har fått Geir til å føle en viss forpliktelse til
å være et OK forbilde for sine unge fans.
–
Sånn som det er nå, trenger jeg ikke
tenke så mye på det annet enn at jeg prø-
ver å ikke snuse når det er barn tilstede. På
TIL-kamp har jeg en boks med bittesmå
snuser i, sånn at ungene ikke skal se det.
Man kan trygt si at Geir er rimelig dedi-
kert til jobben og til kollegaene. Kanskje
spesielt til kameramannen Kåre.
–
Jeg tror kanskje jeg skylder Kåre livet
mitt, ler Geir.
–
I vinter var jeg nesten helt sikker på at
jeg skulle dø.
Geirs verste opplevelse på
Dyrevenn
har
hverken med dyr eller barn og gjøre.
Gjengen skulle ut på Finnmarksvidda og
filme reinsdyr på vinterbeite, og det viste
seg at dette involverte en rimelig lang tur
på snøskuter.
–
Den ene snøskuteren brøt sammen, så
det ble masse venting og styr og det var
så utrolig iskaldt. Jeg var på ingen måte
godt nok kledt, og da vi var på vei hjem
igjen hadde jeg allerede fått frostskader på
nesen. Jeg og Kåre satt på sleden bak skut
eren og fikk pisket opp all snøen skuteren
spølte bak seg. Til slutt var jeg så kald at
vi bare satt tett omslynget, Kåre og jeg. Vi
spoonet bak på sleden, og hadde det ikke
vært for Kåre, er jeg nesten sikker på at jeg
ville dødd.
Besettelser
Klimaet er ikke spesielt på vår side denne
regntunge ettermiddagen heller. Hesten
har spist opp gulrøttene sine og ser ikke
helt poenget med å henge foran kamera
lengre. Men med kos og overtalelse fra
Geir gir han oss likevel litt mer av sin
dyrebare gressetid.
Stoisk står han der, nesten to meter høy,
mens Geir hopper av og på for å «skape liv
i bildene». Her gjør vi ikke ting halvveis.
–
Jeg er en fyr som kan bli grenseløst opp-
hengt i ting, forklarer Geir.
Han har vært sånn helt fra han var liten.
Det første han ble grenseløst opptatt av
var elefanter. Han lærte seg alt man kunne
om de store dyra, og noe av det største
han opplevde som liten var å få hilse på
en i levende live. Senest i sommer satte
han seg fore å lære seg alle hovedstedene i
verden. Bare fordi.
Besettelsen om å lære, og å bli bedre, gjaldt
i aller høyeste grad også fysisk aktivitet.
–
Jeg er i midten av to brødre, så jeg tror
jeg var nødt til å albue litt mer enn de to
andre. Og jeg satte alltid pris på å være et
slags midtpunkt.
Med en attpåklatt-lillebror som var fem år
yngre, ble det naturlig å sammenligne seg
med den to år eldre storebroren, Trond.
–
Det var han jeg målte meg opp mot i
alt jeg gjorde, og også her var jeg veldig
dedikert. Jeg lærte meg å sykle før ham,
så da han skulle lære seg å sykle, syklet
jeg rundt ham i ring helt til han veltet. Jeg
var den første til å mestre fiskebein, så jeg
hadde allerede gått opp bakken tre ganger
før han kom seg opp. Til hans store for
argelse. Jeg må ha vært en kjempeirriter
ende lillebror, innrømmer han.
Bakkerekord
Noen ganger gikk dedikasjonen for langt.
Som den gangen han som 11-åring bygde
seg en enorm hoppbakke.
–
Jeg hadde fått nye slalåmski, som var
helt fantastiske å hoppe med. Hoppet
fikk likevel ikke nok sprett, så jeg bygde
det større og større. Det gikk ikke lenge
før storebror hektet seg av hoppinga, og
gikk over til å måle lengden. Til slutt ropte
mamma at vi skulle dra og at jeg bare
fikk lov å hoppe en gang til. Jeg var fast be-
36
•••
Labyrint 3/12
–
Universitetet i Tromsø
