Basic HTML Version
Universitetet i Tromsø –
Labyrint 4/11
•••
23
Få offentlige rom
er så ritualisert som
rettssalen. Faktisk kan
hele rettsaken ses på
som et ritual.
Førsteamanuensis Ánde Somby ved Det
juridiske fakultet har forsket på rettslige
ritualer. Han beskriver hele rettssaken
som et fastlagt ritual:
– Det hele starter med at alle reiser seg
når dommeren kommer inn i retten.
Deretter erklærer dommeren at saken nå
er åpnet og leser opp hvem som er part i
saken. Der-etter gis ordet til saksøkerens
advokat, slik at han eller hun kan gi sin
innledning til hva de mener saken dreier
seg om. Etterpå får forsvareren gi sin
innledning. Deretter kommer del to av
rettssaken: bevisføringa og vitneførsel.
Saksøker først, deretter forsvarer. Del tre
er prosedyren: saksøker vil her fortelle
hvorfor han/hun mener deres sak er
styrket gjennom bevisføringa, og deretter
følger forsvareren med sin prosedyre.
Dommeren vil avgjøre om saksøkeren
skal gis anledning til replikk. I så fall
skal forsvareren gis samme anledning.
Etter replikkene kan man få anledning til
duplikk – altså å svare på replikkene til
motstanderen, forteller Somby.
– Rekkefølgen i en rettssak, har vi for
øvrig fra romerretten.
Svart understreker alvoret
Klærne som brukes i en rettssal er en
viktig del av ritualet. Både dommeren og
sakførerne skal bære svarte kapper, og
fargen er ingen tilfeldighet:
– Det kommer fra møtet mellom det
vestlige og østlige. I det bysantinske riket
(mellom 330 og 395 e.Kr.) kunne man
farge silke i ulike farger. Derfor prøvde
man å få bysantinerne til å trives på
markedene i det som er dagens Frankrike,
Nederland og Belgia. Det gjorde de av
ulike grunner ikke. Men i vesten ble man
i hvert fall gode på én ting: å farge klær
svarte. Munkene i Benediktinerordenen
begynte for eksempel å bruke svarte
kapper. Siden munkene i samfunnet ble
ansett for å stå for sannhet, rettferdighet,
fromhet, mot og måtehold, så ble det nok
hengende ved de svarte kappene også.
Kappene er i dag med på å understreke
alvoret i en rettssak.
– Til forskjell fra dagens rettssystem,
så har jo Kirken et mye mer avansert
kappesystem og bruker flere farger, legger
Somby til.
Brukte uniform
At deltakerne ikke går kledd som de vil i
rettsaken, er også med på å understreke
at dette ikke er stedet for nye og kreative
krumspring. Poenget er derimot å under-
streke at alle er like for loven.
I Norge har vi ikke alltid hatt tradisjon for
å bære de svarte kappene. Fram til 1930
brukte partene uniformer i alle rettssaker.
– Kappen som rettslig plagg har vi fra
romersk tradisjon, forklarer Somby.
I Storbritannia har de ikke bare svarte
kapper, men bærer også hvite parykker.
Dette er en levning fra da landet ville
kvitte seg med mest mulig av den romer-
ske påvirkninga, og skille seg ut med et
eget engelsk system.
I nyere tid har disse parykkene blitt et
tilbakevendende diskusjonstema, og i dag
er det kun i straffesaker at advokater og
dommere bærer dem. I sivile rettssaker
brukes de ikke lenger.
Blodhevn
Den første omtalen av en rettssak finner vi
i gresk mytologi. I flere antikke skuespill
fortelles det om Agamemnon, som etter
sin hjemkomst fra Troja blir myrdet av sin
kone og hennes elsker.
For å etterfølge kravet om tann for tann,
dreper sønnen Orestes sin egen mor og
hennes elsker. Derved pådrar Orestes seg
en grusom blodskyld, og blir forfulgt av
hevngudinnene. For de har plikt å straffe
alle brudd på familiens renhet. Gudin-
nen for visdom, strategi og krig, Athene,
griper imidlertid inn og arrangerer en
formell rettsak foran tolv dommere.
Uten Athenes innblanding ville trolig
blodhevnen utartet seg til en uendelig
voldsspiral. Grekerne så ut til å innse at
hele slekter og samfunn ville gått under,
dersom ikke et nøytralt mellomledd
kunne avgjøre skyldspørsmålet.
– Ved å innføre rettssak sørger man for at
alle parter blir hørt, før skyldspørsmålet
avgjøres og straff iverksettes, forteller
Somby.
Må avgi ed
Språket i retten kan også ses på som en
del av ritualet. Det litt gammelmodige
språket som snakkes er en retorisk stra-
tegi. Det er tilknyttet en tradisjon hvor
man vet at et ord kan ha flere betydninger.
Den denotative betydningen er den ord-
rette betydningen, mens den konnotative
er den verdimessige – og appellerer til
folks følelser.
– Ordet «anliggende», er et eksempel
på et gammelmodig språk. Man kunne
jo brukt ordet «forhold» i stedet. Dom-
meren spør dessuten vitner om de vil «gi
forsikring». På et mer folkelig språk betyr
det om du vil avgi ed, men det er det jo
ikke alle som skjønner. Men ved å gi ed,
så understreker du at du ikke vil finne på
å si noe annet enn sannheten.
– Det finnes en artig historie om en eldre
nordnorsk dame som ble spurt av dom-
meren i en høytidelig tone: «Vil du avgi
forsikring, så gjenta etter meg..». Damen
så på han og svarte: «Trur du æ e redd
dæ?!» Det viser ganske klart at hun ikke
ville la seg undertrykke av alle ritualer og
symboler, ler Ánde Somby.
– Men hvorfor er retten så ritualisert?
– Det er fordi man skal ta stilling til veldig
alvorlige ting. For eksempel dersom noen
er drept, så understreker de faste ritualene
at retten tar dette veldig alvorlig. Det er et
sterkt signal å kommunisere igjennom et
ritual, og det skal mye til før man avviker
fra det, avslutter Ánde Somby.
Andre kilder: Store Norske Leksikon.