreomsorgen» ønsker jeg å gjøre meg noen refleksjoner rundt frivillighet i eldreomsorgen. Frivillighetsarbeid utgjør et viktig samfunnsmessig bidrag og har langt på vei blitt etablert som et alternativ til lønnsarbeid. Fra mitt pågående feltarbeid på et sykehjem i Oslo, som har mange frivillige, ønsker jeg å se nærmere på dette fremvoksende fenomenet. Nesten alle frivillige ved sykehjemmet er pensjonister og mottar statlig velferdsstøtte i form av statlig pensjon. De frivilliges innsats er ofte satt i kontrast til de som mottar lønn – både av frivillige og pleiere. Man snakker ofte om disse to formene for arbeid som adskilt. De ser ut til å være knyttet opp til to strengt adskilte arbeidsidentiteter. Frivillighet, som et middelklassefenomen, utgjør et grunnlag for identitetsdannelse i en alderdom preget av mye tap av selvstendighet og identitet. Mange snakker om at det ikke lenger er behov for dem og de opplever mye fritid; deres barn trenger dem ikke like mye lenger, fravær av arbeidskolleger, alderdom som begrenser bevegelse. Sykehjemmet som en arena for utøvelse av frivillighetsidentitet ser ut til å virke berikende på pensjonister.
Fra et aktør-nettverksperspektiv (ANT) vil jeg undersøke velferdsstatens praksiser. Med blikket på denne lokaliteten kan vi studere velferdsstatens performative karakter; pleiere som tar seg av demente; arkitektur og romlige løsninger; dans og bingo; en kafe og korridorer; fellesområder og enkeltrom; administrasjon og prest; frivillige og pårørende. Stat er ikke noe som er, men noe som gjøres. Den analytiske ansatsen i ANT jobber med å avdekke fenomeners underliggende struktur hvor semiotiske og materielle elementer blir rekruttert inn og ut av et relasjonelt nettverk. ANT jobber med å se på staten som aktør (Marx) og nettverk (Foucault). Statlige praksiser iverksettes hele tiden, og er ikke så enhetlig, rasjonelle og planlagte som de ønsker å fremstå. For eksempel, langsmed standardiseringsprosessene vi finner på et sykehjem (uniformert personal, like rom, lik behandling) pågår det hele tiden en rekke diskusjoner og uenigheter om hvordan omsorgspraksiser skal iverksettes. I sykehjemmets arbeid med å fremføre sine velferdspraksiser utgjør de «frivillige» et interessant felt for å studere entifiseringsprosesser, forstått som samvirke av ting- og identitetsdannelse, fordi de destabiliserer de rene kategoriene av det som egentlig skal være et rent statlig anliggende (omsorg for de syke).
*****
Innlegget tar for seg noen av hovedunktene i Cuff-prosjektet: nye former for objektivering, og den økendende tendens til standardisering, kvantifisering og naturalisering. Dette dreier seg om representasjonsformer, men også om generative teknologier som produserer de gjenstandene de representerer. Antropologer har skrevet mye om modernitetens standardiseringsprosjekter: monetarisering, individualisering, homogenisering av tid og rom. En noe under-teoretisert del av disse prosessene er det som kalles «oriental metrology» ( Patrick Kelly, Simon Schaffer) hvorved koloniene ble appropriert gjennom måling, telling,og andre klassifikasjonsmetoder (Bernard Cohn). Det er disse formene for appropriering som fortsetter inn i globaliseringens og sen-modernitetens tidsalder, men nå er det ikke først og fremst koloniale territorier og deres befolkninger som transformeres , men ting, praksiser og mentale egenskaper i «metropolen»:
-branding av produkter, identiteter, steder; utvidelse av det som defineres som «intellectual property» - patentering av alt fra organisk materiale til lokale skikker og kulturelle praksiser; et økende omfang av diagnostisering som muliggjør intervensjon i nær sagt enhver form for adferd og gjør den til gjenstand for farmasøytisk oppmerksomhet; New Public Management; måling av mentale egenskaper, subsumpsjon av ikke-kvantifiserte egenskaper under eksisterende måleregimer, jfr nye intelligensformer (EQ) og nye former for kapital (kulturell, erotisk).
Disse nye «entitetene» blir skapt i intervenerende øyemed. Intervensjoner av ulik art forutsetter måling i vid forstand, og dermed får vi utviklingen av et internasjonalt vokabular for måling av både fysiske og sosiale fenomener (VIM). Vi er vitne til det Joel Michell og Alfred Crosby kaller «militant pantometri» (måling av alt). Cuff tar sikte på å studere disse prosessenes betydning for antropologiens fire hovedkategorier: betydning og representasjon, moral, ting- og person-forståelse.
kl.1415 - Nyquist
kl.1440 - Almklov/J. Røyrvik
kl. 1505 - 5 minutters pause
kl. 1510 - Emil R.
kl. 1535- Marianne BB.
kl. 1600 - 10 minutters pause
kl. 1610 - Nina
kl.1635 - Håkon F.
1700 - fem minutters pause
1705 - Sørhaug
1730 - Tord L.
1755 - Generell diskusjon.