Universitetet i Tromsø –
Labyrint 3/11
•••
43
Raserianfall og
alkoholmisbruk
Hilda Johansen taklet
mannens lange fravær.
Det var når han var
hjemme det gikk over
styr.
«Verst var det om nettene, de kalde,
mørke vinternettene. Han jaget meg rundt
i nattdrakt, huset rundt hele natten, mens
han ustanselig overøste meg med skjells-
ord og rasende bebreidelser … Når han,
som han gjorde fere ganger, tok meg om
strupen og med tennesskjærende raseri
erklærte at det skulle være en fryd å kvele
meg, da trodde jeg at jeg skulle dø.»
Dette skriver Hilda Johansen (1868-
1956) i et brev til rettsapparatet i 1906.
Hun vil skilles. Hennes mann, polfareren
Fredrik Hjalmar Johansen, slet med et
omfattende alkoholmisbruk. Mishand-
lingen hadde for alvor begynt da de
fyttet til Tromsø i 1901 etter at han ble
utnevnt til kompanisjef i Hæren. Da kom
raserianfallene ofere og ofere, og han
slo henne enten med bare hendene eller
med gjenstander han fant i nærheten:
«Vannmuggens innhold tømte han fere
ganger ut over meg, de forskjelligste ting
kastet han etter meg. Flasker, glass, lyse-
staker med lys og meget ofe brennende
lamper. Han kastet alltid med tung kraf.
Min mann er kjempesterk.»
Tok sitt liv
Fredrik Hjalmar Johansen (1867-1913)
skrev seg inn i norgeshistorien ved å
delta på Framekspedisjonen til Fridtjof
Nansen og sydpolekspedisjonen til Roald
Amundsen. Selv om han bidro til å redde
sine sjefer, havnet han i skyggen. Etter
å ha opplevd nederlaget med å se sitt
familieliv, sin karriere og økonomi gå til
grunne, tok Hjalmar Johansen sitt liv i
1913.
Kona måtte ta seg av ungefokken på fre
helt alene. Til tross for dette klarte alle
hennes barn å ta artium, noe som slett
ikke var vanlig på den tiden.
– Hilda var saktens en sterk kvinne, og
jeg undret meg over at hun holdt ut så
lenge i Tromsø. Jeg husker henne som
en spesiell kombinasjon av verdighet og
bestemthet, men samtidig med en mild-
het utenom det vanlige. Hun fulgte godt
med i samfunnet rundt seg, men var
samtidig svært familieorientert, og levde
i alle fall etter separasjonen i 1905 helt
for børnene.
– Jeg har utelukkende gode minner om
farmor, men det er jo først i godt voksen
alder jeg har forstått hva hun har gjen-
nomgått av motbør for å få barna frem i
verden, forteller barnebarnet til Hjalmar
og Hilda, Fred Johansen.
«Mitt livs sol»
Til tross for alle prøvelsene som slet på
ekteskapet til besteforeldrene, spesielt
i Tromsø-perioden, er Fred Johansen
overbevist om at de to var veldig glade i
hverandre.
– Hennes lange brev som ligger og venter
på ham både på Madeira på vei sydover,
og i Tasmania på vei nordover fortel-
ler meg at han fortsatt har en stor plass
i hennes liv. Og selv kaller han henne
«mitt livs sol» i det siste brevet jeg har
funnet mellom de to - før han skjøt seg.
Det ble jo heller ingen andre for noen av
dem, forteller han.
Hilda Johansen ble også den første kvin-
nen i landet som fkk stilling i Norges
Bank. Det skjedde med Fridtjof Nansens
hjelp. Slik klarte hun å forsørge sin
familie.
– Min farmors innsats på «hjemmefron-
ten» sto intet tilbake for farfars innsats i
isen, avslutter Fred Johansen.
Kilder: Store Norske Leksikon, Fred Johansen: Hilda og
hennes, 2009, Norsk Polarhistorie, Per-Egil Hegge: Bare
én vilje, 2002.
Hilda Johansen på sin 80-årsdag. Foto:
Lauritz Larsen/ Tom Riis
Fredrik Hjalmar Johansen. Bildet er fra
ekspedisjonen med polarskipet Fram mot
Nordpolen i perioden 24. juni 1893 til 13.
august 1896. Foto: Frederick Jackson /
Nasjonalbiblioteket
Nansen-Amundsen-året 2011